Shinedown – Oppmerksomhet, takk!


Shinedown fra Florida er et av disse bandene som er enorme hjemme i USA, med et tyvetalls hits og utsolgte arenakonserter – men forholdsvis ukjente i Norge og resten av Europa. Men kvaliteten på den nye skiva «Attention Attention» gir oss grunn til å tro at dette kan komme til å endre seg. Vi fikk bandets vokalist og frontmann Brent Smith på tråden fra Texas.
 
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Jimmy Fontaine
 
– Vet du Brent, for inntil to minutter siden satt jeg i telefonen med Rob Halford fra Judas Priest, men siden praten med han kom i gang ti minutter forsinket, måtte jeg si til ham ‘Beklager Rob, jeg må legge på, Brent fra Shinedown ringer meg straks!’
– Hahaha! Fantastisk! Og jeg er massiv fan av Halford og Judas Priest, så det var utrolig kult å høre!
– Jeg har forstått det sånn at dere er et sted i Texas på turné for øyeblikket – er det ikke litt baklengs å begynne turnéen flere uker før den nye skiva slippes, da?
– Vi følger ikke den regelen om at man skal starte turnéen samme uke som skiva slippes, vi spiller nesten konstant, og startet likegodt i Canada allerede i mars, siden vi ikke hadde vært nord for grensen på fem år. Vi slapp singelen og videoen til «Devil» i starten av april, og nå nylig slapp vi den låta som vi anser som vi anser som kanskje den viktigste på skiva, «The Human Radio». Og skiva slippes om to uker, i starten av mai. Vi har så mange konserter booket at vi kunne nesten ikke vente på at skiva skulle slippes før vi satte i gang, og det er viktig å holde bandet tett og samspilt! Dette er også første gang at en av våre skiver slippes simultant over hele verden på samme dato, så det er en stor greie for oss.
– Jeg har hørt mye på «Attention Attention» de siste ukene – ved første gjennomhøring likte jeg den ikke noe særlig, men så har den bare blitt bedre og bedre og bedre – og nå elsker jeg den. Jeg tror seriøst at denne skiva kommer til å åpne dører for Shinedown og ta bandet til et nytt nivå. (Les anmeldelsen av «Attention Attention» her!) 
– Det blir jeg oppriktig glad for å høre, takk takk!
– De skivene jeg elsker med en gang, er jeg oftest drit lei i løpet av noen måneder…
– Ja, ikke sant, sånn er det med meg også! Denne gang er vi spesielt spente på mottagelsen, for dette er første gang vi har produsert skiva selv. Det vil si at hvis den tryner, har vi ingen å skylde på andre enn oss selv. Vår bassist Eric Bass har tatt ansvar og satt i produsentstolen med litt hjelp fra meg, og han mikset skiva også. Denne skiva har også et gjennomgående tema, en historie, selv om jeg ikke vil kalle den for en konseptskive. Den betegnelsen sparer jeg for Pink Floyds «The Wall» eller Queensrÿches «Operation: Mindcrime», eller The Whos «Tommy». Men den har en historie, fra start til midtparti til finalen. Alt skjer i et rom, og vi ønsker at lytteren skal forestille seg selv i det rommet. Hvis du har sett videoene til «Devil» og «The Human Radio» vil du kanskje ha registrert en tom stol i et rom hvor kamera zoomer ut. Albumet er en psykologisk reise, en emosjonell og en fysisk reise. Men i bunn og grunn er det en historie om å ikke være redd for å mislykkes. Altfor ofte setter folk seg i en bås og definerer hva de kan og ikke kan gjøre, og blir helt paralysert hvis de blir nødt til å gjøre noe de ikke har gjort før, for å oppnå noe de ønsker i livet. Da betviler sine egne ferdigheter og tør ikke ta sjansen, de er redde for å feile. Min filosofi er at du blir ikke definert av dine fiaskoer, du blir definert av at du ikke gir opp. Og det sier jeg ut ifra personlig erfaring – alle tekster her er personlige for oss alle fire i bandet. Og mye av det handler om folk blant våre fans som vi har møtt og blitt rørt av.
– Dere har vært forholdsvis kjappe med å lage denne skiva, med tanke på at dere turnerte til langt ut på høsten i fjor.
– Ja. Vanligvis gjør vi ferdig en turné, og så begynner vi etter litt ferie bruker vi det neste året til å skrive og spille inn neste skive. Men ikke denne gang. I fjor vår fikk vi anledning til å turnere med Iron Maiden, og den grep vi med begge hender, vi er alle store Maiden-fans.
– Ja, hvordan kom det i stand? Iron Maiden og Shinedown er kanskje ikke den mest naturlige kombinasjonen?
– Det kan vi faktisk takke Steve Harris for! Han så oss da vi begge spilte på Download-festivalen i 2016, og syntes tydeligvis at det var kult, for da vi møtte ham etterpå, tilbød han oss der og da å være support for Maiden på vårturneen i Europa! Det var nesten for godt til å være sant, men han holdt ord! Det gjorde det selvsagt enklere at vi har felles bookingagent, John Jackson som Iron Maiden har brukt i over 30 år. Men Maiden har jo rykte på seg for å utelukkende ta med seg band som de selv liker og støtter, så det var en drøm for oss. Deretter gjorde vi festivaler i USA hele sommeren frem til midten av september. Men all turneringen ga oss et perspektiv da vi kom tilbake til studio. Vi så ting fra en annen vinkel, og låtene var aldri tamme.
– Hadde dere noen plan for hvilken retning dere ville ta musikalsk denne gang?
– Det er pussig, men ganske tidlig i prosessen med å lage skiva hadde vi en Meet & Greet før en konsert, og en 15-årig fan ba om å få snakke med meg. Og han sa at han elsket bandet og hadde alle skivene våre, men han skulle ønske at neste skive ble tyngre. Og det ble jeg gående og tenke på de neste dagene. Jeg ble ikke fornærmet, for tyngre kan tolkes på mange måter. Det kan bety tyngre trommer, eller mye mer bass, mer aggressive gitarer eller tekstmessig tyngre. Men det gikk inn hos meg, for den første låta vi skrev etter at vi begynte å jobbe igjen etter dette møtet, var «Devil».
– Og det er ikke akkurat en søt og nynnevennlig allsanglåt for massene.
– Haha, nei! Men den låta starter hele historien, og er et lite nikk til den unge herren som ga oss dette rådet. Der sier jeg rett ut ‘You wanted it to be heavy, it’s about to get heavy’. Vi hører på hva fansen sier til oss!
– Merkelig nok står det i presseskrivet for denne skiva at dere her beveger dere inn i Imagine Dragons-territorium…
– Seriøst?! Gjør det det???
– Ja! Og det fatter jeg ikke helt – med unntak av et par låter takler jeg ikke Imagine Dragons, men jeg er storfan av Shinedown! Jeg ser absolutt ikke for meg at dere har gjort et forsøk på å høres ut som Imagine Dragons!
– Hahaha! Jeg må ta et alvorsord med folka på Atlantic! Haha! Joda, alle skal få lov til å ha sin mening… nå ble jeg helt satt ut her! Det er kanskje spesielt for meg siden vi har produsert den selv, og dermed har kanskje bransjefolka blitt litt usikre på hvordan det kom til å låte. Litt for ofte når band bestemmer seg for å produsere selv, så blir det veldig selvsentrert, når de ikke har en objektiv røst i rommet som kan luke ut de dårlige idéene og kutte vekk daukjøttet. For vår del er låtene det suverent viktigste. Musikken og budskapet skal stå i fokus konstant. Derfor må vi skrive skiva for vår egen del først – vi må kunne elske låtene selv før vi kan håpe at andre skal like de. Folk spør meg stadig om jeg hører på egne skiver, og jeg svarer alltid; Javisst, jeg ville ikke skrevet disse låtene om jeg ikke likte de! Vi ville ikke gitt ut skivene om vi ikke hadde troen på skiva og var stolte over låtene! Men vi er ikke et band som ønsker å gjenta seg selv og lage samme skiva gang på gang. Vi tar dette virkelig på alvor! Her om dagen gjorde jeg et intervju, og ble spurt spørsmålet: ‘Om du sitter i bilen og en av dine egne låter kommer på radioen, hva gjør du?’ Og jeg svarte som sant var – jeg vrenger opp volumet! Og han ble veldig overrasket og sa at jeg var den første som hadde svart det på dette spørsmålet som han tydeligvis alltid stilte musikere. Og det fatter jeg ikke! Er ikke andre musikere stolt over låtene sine?
 
– Når jeg ser videoen til «The Human Radio» får jeg inntrykk av at dere ikke er fans av den nye trenden med å begrave nesa i en smartphone, øretelefoner på, og stenge verden ute.
– Litt artig formulering, for jeg tenker på det som om du tvert imot lar verden ta kontroll over hva du tenker og gjør.
– Den digitale verden ja, men ikke den reelle verden rundt deg.
– De sosiale media og internett generelt er et fantastisk og nyttig redskap, det synes jeg virkelig. Nå for tiden har vi alle internet i lomma vår. Hvis du lurer på noe nå, kan du i 99% av tilfellene.i løpet av sekunder finne svar på nett. Det jeg ikke vil skal skje, er at man mister menneskelig kontakt. Selv om du og jeg snakker pr telefon nå, så har vi i hvert fall en interaktiv dialog. Men den yngre generasjonen er født inn i en verden hvor det er normalt å nærmest utelukkende kommunisere pr chat på nett, uten at de skal klandres for det. Alle har en plattform på sosiale medier nå, og alle har en mening – og det er flott! Men man kan lett forsvinne ned i kaninhullet her og gå seg vill der nede, og det er veldig vanskelig å komme seg ut av det hullet! Man må ta seg tid til å passe på seg selv og sin mentale helse. Du trenger ikke være online 22 timer i døgnet! Det er ikke å leve. Man må kunne komme seg ut og involvere seg i verden – det å sitte ned og ta en kaffe og ha en samtale med en venn ansikt til ansikt er nærmest en utdøende aktivitet for tiden. Det er det vi ønsker å få frem i videoen, ikke at vi har noe imot internet. Personlig rører jeg ikke telefonen de første par timene jeg er våken hver dag, da er jeg nettfri. For det blir ikke borte, det som er på nett kommer til å være her lengre enn meg! Gå ut og opplev verden, det er et fantastisk sted, lev livet, ikke gå glipp av det mens du stirrer på skjermen din!
 
– Det ryktes at Shinedown skal gjøre en full Europa-turné i høst – hittil har dere hovedsakelig vært supportband eller spilt festivaler. Er det lov å håpe på en konsert i Norge, eller Skandinavia i det minste?
– Det er riktig, selv om vi pr i dag ikke helt har detaljene og alle datoer i boks – vi vil gjøre dette riktig denne gang! Men ja, vi kommer til Europa til høsten på vår egen turné, og da tar jeg som en selvfølge at vi også kommer til Norge, selv om jeg ikke kan bekrefte det her og nå.  (Sentrum Scene i Oslo 28.november!!) 
– Den eneste gangen dere har vært i Norge tidligere, var som forband til Disturbed (i Oslo, på Sentrum Scene) i 2008. Husker du det?
– Ja, det gjør jeg, og jeg må takke David og resten av Disturbed for en herlig turné, de var utrolig snille mot oss og introduserte oss for titusener av potensielle nye fans. Og Oslo husker jeg veldig godt, fordi det var minusgrader ute, og veiene var dekket av en fot med is. Vi hadde kjørt turnebussen hele natten fra København, og kom frem til Oslo neste morgen. Jeg husker konkret at jeg kom ut av bussen i Oslo, og det var sykt kaldt og alt var hvitt, og tenkte ‘Wow!’, for jeg hadde aldri vært så langt nord før. (Tenker vi sier null snø eller is, Brent – det var slutten av oktober. Men minnene kan ingen ta fra deg.) Det var som i «The Wizard Of Oz» hvor man plutselig befant seg i en helt annen verden – ‘Toto, I’ve got a feeling we’re not in Kansas anymore!’
– Litt av en kontrast for en Florida-gutt!
– I høyeste grad! Men jeg likte det, jeg ble veldig betatt av kulturen og arkitekturen, hele landet tok fullstendig pusten fra meg, så jeg gleder meg veldig til å komme tilbake, og forhåpentligvis ha litt bedre tid til å få sett litt mer.
– Det er enkelte amerikanske band som har kansellert Europaturneene sine fordi det visstnok er for farlig her – de er redde for å være terrormål. Hva tenker du om det?
– Jeg tenker at vi musikere har blitt gitt en plattform av fansen til å levere et budskap og vår musikk. Vi har drømt om å være musikere og låtskrivere. Vi fire i bandet – meg selv, Eric, Zach og Barry – vi tar denne jobben og vårt publikum svært seriøst. Vi vil reise rundt i verden og spille hvor som helst hvor noen vil se oss. Og da kan man ikke være engstelig, mann! Man kan ikke la de ta rotta på deg psykisk, man må bare ha fokus på målet, det er det viktige. Vi kan ikke gi terroristene makten – det eneste de har å spille på er frykten. Eller ikke det engang, om folk er sterkere enn ondskapen. Kjærlighet er mye sterkere enn ondskap! Det er mye lettere å være negativ, enn å finne det positive i en situasjon. Vi må stå sammen.
– Så dere er ikke bekymret?
– Vi er selvsagt bevisste på at det er en potensiell fare, for all del, vi har ikke skylapper. Vi husker alle Bataclan. Vi tar trusler alvorlig, men vi tilpasser ikke livene våre etter de. Men allerede i 2006 dro Shinedown til Irak og Kuwait for å spille for de amerikanske soldatene som var postert der. Og hvor enn vi gikk, måtte vi ha på oss skuddsikre vester – til og med på scenen! Men vi var der for å spille, og da gjør vi det som er påkrevd. Samme filosofi må man ha når man drar til andre land – det er en ære for oss å få være der, at folk vil ha oss der. Vi er gjester der, og vi er der for fansens skyld, og det kommer ikke til å endre seg. Jeg har alltid sagt at Shinedown har kun én sjef, og det er samtlige i publikum.
Publisert i Norway Rock Magazine #2/2018