Kategorier
Nyheter Skiver

Sixx:A.M. | Prayers For The Damned Vol. 1

Nikki Sixx er en mann med mange jern i ilden. Etter at Mötley Crüe la karrieren på hylla på nyttårsaften har han definitivt ikke ligget på latsiden. Sixx:A.M. annonserte allerede i høst at 2016 ville by på både dobbeltalbum og verdensturné. Og nå er altså første del av albumet klart – «Prayers For The Damned Vol. 1» er straks å finne i butikkhyllene.

Eleven Seven Music

Nikki Sixx er en mann med mange jern i ilden. Etter at Mötley Crüe la karrieren på hylla på nyttårsaften har han definitivt ikke ligget på latsiden. Sixx:A.M. annonserte allerede i høst at 2016 ville by på både dobbeltalbum og verdensturné. Og nå er altså første del av albumet klart – «Prayers For The Damned Vol. 1» er straks å finne i butikkhyllene. Foruten Sixx selv som trakterer bassen, består trioen av vokalist og produsent James Michael og DJ Ashba på gitar, sistnevnte bedre kjent som gitarist i Guns N’ Roses de siste seks årene før Slash kom tilbake. Denne besetningen er vel hugget i stein ettersom bandnavnet står for Sixx-Ashba-Michael.

Kun halvannet år har gått siden deres forrige album «Modern Vintage», det tredje i rekken. Tidligere har det gått 3-4 år mellom utgivelsene deres, men de fant det kanskje lurt å kjapt veie opp for deres svakeste album så langt. «Modern Vintage» var en liten skuffelse etter sine to forgjengere. Den episke debuten «The Heroin Diaries Soundtrack» kom i 2007, og var ment som et supplement til Nikkis bok «The Heroin Diaries – A Year In The Life Of A Shattered Rock Star». Som tittelen tilsier er låtene, og boka, basert på sterke selvopplevde historier. Fire år senere kom oppfølgeren «This Is Gonna Hurt». Også denne akkompagnert av en bok ved samme navn. Temaet denne gangen var ‘skjønnheten kommer innenfra’, visualisert med Nikkis egne fotografier av særegne mennesker han har møtt. Ja, for i tillegg til å være musiker, låtskriver, forfatter og radiovert har mannen også eget fotostudio! Sterke tekster, og bilder, også denne gangen. Men så kom altså den noe kjedeligere tredjeskiva. Kanskje fordi den «bare» var en skive. Ikke bare manglet den en bok å henge seg på, men det var heller ikke noe gjennomført tema på dette albumet.

Det var derfor stor spenning knyttet til denne fjerde utgivelsen, og heldigvis er de tilbake i riktig spor. «Prayers For The Damned» har et ganske tydelig konsept som får albumet til å fremstå som svært gjennomtenkt. Første singel «Rise» ble sluppet for nesten to måneder siden. Sixx:A.M. har aldri vært særlig politiske i sine tekster, men denne låta er skrevet med bakgrunn i den pinlige valgkampen i USA, med den klare oppfordringen ‘Get yourself together’, som låta i utgangspunktet skulle hete. «Rise» har noen Queen-inspirerte partier, blant annet en suggererende intro, som er med på å gjøre dette til en «gladlåt» som bare alene reiser kjerringa etter forrige album. Låta skulle markere et litt hardere album denne gangen.

En måned senere kom andre smakebit fra skiva; «You Have Come To The Right Place». Med en tekst som handler om at det fins muligheter selv om du er langt nede, men at uansett hvor ille du har det er du likevel på rett sted. Bare et par uker etter dette kom singel nummer tre, tittelsporet «Prayers For The Damned». Sixx har uttalt at dette er hans favorittlåt på albumet. Slettes ikke uenig i det. Her har James Michael kreert et kirkelignende kor som anes svakt i bakgrunnen. Denne koreffekten er en rød tråd som går igjen i flere av låtene. Låta har en sarkastisk undertone, og den glir nesten ubemerket over i albumets roligste låt «Better Man».

En annen låt som må trekkes frem er «Belly Of The Beast», med en beat som tidlig fanget undertegnedes oppmersomhet, og som skiller denne låta fra resten. Dette er den føste låta som ble skrevet til albumet, skrevet og spilt inn på kun fire timer. Den holdt på å ikke få plass på skiva fordi de i mellomtiden hadde skrevet andre mer storslagne låter, men ble likevel tatt med nettopp på grunn av sin enkelhet og tørrhet. Etter denne følger den særs fengende «Everything Went To Hell», som handler om noe så elementært som Michaels første kjærlighetssorg. Denne følges direkte opp av den like catchy «The Last Time (My Heart Will Ever Hit the Ground)». Brustne forhold er også tema i «When We Were Gods» – en ikke mindre fengende låt.

«Rise Of The Melancholy Empire» har fått æren av å sette punktum. Den starter rolig, men bygger seg opp til å bli den mest komplekse låta på skiva. Her er også englekoret tilbake. Låta er dedikert til terroren i Paris, og Nikki Sixx skrev teksten på et hotellrom i München samme kveld som angrepet på Bataclan. Også her handler budskapet om å reise seg igjen, og dermed er sirkelen sluttet med åpningssporet «Rise», og det er bare å snurre skiva en gang til.

De svakeste låtene på denne plata er «I’m Sick» og «Can’t Stop», som begge kan bli litt slitsomme i lengden. Ellers har trekløveret levert et solid album, bestående av 11 låter som er lette å like. Jeg må innrømme at jeg på forhånd var redd dette albumet skulle bli litt for religiøst for min smak, men en god dose sarkasme retter fint på dette. Selv om Nikki Sixx har vært døden nær et par ganger, og har begynt et nytt og bedre liv, er det ingen Hallelujah-stemning å spore her (som hos andre gamle 80-tallshelter). Så da er det bare å vente i spenning på «Vol. 2» som kommer senere i år, men i mellomtiden kan gutta oppleves live når de besøker Norge for første gang i sommer.

5/6 | Marianne Lauritzen

Utgivelsesdato: 29.04.2016