Søndag 1.mars 2020
“Unless you’ve been kidnapped and brought here, or are just unsure, we’re Simple Minds – from Glasgow – and we’re delighted to be here” – slik introduserte Jim Kerr bandet på den første av to utsolgte kvelder på Sentrum Scene. Årets turné er en feiring av førti år med hitlåter, og man merker godt årgangen utifra størrelsen på sceneproduksjonen – og på alderen på et lojalt publikum. De som husker bandets tidlige eksperimentelle år ble neppe skuffet, med låter som “Love Song”, “The American”, “New Gold Dream” og “Theme for Great Cities” som alle låt freskt og spennende. Heller ikke de som ble fans under den mer kommersielle gullalderen på 80-tallet, med låter som “Someone Somewhere in Summertime”, “Waterfront”, “Stand by Love” og “Don’t You (Forget About Me)” som gjorde dem til allemannseie. Det sier mye om kvaliteten på komposisjonen at vi fikk låter fra nesten enhver inkarnasjon av bandet, et band som har endret besetning utallige ganger med kun Jim Kerr og Charlie Burchill som de faste konstante.
Hele bandet er uten tvil dyktige musikere. Ged Grimes på bass og Sarah Brown på ekstra vokal er nå kjente fjes for de som har fulgt bandet de siste årene – vi kan ærlig talt ikke bare kalle henne korist når hun så til de grader fyller ut lyden rundt Kerr, og tidvis er hun i front og deler hovedvokalen med ham. På årets turné har de med seg Cherisse Osei på trommer, Berenice Scott på keyboards, og Gordy Goudie på rytmegitar, og alle gjorde en god figur, spesielt Osei. Og Kerr selv strutter og sprader fortsatt rundt på scenen mens han bukter seg som en halvparten så gammel mann. På scenen har hans vokale prestasjoner ofte vært litt varierende, hvor han har mer fokusert på uttrykket enn å få det riktig note for note, og med alderen har spennvidden på stemmen hans naturlig nok blitt redusert. Det var noen lettere ubehagelige øyeblikk, som i “Hypnotised” og “Belfast Child”, hvor de mykere og mer lyriske vokale leveringene krevde mer av ham enn han var i stand til å yte. Charlie Burchill var i bedre slag, og leverte glimrende soloer på “Belfast Child” – et av kveldens høydepunkter – og “See The Lights”, men også han bommet litt på “Hypnotised”.
Men det ble tatt godt imot av publikum. Hver gang Kerr ropte “Let me see your hands” – og det var ikke få ganger – så var publikum med på notene og klappet med, og nesten hver eneste låt, også de mindre kjente, ble mottatt med et jubelbrøl. Man kan stille spørsmålstegn med noen av arrangementene, og bandet hang ikke helt sammen hele tiden. Det som var mer urovekkende, var at enkelte partier, som det å få publikum til å synge “la la la las” under “Don’t You (Forget About Me)”, hvor Jim ber de synge det på forskjellige språk – her føles det som om musikken ikke er annet enn en opptreden, uten noe hjerte og sjel i det. Det er kanskje noe som lett kan skje når et band ikke har ei ny skive å promotere, eller når de fleste i bandet ikke spilte på plateversjonene. Uansett hvor gode musikerne er, og uansett hvor fantastiske låtene er – og dette er fantastiske låter – men når band fortsetter og fortsetter ut ifra fansens hengivelse til deres låter, så kan de lett begynne å høres ut som et coverband som spiller deres egen musikk. Hvis du elsker låtene, så gå for all del og se Simple Minds, men jeg kan ikke love deg et mirakel i 2020. 3.5/6
Tekst: Alex Maines
Foto: Anne-Marie Forker