Indie Recordings
Etter to akustiske album og konserter er det på tide for Skambankt å skru på fuzzpedalen igjen, og en mer passende anledning enn å gjøre det til bandets tiende skive skal vel godt gjøres å finne. De viste seg som en meget habilt poprock-band når de slakka tempoet og volumet litt, men nå vil vi ha tilbake rockebandet vårt, så dette er en skive ikke uten en viss forventning i forkant.
En veldig kul intro starter “Satan – De E Du” nesten med Turbonegrosk bravur, og det høres klart at trøkket er tilbake. Det er gøtt å høre bandet gønne på litt igjen og jeg kan lett se for meg at dette kommer til å låte fullstendig kule live. Politikken har aldri ligget langt unna i Terje Winterstø Røthing sine tekster, og her gir han en liten verbal overhøvling over dammen i “Faen Ta, Amerika”. En fengende sak som innbyr til allsang i konsertsaler fremover formoder jeg. Men jeg kjenner nok på at jeg savner litt mer trøkk i stemmen kanskje nå som de har henta frem elgitarene igjen, litt mer ooomph hvis det gir mening.
De letter litt på gasspedalen allerede i tredje spor; “Døde Øyne”, men denne har samtidig en storslått avslutning så det gjør fint lite. En fin liten perle i starten av “Ti”, men den kunne kanskje ha blitt spart til litt senere på albumet, vi er ikke klare for en pustepause enda. Da passer det fint at foten tråkker til litt allerede på tittelsporet som følger rett etter, og er kanskje også et av skivas sterkeste kort.
“Elefanten I Rommet” blir jeg personlig ikke helt venn med, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor, og mye av det samme gjelder for “Ulver” også. Denne roer litt ned igjen også, og selv om disse ikke er favorittene mine bidrar de i det minste til variasjonen på “Ti.” De blir også fort glemt da “De Uenige” seiler opp som et av de definitivt sterkeste sporene på skiva. God gammeldags Skambankt!
Overraskelsen kommer i form av trilogien til sist da alle disse er relativt rolige i formen, hvilket vil da si at halvparten av låtene på skiva er av den roligere formen og det forventet jeg ikke da de skulle få på litt øs igjen. Ikke at det isolert sett gjør noe, vi liker rocken variert – men jeg så vel for meg at det skulle være enda litt mer rå rock fra gjengen. Av disse er det “Plan A” som er klart best, selv om også den totalt nedstrippete “Boomerang” helt til sist også er en aldri så liten nydelig sak og en verdig avslutter på nok et bra Skambankt-album. Ikke deres beste, men fy så digg det var å høre litt trøkk igjen fra gjengen.
4/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 25.februar 2022