Skynd @ John Dee, Oslo

Søndag 4.september 2022

Det syntes tidlig at det dette komme til å bli en konsertopplevelse litt utover det vanlige allerede ved ankomst halvannen time før annonsert konsertstart. Skynd hadde hengt opp bilder fra tragiske hendelser og seriemordere på vei inn, og på scenen ble det spilt av en video av like tragiske hendelser pluss noe som så ut som surrealistisk filming backstage akkompagnert av en meget mørk og dyster musikk. Alt som har inspirert til bandets ekstremt dystre lyrikk og ha en følelse av vel så mye kunstinstallasjon som konsert. Legg til blodsøl på toalettene og vi snakker temmelig gjennomført. En ekstremt enkel men effektiv måte å sette stemningen på. Jeg har lest at de tidligere har delt ut Kool Aid til samtlige publikum med en noe grotesk referanse til Jim Jones – en av deres mest avspilte låter på YouTube og Spotify, men det slapp vi unna i kveld.

Men tilbake til det vi alle var det for, fenomenet SKYND. Oslo-publikummet kjente sin besøkelsestid og fylte John Dee omtrent til randen denne søndagskvelden og skapte en stemning som var et helt fantastisk liveband verdig. De startet med «Richard Ramirez» og fra den og helt frem til avslutteren «Gary Heidnik» så de seg ikke tilbake en eneste gang og formelig nedsablet oss med sin industrielle gothmetall. Vokalist og Frontfigur med stor F Skynd selv var både et skue for seg selv og en fryd for øret da kvinnen er en vokalist av Guds nåde. Ikke er ord ble ytret mellom slagene bortsett ifra et og annet «thank you». Vi trengte strengt talt ikke det heller. Hva det mennesket gjør med stemmen fra den ene linja til den andre er umulig å beskrive, men jeg har i hvert fall aldri hørt noe liknende. Dette var noe av det jeg har mest spent på da de bruker en del effekter på innspillingene, men dette landet hun trygt til 20 i stil.

Det eneste som trakk litt ned var en litt for lang kunstpause tidlig i settet som gjorde at adrenalinet og trykket døde litt hen, men det var samtidig fort glemt da vi ble introdusert til en fantastisk ny låt ved navn «Bianca Devins». Den kommer til å få heftig med avspillinger når den slippes er min spådom.

Ellers så var mine helt eget personlige høydepunkter «Michelle Carter», «Columbine» og «Tyler Hadley» der sistnevnte satte fullstendig fyr i et allerede godt oppildnet publikum. Jeg må også, ved siden av blikkfanget og stjerna i midten, trekke frem Father på bass og effekter og en trommis hvis navn er totalt ukjent, for hjelpes for noen fantastiske musikere. En lydtekniker som i tillegg hadde en særdeles god dag på jobb bidro godt til at dette kommer til å stå igjen som en av årets konserter. 

Da gjorde det ingenting at Skynd selv kom litt for tidlig inn på «Chris Watts», det var mer en sjarmerende bommert som viste at hun faktisk er et menneske som kan gjøre feil. Ellers kunne man faktisk tro at hun var utenomjordisk.

På nevnte «Tyler Hadley» kom Father frem på scenen fra hjørnet sitt til enorm jubel og ble med på takeoffen mot slutten. Der fikk vi også kveldens største moshpit og kveldens definitive høydepunkt.

Hjelpes for en vokal, hjelpes for et band, og hjelpes for en konsert. Jeg tipper at det var siste gang vi så SKYND på en scene mindre enn Rockefeller her til lands, og det er jeg utrolig takknemlig for å ha vært med på. (Intervju i neste nummer av NRM! Abonner her!) 5.5/6

Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker