Slash featuring Myles Kennedy & the Conspirators @ Sentrum Scene, Oslo

Mandag 01.juni 2015

Takket være nedfallsfrukt fra festivaler som Sweden Rock, ble det en særdeles hektisk konsertperiode i Oslo i begynnelsen av juni, og først ute var Slash og hans muntre venner på et utsolgt Sentrum Scene. Mannen med flosshatt og solbriller har for lengst blitt et rockeikon og svært få musikere blir gjenkjent oftere enn ham, spesielt utenfor rockekretsen. Bandets særs tungvinte navn inkluderer vokalist Myles Kennedy, en kar som først slo igjennom i Alter Bridge, men er i dag en av bransjens mest respekterte. Og at han er en fantastisk sanger vil de færreste nekte for, men denne kvelden måtte han virkelig ta ekstra i for å bli hørt over Slashs øredøvende og smertefulle volum på gitaren. Og når Kennedy må tyne stemmen maksimalt for å bli hørt, går det selvsagt ut over prestasjonen. Det er masse pent å si om Kennedy, men noen stor scenepersonlighet kan ingen beskylde ham for å være, der ruver Slash over ham hele tiden. Myles knuser Axl på stemmen, men når ham ikke til knehasene som frontmann.

De fleste i publikum var nok der i håp om å høre flest mulig Guns N Roses-låter, og det fikk de allerede som andrelåt med «Nightrain». Det kjedelige var at et par av Guns-låtene ble plattform form uendelige gitarsoloer mens bandet sto pal og holdt groovet. «Double Talkin Jive» passerte sikkert ti minutter, og «Rocket Queen» ville ingen ende ta – 15-20 minutter kanskje. Og da drar du tålmodigheten vår langt, Slash, selv om fansen jublet da han var ferdig (fordi han omsider ble ferdig?) Personlig kunne jeg heller tenkt meg tyve færre minutter med frenetisk gitaronani og 4-5 flere låter. Dessverre er det litt for mange av låtene fra de to siste skivene som ikke helt holder mål, noe som blir ekstremt tydelig når de kommer mellom perler som «Welcome To The Jungle» (med bassist Todd Kearns på adekvat vokal), «You Could Be Mine» og ikke minst «Sweet Child O Mine». Sistnevnte ble et kjærkomment avbrekk mot slutten av en konsert som hadde holdt et konstant høyt tempo og enda høyere volum i to timer, og dette ble kanskje kveldens høydepunkt. Myles sang som en gud, og publikums allsang på ‘Where do we go now’-partiet truet med å løfte taket av Sentrum Scene. Kveldens eneste Velvet Revolver-låt «Slither» avslutta det regulære settet, før den uunngåelige «Paradise City» satte et endelig punktum.

Likevel ble ikke dette den festaftenen man kunne håpe på. Lyden var helt jævli, Slash’s gitar overdøvde alt annet, altfor mange og lange gitarsoloer (ingen tromme- , bass- og keyboardsoloer som man får i dagens Guns N Roses!), og litt for mange middelmådige låter til tross for at Slash har masse gull tilgjengelig både på Snakepit-skivene – hvor var «Beggars & Hangers-On»? – og den første soloskiva fra 2010 – hvor var «Starlight»? Likevel, det er helt innlysende at det ikke er Axl som viderefører Guns N Roses’ ånd – det er herr Saul Hudson.  3/6

Tekst & foto: Geir Amundsen

,