Silverthorne – Der Zeppelin møter Soundgarden

Det transatlantiske bandprosjektet Silverthorne ble dannet i 2018 av to karer ved navn som mange av dere vil dra kjensel på. På vokal og gitar har vi engelskmannen Peter Shoulder, som vi først ble kjent med i The Union sammen med Luke Morley mens han var i permisjon fra Thunder. Og bak slagverket finner vi amerikanske Brian Tichy, med band som Whitesnake, Foreigner, Billy Idol og The Dead Daisies på CVen. Vi slo på tråden til førstnevnte for å høre hva Silverthorne har å by på.

Tekst: Geir Amundsen

The Union; Pete Shoulder & Luke Morley.
Foto: Marty Moffat

– Jeg var stor fan av The Union, men det er snart syv år siden dere ga ut noe nytt. Er det bandet over nå som Luke Morley er tilbake i Thunder?
– Ja, det var vel aldri meningen at det bandet skulle vare evig, det var noe som Luke satte sammen etter at Danny Bowes slutta i Thunder, mest for å ha noe å gjøre. Jeg tror vi alle var klar over at Thunder kom til å komme sammen igjen, før eller siden. (Intervju med Luke om The Union her!)
– Hvordan ble du involvert med Luke i utgangspunktet?
– Litt tilfeldig, vi kjente til hverandre fra før, og gikk oss på hverandre på en pub en kveld, begynte å snakke og fant ut at vi burde gjøre noe sammen. Og det var jo moro så lenge det varte, vi gjorde fire skiver sammen, og…
– Fire??
– Eh, ja? Gjorde vi ikke fire da? Eller var det tre? Fire med liveskiva, kanskje det er det jeg tenker på, haha! Men da Thunder ble gjenforent, var det åpenbart at The Union ikke kom til å komme noe videre – ikke hadde vi noen platekontrakt heller, vi ga ut skivene på eget selskap. Vi hadde masse surr med managementet, så vi gadd vel egentlig ikke mer. Det førte ingen steds.
– Du ble vel vikar i Thunder en periode også?
– Ja, stemmer, da Ben (Matthews, keyboards & gitar) ble kreftsjuk og fikk cellegiftbehandling, steppa jeg inn for noen konserter. Jeg kunne jo låtene!
– Så hører jeg rykter om at du var på nippet til å bli den nye vokalisten i Stone Temple Pilots?
– Tja, det var litt mer komplisert enn som så. Det er riktig at jeg var på audition for de, jeg fløy til Los Angeles, møtte de og spilte sammen og vi følte alle at det gikk ganske bra. Vi kom godt overens. Noen dager senere tok Dean og Robert DeLeo kontakt og foreslo at i stedet for at jeg skulle bli med i Stone Temple Pilots, så ville de heller ha meg med i et nytt band som de to var i ferd med å danne med Brian Tichy på trommer. Det skulle bli et helt nytt band, helt nye låter, og skulle ikke ha noe med STP å gjøre. Jeg sa meg enig, fikk høre låtene og likte det, så vi møttes og skrev og spilte inn en skive, som i praksis er helt ferdig.
– Men det skjedde ikke noe mer der?
– Nei, Dean og Leo fortalte oss etter en stund at de hadde funnet den perfekte mannen til Stone Temple Pilots, og at de måtte prioritere det, noe som er helt forståelig. Når man er i et band som har hatt så mye suksess som Stone Temple Pilots er det idiotisk å droppe det og begynne helt på nytt. Jeg og Brian kunne ikke si noe på det, selv om det var surt.
– Og denne skiva dere spilte inn kommer ikke til å bli utgitt?
– Det vet jeg ikke. Kanskje, kanskje ikke. Den ligger på is enn så lenge. Synd, for det er en knallbra skive og den var riktig moro å lage.
– Var det første gang du møtte Brian?
– Nei, jeg hadde møtt ham tidligere, vi turnerte sammen i 2011, da han var i Whitesnake og jeg var i The Union.  
– Dere trivdes tydeligvis godt sammen, siden dere bestemte dere for å fortsette uten DeLeo-brødrene?
– Absolutt! Begge var litt skuffa over at det ikke skjedde noe mer, så han ringte meg etter noen uker og foreslo at jeg kom over til California for å skrive noen flere låter med ham og se hvordan det utviklet seg. Jeg bodde hos ham mens vi jobbet, og samarbeidet fløt veldig lett. Vi ble begge forbløffet over kvaliteten på det vi kom opp med sammen. Det funka som en drøm rent musikalsk, selv om det var noen snubletråder med management, men vi kom oss i mål til slutt.

– Jeg har alltid hovedsakelig tenkt på deg som vokalist og Brian som trommis, selv om jeg vet at dere begge spiller gitar også. Men på skiva er det du som gjør gitarene, er det så?
– Ja, riktig!
– Hvordan blir det på konsertene?
– Litt usikker på hvordan vi skal løse det. Vi gjorde noen gigs i California i fjor som en trio, men det er mulig vi må få inn en ekstra gitarist etterhvert.
– Livelyden kan ofte bli litt tynn under solopartier uten en rytmegitarist.
– Og disse låtene er ganske krevende både vokalt og på gitar, så det er tøft å gjøre begge deler samtidig, det kunne vært fint med litt assistanse, ja!
– Hva er planene med Silverthorne på lang sikt? Dere slapp EPen ”Tear The Sky Wide Open” (anmeldes her!) i februar, men dere blir vel ikke rike av royalties av den grunn?
– Hahaha, royalties, hva er det? Vi er allerede godt i gang med å skrive låter til et fullt album, som vi regner med å ha ute i løpet av året. EPen er bare ment  som en appetittvekker, vi har spart flere låter som er bedre enn de fem på EPen. Vi spiller inn i studio hjemme hos Brian, med herlig utsikt ut over dalen. Han hadde en stor brann i studioet mens jeg var der like før jul. Det var ganske skremmende, men mesteparten av utstyret hans ble reddet, og opptakene har vi fortsatt.
– Har dere tid til alt dette? Jeg leste nettopp at Brian skal turnere med Lynch Mob resten av året?
– Ja, men de legger ikke ut på veiene i månedsvis, det er mest i helgene. Og inni mellom kan vi jobbe videre med låtene. Jeg har et annet band jeg spiller en del med i Nederland, ved navn Sloper. (Med folk fra Golden Earring og Triggerfinger) Vi sørger for å samkjøre prosjektene våre og har en åpen dialog og planlegger, så går det bra.
– Det er ikke et problem at du bor i nord-England og han bor i California?
– Nei, ikke egentlig, vi trenger ikke være i samme rom. Når jeg drar over, bor jeg gjerne hos ham i månedsvis i strekk, og da er vi supereffektive hver eneste dag. Trenger jeg å være der, så er jeg der.
– Og bassisten deres er også fra California?
– Daniel er egentlig fra Canada, men har bor i Los Angeles. For tiden er han på turné med The Drills, bandet til Phil X som spiller gitar i Bon Jovi nå.
– Apropos Canada, Brian hadde et band ved navn S.U.N. sammen med Sass Jordan, hvor han var gitaristen. Er det noe han fortsatt pusler med?
– Nei, jeg tror ikke de har gjort noe på flere år, så det er nok dødt.
– Synd, den skiva er fantastisk!
– Ja, enig, Sass Jordan synger vilt bra.
– Det virker som om Brian sjelden er med i et band mer enn ett år eller to, så flakser han videre, fra Bily Idol til Foreigner til Whitesnake til S.U.N. til The Dead Daisies til Lynch Mob…
– Haha, ja, han liker ikke å stagnere. Han holder seg travel!   
– I disse dager kan dere bare glemme radio og MTV- hvordan har dere tenkt å få Silverthornes musikk ut til folk?
– Vi har jo noen kontakter i bransjen, og ideelt sett hadde vi gjort en lengre turné sammen med et stort band hvor vi kunne nådd ut til et større publikum.

– Hvilke vokalister har du hatt som forbilder? På sistelåta på EPen, ”Haunted By The Dawn” får jeg sterke Chris Cornell-vibber fra deg.
– Sier du det!? Det tar jeg som et stort kompliment! Selv om jeg på den låta heller prøvde å kanalisere min indre Robert Plant, som alltid har vært en av de største for meg, ved siden av Paul Rodgers.
– De klassiske britiske bluesrocksangerne fra 70-tallet?
– Ja, definitivt! Det var Nirvana som fikk meg til å bli musikkfanatiker, og da min far så hvor tent jeg var, introduserte han meg for sin platesamling, hvor det var massevis av Free og Led Zeppelin og Bad Company og Cream. Jeg gravde litt i disse sangernes inspirasjon og oppdaget de amerikanske blues og soulsangerne som Otis Redding og Sam Cooke. Og så må jeg nevne Jeff Buckley, som har betydd mye for meg som vokalist, selv om det kanskje ikke er så tydelig i min vokalstil.
– Artig at du nevner Zeppelin, for det slo meg da jeg hørte på EPen deres at jeg sjelden har hørt en trommis som så til de grader er inspirert av John Bonham – med nærmest eksakt samme trommelyd.
– Ja, hvilken trommis er ikke inspirert av Bonham? Enhver lydtekniker og produsent bruker nærmest John Bonham som malen på trommelyd. Men ingen klarer å komme i nærheten. Den som jeg har hørt som kommer nærmest, er Brian. Han har drevet og eksperimentert med hvordan han skal stemme og mikke opp slagverket sitt for å få optimal lyd. Han har til og med studert bilder av John Bonham i studio for å se hvor han plasserte mikrofonene under innspilling!

– Takk for praten, Pete, håper vi treffes på en konsert i løpet av året! Har du noen gang vært i Norge, forresten?
– Ja, jeg har det, jeg jobbet der med Scott Gorham for et par år siden, så jeg har vært ganske mye i Oslo! Herlig by! Herlig land!
– Jaha?!? Hva gjorde du her med Scott?
– Vi skrev låter og jobbet i studio. Jeg tror jeg var i Oslo fire ganger, et par uker hver gang.
– Javel, for hvilket band da?
– Han hadde et band på 90-tallet som het 21 Guns. Scott likte det gamle bandet mitt (Winterville), og sørget for å få oss med som forband til Thin Lizzy på en turné, og da ble vi gode venner. Han tok senere kontakt for å lage en ny 21 Guns-skive, og vi jobbet sammen med det, men så ble han litt for opptatt med Thin Lizzy som deretter gradvis ble til Black Star Riders. Så der har du nok en glimrende skive som jeg har spilt inn som bare ligger og støver ned uten at noen får høre den!   

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020

,