Sepultura | Machine Messiah

Nuclear Blast

Derrick Greene må ha verdens mest utakknemlige jobb. Det kan ikke være lett å fronte et av de viktigste metallbandene når det soleklare flertallet av bandets tilhengere ønsker deg dit pepper’n gror og krever forgjengeren Max Cavalera tilbake. Jeg har så absolutt vært en av dem, misforstå meg rett, men når herr Greene nå straks bikker 20 år som frontfigur i Sepultura kan vi vel alle snart holde kjeft og gi stakkaren litt velfortjent kred. Han er tross alt en meget dyktig vokalist hvis stemme spenner over de fleste stiler, så også her.

For nå begynner virkelig mine gode gamle helter å levere gode skiver igjen. Forrige slipp, den noget kronglet titulerte «The Mediator Between Head And Hands Must Be The Heart» (da medregner jeg ikke «Dupla Identitade», det Sepultura-komponerte soundtracket til miniserien med samme navn fra 2014) var en solid opptur jeg virkelig koste meg lenge med, og jeg var klar som et egg for ny musikk fra det kuleste og beste Brasil noensinne har skapt så fort jeg hørte det skulle komme nytt album.

Den starter overraskende rolig til Sepultura å være med tittelkuttet, selv om den bygger seg sakte men sikkert opp til å bli riktig så tung og fin i løpet av sin nesten seks minutters lange fartstid. Førsteinntrykket var riktignok noe kjedelig for min del, men den vokste seg fort til å bli en av albumfavorittene etter noen runder. Den følges opp med rett-i-trynet klassisk Sepultura og førstesingel «I Am The Enemy». På under halve spilletiden av førstesporet blir låta unnagjort, og det er pønkthrash av riktig godt gammelt merke de presenterer her og brytningen mellom «Machine Messiah» og denne fungerer like godt som en meget velfungerende ting. Andresingel og tredjespor «Phantom Self» er låtmessig helt på høyde, men tilskjemmes voldsomt av en rett og slett forferdelig MIDI-lyd som jeg tror skal forestille en Sarangi, uten at jeg på noen som helst måte skal bombesikre meg selv på det. Hadde de i det minste tatt seg bry og råd til å hyre inn noe ekte her ville det ha hørtes vesentlig bedre ut. Eller kanskje bare gitt faen i å ha det med i det hele tatt da den egentlig ikke spiller så stor rolle fra eller til utover å være like irriterende som kjeks i sovepose.

Etter en meget sterk albumåpning faller imidlertid kvaliteten noe på skivas to neste spor – først Sepultura/Meshuggah-hybriden «Alethea», hvor takter og skeive synkoperinger kan få selv den mest balanserte av oss ut i vindskeiv gange. Funker godt for enkelte band, ikke så godt for våre brasilianske venner IMO. Etterfølgeren «Iceberg Dances» er en instrumental jeg overhodet ikke ser poenget med. Ikke er den spesielt iørefallende – noe som bør være et kriterie for enhver bra instrumental, og sammenlignet med tidligere verker som «Kaiowas» faller den helt igjennom. Den minner i tillegg ganske kraftig om denne som en blek kopi, men ispedd et merkelig forsøk på et slags Deep Purple-aktig Hammond midtveis. Det eneste som løfter låta en smule er et vakkert klassisk/akustisk parti helt mot slutten, men det er en altfor liten del av låta. Skipper over denne og.

For så kommer rosinen i pølsa, kremen av kransekaka, eggekremen på skolebolla; «Sworn Oath». Det klart beste verket de har gjort med Derrick noensinne. Etter en rolig og dyster gitarintro på rundt minuttet smeller den helt ut av det blå med det største og mest monumentale riffet jeg noensinne har hørt med dem, komplett med strykere og doble basstrommer. Og i motsetning til den bortkomne ulyden på «Phantom Self» hører strykerne her veldig hjemme. Sepultura går rett og slett orkestralt og det låter vanvittig fett igjennom hele verkets alle seks deilige minutter, spesielt når det topper seg helt mot slutten idet messingblåserne også smeller inn. Skivas absolutte høydepunkt med en mil, jeg må alltid ha den en to-tre ganger på repeat før jeg omsider klarer å bevege meg videre. Gåsehud.

Skiva herifra og ut er et band i godform, vi får presentert en trio med standard bra Sepultura-låter; «Resistance Parasites», «Silent Violence» og «Vandals Nest» – en trio som fyller skiva meget bra og bare rett og slett låter som de skal låte – enkelt, fengende og tungt og fint. Det eneste aberet her er nok en meningsløs MIDI under førstnevnte. Mon tro om de fikk dilla når det funka så bra under «Sworn Oath» og tok litt av? Mye mulig.

Avslutningen «Cyber God» trekker etter hvert tankene tilbake til åpningskuttet når den etter en stund seiger seg ut i samme rolige form og oppbygning. En bra låt det og, men kan nok bli litt kjedelig i lengden. Det vil si, helt til den brått slår helt om mot slutten akkurat i det man synes det burde skje noe nytt og låta får et solid løft. Men fadeout gutta? Det er vi vel ferdige med nå? Det burde være fullt mulig å finne på en bedre måte å avslutte en ellers meget bra skive på.

Jeg må trekke frem vidunderbarnet Eloy Casagrande, ungfoletrommisen som ble med i 2011 bare 20 år gammel. Etter å ha virket litt overivrig på å vise seg frem i starten synes jeg nå han virkelig har funnet seg til rette. Selvfølgelig kommer det alltid til å være rart med et Cavalera-fritt Sepultura, men når det nå har blitt som det har blitt synes jeg unge Casagrande leverer varene og vel så det. Samspillet mellom gitarist og hovedkomponist Andreas Kisser og Paulo Jr. på bass trenger vel ingen nærmere beskrivelse, de leverer som de alltid gjør og låter som vanlig knalle fett sammen.

Alt i alt mener jeg helt bestemt at vi her får Sepultura sitt klart beste album med Derrick i front. Brorparten av låtene er av ypperste kaliber med et særdeles sterkt høydepunkt, men også et par spor som trekker litt ned som nevnt. Er du fan og villig til å svelge Cavalera-kamelen kan jeg trygt anbefale «Machine Messiah», om så tematikken rundt man vs machine er noe utdatert og tekstene dertil heller ikke er helt..vel, max

4,5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 13.01.2016