Skid Row | The Gang’s All Here

ear Music

At Skid Row fremdeles har en karriere etter bruddet med sagnomsuste frontmann Sebastian Bach i 1996 er på sett og vis et mysterium; å erstatte en frontmann er aldri enkelt, men i motsetning til band som Van Halen, Genesis og AC/DC, klarte aldri Skid Row å finne en erstatning som virkelig satt og det er en løpende spøk at de bytter vokalister oftere enn folk flest bytter truse. Riktignok holdt samarbeidet mellom Johnny Solinger og Skid Row lengre enn Bachs fartstid i gruppa, men for en skremmende stor mengde fans er det kun Bach som gjelder. Så får man jo også kanskje innrømme at det ikke har vært noen albumslipp av kommersiell eller kunstnerisk betydning etter “Skid Row” og “Slave to the Grind”.

Så skjer det, da, at en ung svenske brått blir kastet inn i sirkuset. Erik Grönwall, best kjent fra melodic rock-fenomenet H.e.a.t., får stille seg foran mikrofonen og vise hva han duger til. Man kan jo bare tenke seg hvor mye vekt som tynger hans skuldre, både med tanke på at dette er et av hans absolutte favorittband, men ikke minst på grunn av Skid Rows fanskare som altså er sjeldent fiendtlig innstilt til nye vokalister som ikke er Sebastian Bach. På toppen av det hele har Erik nylig vært igjennom et beinhardt år med leukemi.

Grönwall kjenner vi altså godt til som en særdeles kraftfull og energisk vokalist, men hvordan fungerer det på Skid Rows nyeste album “The Gang’s All Here”? Jo, det fungerer veldig bra. Skid Row tar for første gang opp tråden der “Slave to the Grind” slapp, noe som gjøres tydelig helt fra åpningssporet “Hell or High Water”. Plata preges av spilleglede og er først og fremst en riff-parade fra ende til annen. Her serveres rock’n’roll kjemisk fri for politisk og sjelelig dybde, nøyaktig som bestilt, og det dunster eksos, øl og gammal moro av alle låtene. Vår söta bror stiller opp med en vokalkvalitet som få kan matche – han balanserer kraft og akrobatikk hele veien og er nok teknisk sett en dyktigere sanger enn det Bach var på samme stadie, men om man først skal sammenlikne er Grönwall mer kalkulert og mangler den genuine ufyseligheten i fremtoningen som ga Bach sin rockelegende-status. 

Gjennomgående er riffene sterke og mange, som tidligere nevnt. De setter egentlig musikalsk sett ofte refrengene litt i skyggen, men refrengene tar igjen med å være super-simplistiske gjeng-rop som man raskt kan henge seg på. Dette fungerer bra både på tittelsporet “The Gang’s All Here” og tredjesingelen “Time Bomb”.

Produksjonen låter som et godstog; kanskje kunne man vært mindre hardhendt med kompresjonen, men dette er jo ment å låte digert og “in your face” og med en målgruppe som i stor grad sliter med tinnitus gjør det kanskje ikke så mye.

Med “The Gang’s All Here” og Grönwall bak mikrofonen er Skid Row – i sine egne ord – “Resurrected”. (Stort intervju med Erik & Snake i neste nummer av NRM, ute i slutten av måneden! Abonner her og få det på dagen!)

5/6 | Linda Mills

Utgivelsesdato 14. oktober 2022