Sixx:A.M. – I ord og bilder

Sixx:A.M. er aktuelle med to nye album og massiv turnering. Vi møtte Nikki Sixx, DJ Ashba og James Michael på Fredriksten festning og fikk høre litt om det nye dobbeltalbumet og hvordan det hele startet. 

Tekst: Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri

Nikki Sixx har ikke ligget på latsiden etter at Mötley Crüe ble oppløst. Helt siden 2007 har Sixx:A.M. vært et sideprosjekt, men nå har de gått hardt ut og sagt at de akter å satse for fullt. Dette markerer de ved å gi ut et dobbeltalbum, oppfulgt av masse spillejobber og lang tid på veien. Foruten Nikki selv, som selvsagt trakterer bassen, består trioen av vokalist og produsent James Michael og gitarist DJ Ashba. De besøkte Norge for første gang i sommer (2016), for å spille på Tons Of Rock i Halden. Vi spurte gutta om de ville fortelle litt om det nye albumet. 

James: – «Prayers For The Damned Vol.1» er første del av et dobbeltalbum. Vi har skrevet og spilt inn begge i løpet av de siste ni månedene. Selv om begge album står fint på egen hånd, var de ment å oppleves sammen. Både det musikalske og det lyriske budskapet er det samme på begge album. DJ har designet coverne, og han gjorde det samme med grafikken – individuelt er de et vakkert stykke kunst, men setter du de sammen, så avslører de en større historie. Vi jobbet med begge albumene på samme måte, og det var viktig for oss at vi sparket i gang denne nye fasen i Sixx:A.M.s karriere med mye ny musikk, for å introdusere folk for hvem vi er som band. Vi skrev og spilte inn 28 låter, og fordelte dem på to album. «Vol.1» ble lansert i mai, mens «Vol.2» vil bli lansert på slutten av året eller starten av neste år. Vi er veldig fornøyde med produktet, jeg synes det er det beste vi har laget til nå, og det viser virkelig hvordan Sixx:A.M. har utviklet seg som band de siste ti årene. Dette er en spennende tid for oss.
– Når kommer dere til å lansere første singel fra «Vol.2»? 
Nikki: – For å være ærlig, så visste vi ikke helt hva vi ville gjøre da vi startet på dette prosjektet. Men vi visste at vi ville lage et dobbeltalbum, at vi ikke ville det skulle være ett album med mye fyllstoff. Vi kom nesten i konkurranse med oss selv da vi splittet låtene i to. Vi ville at lytterne skulle få tid til å absorbere alle låtene på det første albumet, før vi lanserte album nummer to et par uker senere. Vi trodde vi kom til å lansere «Vol.2» mye tidligere, men suksessen med «Vol.1» og singelen «Rise» bare fortsatte, og vi ville vente til det døde ut litt. Vi trodde neste singel etter «Rise» ville bli fra det andre albumet, men så skjønte vi at «Prayers For The Damned» ville egne seg som singel. Så nå har det blitt et bevegelig mål, hvilket er spennende for oss. Vi har ikke hogget i stein at vi har våre to album, vi skal gi ut to singler, vi drar på turné og så er det over. Vi vet egentlig ikke hvor det bærer. Vi lar fansen ta den avgjørelsen.
DJ: – Disse sangene er så spesielle for oss at vi vil ikke kutte beina av noen av låtene hvis de fortsatt gjør det bra. Hvis folk elsker en låt, må de få tid til å nyte den.
Nikki: – Sanger lever sine egne liv. Jeg har hørt «Rise» på radioen i en taxi et sted i Tyskland, i dagligvare butikker og flere overraskende steder. Vi hadde en plan i utgangspunktet, men nå nyter vi bare det som skjer. Dette er luksusproblemer, hehe.

– Er alle tre med på låtskrivingen? 
DJ: – Alle tre skriver låter. Det har vi gjort siden Dag 1. Og irriterer og plager hverandre, he he. Stakkars James må være barnevakt.
James: – Vi har alltid skrevet låtene sammen, det er viktig for oss. Så ofte vi kan er vi alle tre i samme rom når vi skriver.
DJ: – For å være ærlig så blir alt som har med Sixx:A.M. å gjøre gjort av oss. Alt fra det kunstneriske til fotografer avgjøres av alle tre sammen.
Nikki: – Det er veldig enkelt også, for vi har samme visjon om hva vi ønsker å gjøre, med kunsten, musikken, foto, live-fremføring. Vi prøver alltid ut nye ting, og vi nyter prosessen underveis. «Ja» er alltid svaret for oss, særlig under låtskrivingen. Egoisme ødelegger alt. Man kan ikke se på en låt som sin egen – det er en gave å kunne skrive låter. Hvis noen har en idé, så tester vi det alltid. Dersom en idé er god, så vil det vise seg, samtidig som dårlige idéer også vil avsløres. Vi har faktisk allerede begynt å skrive låter til neste skive etter «Vol.2».
DJ: – Vi presser hverandre så utrolig hardt at vi aldri kommer til å gi ut en plate med fyllåter. Musikken vår er altfor viktig tildet. Vi har definitivt en visjon og et klart budskap om hva vi ønsker å gi ut.
– Hvordan begynte dere å jobbe sammen? 
James: – Vi kjente hverandre på forskjellig vis fra musikkbransjen, og en gang vi møttes begynte vi å snakke om å skrive noen låter sammen som et soundtrack til Nikkis bok «The Heroin Diaries». Et par år før det faktisk skjedde. Omstendighetene fikk det til å skje til slutt. Nikki og DJ jobbet sammen i studio, mens jeg produserte et album for Scorpions, og så ringte de meg og sa at tiden kanskje var inne for å skape noe sammen. Vi begynte ikke som et band, vi ville bare sette av litt tid sammen for å skrive musikk.
Nikki: – Vi skrev soundtracket til boka. Begge fikk lese den før den ble gitt ut, og vi fant ut at vi kunne følge opp historien i boka med låter. I utgangspunktet ble skiva kalt «The Heroin Diaries Soundtrack», utgitt av oss tre. Og det var det. Vi hadde aldri planer om noe mer. Vi kom fortsatt til å være venner, men vi vi ville sannsynligvis ikke gå noe videre med prosjektet. Managementet vårt spilte «Life Is Beautiful» for noen nøkkelpersoner, og de mente at den ville bli stor og at vi trengte et bandnavn. Vi var ikke sikre på om vi ville være noe band, vi ville bare lage musikk. Men de sa at hvis den skulle bli spilt på radio så måtte vi ha et bandnavn. Og det var sånn det begynte. Vi ble et band ved en tilfeldighet.
DJ: – Og det ble den mest spilte låta i kategorien Rock det året!

I tillegg til å skrive musikk er Nikki Sixx både fotograf og forfatter. Boka «The Heroin Diaries» som ble gitt ut samtidig med debutskiva i 2007, handlet om hans eget liv som rusmisbruker på 80-tallet. Han fulgte opp denne med boka «This is Gonna Hurt», som handler om at skjønnheten kommer innenfra, men at folk dømmer andre på grunn av utseendet. Boka er visualisert med Nikkis egne fotografier av særegne mennesker han har møtt. Også denne boka ble akkompagnert av et Sixx:A.M.-album ved samme navn. Derfor måtte vi nesten spørre Nikki om hvorfor han ikke hadde skrevet flere bøker til å slå følge med både «Modern Vintage» og «Prayers For The Damned».
Nikki: – Nei, nå har det blitt en separat greie. Det ble med de to første. Det var egentlig ikke meningen at «This Is Gonna Hurt»-boka skulle knyttes til Sixx:A.M., men så syntes James og DJ at alle bildene i boka var inspirerende. Vi var inne i en «kamp mot samfunnet»-periode som kunstnere, hvor vi syntes alt var så overfladisk. De så noen av bildene jeg hadde tatt av hjemløse, og plutselig hadde vi skrevet «Oh My God». Og endte med å knytte boka og albumet sammen. Men nå prøver vi vel å fjerne oss vekk fra alt annet enn musikken vår.
James: – Det vi oppdaget med Nikis bilder er at de er veldig lyriske. Når du ser på bildene er det så mange historier der. Det finnes mange fantastiske fotografer der ute, men de fleste bare tar bilder, de fryser et øyeblikk. Nikkis bilder er annerledes, de forteller historier bak historiene. Og det var det vi ble så bergtatt av. Det inspirerte oss til å se dypere på oss selv som subjekter i et bilde, selv om vi ikke var avbildet. Det fikk oss til å gå gjennom en selvanalyse. Og så begynte vi å se på idéen om hvordan folk dømmer andre basert på hva de ser. Idéen om å dømme folk er ikke noe man er født med, det er ikke arvelig, men en forferdelig egenskap som man lærer seg etterhvert som man blir eldre. Vi begynte å studere den menneskelige natur, og det var det som inspirerte mange av låtene på det albumet, som for eksempel «Lies Of The Beautiful People» og «Skin».
Nikki: – Jeg tror aggrasjonen på den plata kom fordi «Life Is Beautiful» ble en hitlåt. Vi ble ikke tilbudt, men nærmest tvunget til å dra på turné, og fikk 41 datoer av LiveNation.Vi hadde ikke engang et band.
DJ: – Vi måtte leie inn en trommis bare for å dra på turné.
Nikki: – Men så kom det 17000 hver kveld, og vi skjønte ikke hvordan alle disse kjente til musikken vår. Haha. Det vi lærte av den turnéen var at hvis vi skulle lage et nytt album vile vi lage det litt tøffere. Da vi var ute og spilte skjønte vi at vi trengte litt tyngre gitarer, tyngre tekster og sårere vokal.
DJ: – Jeg tror «This Is Gonna Hurt» var starten på å finne oss selv. Uten at vi visste det. Vi eksperimenterte fortsatt på «Modern Vintage», men «Prayers For The Damned» er hvor jeg virkelig føler at vi har funnet oss selv.
James: – «Prayers For The Damned» er det albumet vi ville ha laget hvis vi hadde planlagt å bli et band fra starten. Men vi trengte å gå gjennom den utviklingen for å finne oss selv.
Nikki: – Denne to måneders turnésyklusen vi er på nå kaller vi ´boot camp´. Vi spiller under dårlige forhold, vi har spilletider på ettermiddagen, vi har ikke garderober og så videre. Men vi er likevel glade for å få spille, det er spennende å gå på scenen når kanskje ikke alle i publikum vet hvem vi er, og vi lærer hele tiden hvordan være et band. Vi legger egoet til side, vi skriver musikk, drar ut og spiller, gjør vår greie, og får endelig tilbakemelding på det vi gjør. Nå forstår vi hva vi har som et band, og hvordan vi er som liveband. Vi har kun oss selv på scenen. Det har vi gjort med vilje. Vi, og sangene, er hele showet.
DJ: – Vi serverer våre sjeler på et sølvfat.
Nikki: – Nakent og rått! Vi vil ikke bruke masse penger på ditt og datt – alle kan kjøpe seg et show. Vi vil være showet selv.
De fleste av Sixx:A.M. sine plater er konseptalbum, kanskje med unntak av forrige skive «Modern Vintage» som var litt mer ullen. «Prayers For The Damned» derimot virker å ha et ganske tydelig tema, både visuelt og lyrisk. Vi spurte hva som lå bak akkurat denne albumtittelen.
James: – Det som har vært vesentlig i vår låtskriving helt siden starten er den hårfine linja mellom skjønnhet og mørke, mellom godt og vondt. Og «Prayers For The Damned» er den ultimate låta om den iboende kampen mellom det gode og det onde. Flere av låtene tar for seg temaet på globalt nivå. Selv «Rise» har et globalt budskap. Men så har du låter som «Better Man» som handler om den samme kampen mellom det gode og det onde på et personlig plan – den kampen vi har inni oss for å bli et bedre menneske. Vi har alle både gode og onde sider inne i oss, det som er viktig er hvordan du lar det påvirke deg som person. Og det temaet er gjennomgående for hele plata, enten det er på et intimt eller bredt nivå.
DJ: – Jeg synes jeg klarte å fange opp det temaet i coverdesignet også. Denne fillete engelen som ber – statuen er i ferd med å sprekke opp, men hun har fortsatt håp. Det bildet oppsummerer hele albumet visuelt.
– Er dette albumet mer religiøst enn de andre, eller er det for det meste sarkastisk? 
James: – Vi er ikke religiøse, men selv ikke-religiøse folk kjemper den samme kampen. Jeg tror ikke noen spesifikk religion eier konseptet om det gode og det onde. Det er partier i flere av låtene våre, også helt fra starten av, hvor vi henviser til Gud, men vi gjør det ikke nødvendigvis på en kristen eller religiøs måte. Alle blir vel av og til presset til et punkt av desperasjon, hvor selv de som ikke tror kanskje skulle ønske at de trodde på noe større. Jeg vil ikke si at albumet er religiøst, men det har den tonen i seg.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016

,