Slash featuring Myles Kennedy & The Conspirators | 4

BMG

Det kan ikke være helt enkelt å skulle operere i det stadig smått opprørte kjølvannet av et av verdens største poporkestre, men jeg oppfatter Saul ”Slash” Hudson som en tross alt ganske så jordnær fyr som like gjerne spiller for 43 stykker i en kjellerklubb som for flere tusen ganger så mange på et gedigent stadion. Musikken synes å være det essensielle, og i så måte synes i grunnen jeg at han har kommet klart best ut av samtlige medlemmer av GnR, selv om ingenting noen av dem har gjort, det være seg sammen eller hver for seg, i ettertid har vært i nabolaget av nærheten til å touche kvalitetssfæren av ”Appetite for Destruction”. Det er kanskje noe unfair å skulle måles etter denne bautaen, 35 år etter – men også Wirkola måtte i sin tid stille til start i nye renn for å opprettholde status.

Som tittelen så subtilt indikerer; dette er fjerde skiva i dens relevante rekke med angjeldende band, og reint rammemessig er overraskelsene ganske så totalt fraværende, ut fra hva en skulle kunne forvente fra tidligere bravader. Kompositorisk sentrert der vi kjenner dem best; lett sleazy hardrock med ganske streite strukturer og harmoniske oppbygninger, men de har dog en evne til å treffe relativt godt med både grunnidéer og sammenføyninger av disse, og de makter stort sett å styre unna de mest utpulte klisjéene. Låtmessig er dette altså langt fra halvgæernt, og det gynger da faderlig godt gjennom eksempelvis ”Whatever Gets You By” og ”Action Speaks Louder Than Words”, og generelt er det ganske godt driv over det aller meste som legges på det samme groove-bordet.

Beklageligvis har de ikke det samme grepet utafor denne bordkanten, for det småskjærer seg litt der de forsøker seg på variasjoner, enten det som i ”Call of the Dogs” dras opp i tempo og havner i det anmasende, ’goes pop’ gjennom tannløse og intetsigende ”C’est la Vie” eller i ”Fill My World”, der det virkelig går vinkelrett på trynet med den dumsnille, slappfeite fetteren til ”Sweet Child O’Mine”. Skiva er innspilt med hele bandet samtidig i studio, vokal som gitarsoli, og er altså i all essens tatt opp ’live i studio’, og bandet er såvisst godt nok til det. Det svinger fint og sitter bånntight – og særlig vokalen til Kennedy skinner som en hel liten galakse. Jeg har alltid hatt sans for Slash’ gitarspill, men dette er nok ikke blant hans ypperste i så måte; det er sjelden å høre ham tidvis spille med så ’høye skuldre’, som om han stadig må bevise noe – i stedet for å lene seg tilbake og la hver tone synge, som han så elegant gjør på sitt beste.

Det spruter heller ikke særlig av lydbildet, hvilket så klart kan ha med dårlig kvalitet på streaming-filene (legg inn halvtimes rant om fysisk/digitalt her), men det låter mange hakk for tynt, skarpt og uten verken trøkk eller fylde i bånn, og dette sjenerer i alle fall min lytteropplevelse i vesentlig grad.

Ad totalum en helt ok skive med fine topper og mange høytliggende sletter imellom, men selv etter fire skiver klarer liksom ikke dette bandet å makse ut sitt åpenbare potensial. Både GnR-debuten, Slash’s Snakepit og hans første multivokal-soloskive får ennå av og til sine runder hos meg, men det vil nok neppe skje med denne firer’n.

4/6 | Wilfred Fruke

Utgivelsesdato 11.februar 2022

, ,