Sepultura – Inntrykksvampyrene

Siden Max Cavalera tross alt slutta i 1996 og etter ni studioalbum med Derrick Green på vokal, skulle vi gjerne laget en ingress uten å nevne Max. Men på en tilbakeskuende utgivelse som nå aktuelle «SepulQuarta», kommer vi ikke unna at mange Cavalera-fans så for seg en helvetes-visjon i uoverskuelig fremtid i ’96. 

Tekst: Stig Myhre
Livefotos: Max Emanuelson

Sepultura, litt av en inntrykksvampyr, endret seg alltid fra album til album. «Antichrist» (fra «Morbid Visions») kunne vel bare bli skrevet av Venom-inspirerte, obsternasige tenåringsrebeller som var full av faen, rett og slett. Ikke lenger det samme bandet, sanne pønkrock-anarkister i ånden, som en gang lirte av seg «Necromancer», tok på seg falske patronbelter og åpnet konserten med å si «We`re Sepultura – fuck you all.» Eksperimenteringslysten, i skjønn forening med riff som kan sende deg rett til månen, tok aldri hensyn til eventuelle puritanske tilhengere. Eventuelle krav om å forbli en fortidslevning, ble kontant avvist. Derav oppsto gjerne hard meningsutveksling blant tilhengerne. Enkelte påpekte at de bare kopierte Slayer i starten. Andre mener de ble «et helvetes nu-metal band» etter «Arise», og man bare kunne ikke utstå «de forbanna bongotrommene» på «Roots». Ingen kan vel heller beskylde Sepultura for å ta den letteste utveien etter Cavalera forsvant. De kunne jo laget «Roots 2» eller fått tak i en Max Cavalera-kloning med alt hva en kloning kan medføre av misdannelser. Derrick Green debuterte på Against»-skiva i 1997. Ikke overraskende presenterte bandet en totalt annerledes vokalist & frontfigur. «Against»-låten «Hatred Inside», i ny innpakning på «SepulQuarta»-albumet», har en litt spesiell forhistorie i forhold til hans inntreden i bandet, hevder Derrick. Han snakker om tiden da Jason Newsted, midt i en veldig laidback og bluesy Metallica-epoke (sett i forhold til tidligere meritter) med «Load» og «Reload», fikk lov til å bråke igjen                                                                                           

– «Hatred Inside» formidler et positivt budskap om at «Faen heller, vi står sammen og lar oss ikke knekke av ytre krefter!». I tillegg til at innspillingen foregikk i hans hjemmestudio, hadde vi også gleden av å skrive «Hatred Inside» med Jason Newsted (eller Jason Newkid som James Hetfield insisterte på å kalle ham). Han visste så mye om prosessen jeg gikk gjennom. Hvordan en skulle forholde seg til omverden som ’The new guy’, erfarte han jo i Metallica. Jason lærte meg å virkelig å leve i øyeblikket. Det å etter beste evne fokusere på komponering og framføring av musikk, er det eneste du kunne kontrollere, ifølge Jason. Forventninger fra fans og media må du her legge til side, mente han. Selvsagt finner du folk med et åpent sinn der ute, men på generelt grunnlag stiller hardrockere seg veldig negative til forandring. Bare fordi et av medlemmene manglet, ville ikke mange av de gamle tilhengerne en gang gi oss en sjanse. I starten ble det nærmest trendy å avskrive oss uten videre. Diehard-fans kan være nådeløse, og Jason fortalte meg om den skikkelig tøffe opplevelsen da han skulle erstatte og leve opp til legenden Cliff Burton. Og Cliff, bortsett fra å være ekstremt talentfull på alle plan, kan bokstavelig talt kalles en legende.. Hans tragiske dødsfall gjorde at han ble enda mer legendarisk. Dermed kunne myten om Cliff Burton skape et enda større press. Ved å være seg selv, takla Jason heldigvis overgangen på en verdig måte. Fansen ville heller aldri akseptert en Cliff Burton-kopi.

– «SepulQuarta»-albumet kan også fungere som en dannelsesreise for nye lyttere. Her, med en gjesteopptreden fra Danko Jones, får vi en mulighet til å gjenoppdage «Sepulnation» fra «Nation»-albumet i 2001.
– Vi ønsket at «Nation» skulle ha veldig positive tekster. Med tanke på alt som foregikk rundt oss, kunne det være fristende å være negativ. Men på «Sepulnation» ville vi skape et slags utopisk samfunn. Alt handlet om hva ville vi putte inn et slikt drømmesamfunn uten religion, grenser og og kapitaljag.                                                                                                 
– En gang i tiden da John Lennon (som tok med «Nutopia International Anthem» på «Mind Games» i 1973) slet med å få amerikansk statsborgerskap, annonserte han og Yoko det konseptuelle landet Nutopia. Kun ved å deklarere din kjennskap til Nutopia, ble du godtatt som innbygger. Er denne sangen deres egentlig inspirert av John og Yoko?
– Jeg kjenner til sangen, ja, og Andreas (Kisser) er en massiv Beatlesfan. Når vi snakket om konseptet bak «Nation»-albumet, refererte vi til John Lennon som en direkte inspirasjonskilde. Måten han delte slike tanker og budskap med omverden på, var beundringsverdig. Folk flest er ennå ikke i stand til å gjøre noe som nærmer seg Lennons modige væremåte.
– Har «Sepulnation» en samlende effekt live?
– Jepp. I senere tid blir stadig flere gjort oppmerksomme på materialet fra «Against» og «Nation». Under konsertene våre innser jeg hvor mye glede tilskuerne får av blant annet «Sepulnation». Før folk setter pris på enkelte sanger, kan det ta årevis.  

La oss se nærmere på det forbigåtte konseptalbumet «Dantes XXX1» (2006). Selv om dette episke diktet, et gammelt glansnummer i italiensk litteratur, ble skrevet på trettenhundretallet av Dante Alighieri, forklarte Derrick hvordan Dante også skildrer hva som foregår i moderne tid.                                                                                                                                     
– Vi diskuterte hva vi skulle fokusere på i et nytt konsept. Da følte jeg at det eksisterte en rekke moderne og betydningsfulle hendelser, spesielt i tvilsomme politiske avgjørelser, som kunne relatere til denne historien. Menneskeheten fortsetter å krangle med seg selv. Fremmedgjøringen av outsidere som Dantes, å gå imot hva flertallstyranniet måtte mene, foregår absolutt ennå. Likedan eksisterer dualiteten og det gode og vonde i alle mennesker. Til min store overraskelse, fordi Dantes-historien er et meget komplisert stykke arbeid, fikk vi en overveldede respons fra folk som ikke kjente til Dantes fra før. Nye lesere ville nå forske videre på bøkene hans. Vi tok også deler av historien, «Fighting On» og «Crown And Mither», sanger om å slåss og beholde fokus selv om helvete befinner seg farlig nær, og knytta de tekstene til vår egen standhaftighet i bandet. Med den besetningen, Andreas, Paulo, Igor og meg selv, er «Dantes XXX1» vårt beste album. De to forrige, «Against» og «Nation», anser jeg for å være interessante og utfordrende album. Samtidig bærer de preg av på godt og vondt, at vi ville lage musikk som aldri hadde blitt gjort før. Det tok for eksempel tid å bli virkelig kjent med hverandre musikalsk. Før «Against» manglet vi turneerfaring.  Mesteparten av albumet ble laget før jeg kom med i bandet. Du kan høre en slags evolusjon i denne perioden. Bandet testa ut ulike stilarter. Først med «Dantes» hadde vi erfaring nok til å lage et komplett album. Her kommuniserte vi mye bedre med hverandre. Dessverre valgte Igor (Cavalera) å forlate bandet etter innspillingen.
– Av og til synes jeg oppriktig synd på halsen din. Man blir automatisk trukket inn i stemningen på «Grief» (fra «The Mediator Between Head And Hands Must Be The Heart», 2011.) Her høres det ut som vokalen blir spilt inn mens du bærer et satans tungt kors i konstant oppoverbakke. Hvilket skrekkscenario er det vi snakker om?
– En rekke barn døde i en brann i Brazil. Sangen handler om sorgen til deres etterlatte. Jeg fulgte saken nøye via media. Man observerte reaksjonene deres. Å miste barnet sitt må være det mest jævlige du kan tenke deg. Vi prøvde å bruke musikken til å gjengi slike følelser. Hele albumet virker veldig mørk og skitten i utrykket. Mye takket være produsent Ross Robinson og hans unike vesen, føltes det akkurat som om vi måtte gjennom denne prosessen for å få alle mørke ut av systemet?
– Hvordan fungerte så Ross Robinson i en slik følelsesladet innspillingssituasjon? Det ryktes om hans intensitet. Ikke kjent som den gjespende typen som sitter med bena på miksebordet mens han kjederøykende drar ut tiden og heller begraver hodet sitt i siste nummer av Travnytt. Var det ikke (trommeslager) Eloy (Casagrande) som uttalte at «Noen ganger gråt jeg etter opptaket»?
Det du sier om Eloy kan sikkert stemme. Hans metode baserer seg på at bandmedlemmene skal gå gjennom hva alle tekstene betyr for deg. Vi snakker om å analysere tekstene på et detaljnivå. Her måtte alle krype inn i et lite rom uten klimaanlegg, og vi svetta som et helvete. For å få fram følelsen av å være på en konsert, gjorde Ross dette helt bevisst. Denne metoden hans gjorde at vi aldri hadde vært så berørte av en innspillingssituasjon før. Samtidig kunne denne innfallsvinkelen være svært krevende. Å gå såpass i dybden og måtte gjenoppleve dystre tema i tekstene, gjorde at jeg til tider ønsket å kvele Ross. På en annen side trengte jeg at han sparket meg i ræva…                                                                                  
– Hvordan erfarte du å få din politiske bevissthet med Ronald Reagan som president?     
– Så mange ting i verden endret seg etter han og medarbeidernes ideer om hvordan verden skulle se ut. Slik føltes det naturlig å bli politisk bevisst i den epoken. Han var smart, spilte rollen bra som tidligere skuespiller, og virket veldig karismatisk og morsom. Faktisk var han demokrat før hustruen overtalte han til å republikaner. Dette ga mening fordi republikanerne hadde ingen med den samme karismaen. Dessverre gikk han inn i rollen som en altfor dominerende cowboyskikkelse i forhold til resten av verden. Samtidig som vi fikk en realitetssjekk og innså at USA ikke kan stå på sidelinjen og være nøytrale, skulle det ikke dermed være opp til Reagan-administrasjonen å være hele verdens politi. Vi må jobbe sammen, og jeg tror mye av skremselspropagandaen deres bare var pisspreik.

– Hva med å se hva du assosierer med dine bandprosjekt utenom Sepultura? Vi kan starte med Outface.
– I Outface, mitt første band, sto jeg med ryggen til publikum på de første konsertene. Årsaken var pur redsel. Ikke noe jeg gjorde for dramaturgiens skyld. Heldigvis lente jeg meg på venner med evnen til å gi konstruktiv kritikk, og jeg lærte mye av å evaluere videoer av konsertene. Etter hvert så jeg veldig opp til HR (Paul Hudson) fra Bad Brains og John Joseph i Cro-Mags. Deres smittsomme energi gjorde at de ble mine idoler. «Friendly Green» (utgitt i 1992) låter egentlig ut som all musikken vi hørte på den gangen, Det gikk mye i funk, ska og band som Red Hot Chili Peppers, Bad Brains og Living Colour. I min verden utviklet Living Colour seg til å bli en slags moderne mainstream-versjon av Bad Brains. De fikk et større publikum. I tillegg til å være særdeles dyktige musikere, blanda de soul, r&b og rock på en genial måte. I likhet med Bad Brains, kunne du igjen se folk med min hudfarge spille skikkelig rock. Jeg elsket Jimi Hendrix, men nye rockeband med mørk hudfarge så du ikke mye til i oppveksten min. Siden Living Colour slo fast at ’Hør her, vi kan pokker meg også spille rock’, inspirerte de meg. Outface gjenspeilte også lidenskapen for ska. Jeg elsket The Specials (UK) og The Tasters (USA). The Police og The Clash eksperimenterte også med reggae og ska.          

 – Alpha Jerk?
Alpha Jerk (ga ut en mini-LP med samme navn) var mitt siste band før jeg ble med i Sepultura. Vi befant oss i New York. Der fikk jeg mange venner i hardcore-miljøet. En fin tid. Vi og mange av de New York-baserte bandene hadde ikke et tradisjonelt hardcoresound, og vi eksperimenterte i stor grad. En viktig læreprosess. For første gang var jeg med på å starte et band, hadde en ledende rolle og involverte meg veldig i låtskrivingen og retningen videre.  Alpha Jerk og en del andre bandet havnet i den såkalte emo core-sjangeren, og vi snakker her om en rar terminologi fra åttitallet. Du skulle ikke holde noe tilbake og være superemosjonell i musikken. 

– Musica Diablo?
– I Musica Diablo (ga ut debuten i 2010 som minner litt om tidlig Sepultura) kunne jeg for første gang jamme med noen brasilianske musikere bortsett fra Sepultura. Dritbra musikere. Vi fikk masse positiv feedback. Likevel, siden jeg måtte balansere tiden mellom Sepultura og Musica Diablo, skulle jeg ønske at vi kunne ha gjort det bedre og på nytt igjen. Men jeg elsket at musikken gikk rett på sak, det var ingen sanger over 3 minutter. I og med at jeg spiller i et band som Sepultura, har jeg vanligvis ikke vært med i et så heavy og brutalt band som Musica Diablo.
– Maximum Hedrum?
Vanligvis søker jeg uforutsigbare sideprosjekt, og Maximum Hedrum (deres album fra 2013 ble ofte beskrevet som electro-funk) står nok igjen som mitt mest eksperimentelle sidespor til nå. Her gikk jeg så til de grader ut av komfortsonen. Jeg forventet meg hatbrev fra Sepultura-fansen, og til min store overraskelse roste de meg opp i skyene. Fra den kanten fikk jeg hederlig omtale for å gjøre noe så radikalt annerledes.Kanskje ikke hardrockerne er så konservative likevel?

Vegetarianeren Derrick er en av programlederne i fjernsynsshowet «Highway To Health». AC/DC-fans kjenner seg selvfølgelig igjen i ordspillet. Med treffsikre linjer som «Hey satan – paid my dues playin’ in a rockin’ band», var det vel ikke akkurat et program om en sunn helse, livsstil og veganisme som Bon Scott hadde i tankene da han skrev «Highway To Hell». Men hvem vet hva som ville skjedd hvis han ikke døde i 1980? Bon ville muligens vært en helsefreak i likhet med ex-utagerende Francis Rossi i Status Quo? Kanskje han ville nøyd seg med å spille golf som den gamle partyløven Alice Cooper?
– I dag tror jeg de kuleste rockerne må være de som tar vare på seg selv. Det handler om å ha et langt liv som artist. Ikke noe kult å være helt ute på scenen og avhengig av dop, vel? En slik livsstil vil alltid ende på tragisk vis, og jeg blir frustrert av å se musikere som dør i altfor ung alder. For meg blir det en sann glede å bryte ned alle de stereotype holdningene om rock n roll. Lemmy og Keith Richards ble legender på grunn av musikken og ikke rusmisbruket. Jeg idoliserer først og fremst deres kreativitet. Først AC/DC og deretter Iron Maiden og Judas Priest fikk meg hekta på hardrocken. Klart jeg sitter her med masse respekt for Bon, og for øvrig tror jeg de overlevende medlemmene er ganske opptatt av god helse. Vi prøver ikke å tvinge vårt syn på andre og går inn for en litt mykere tilnærming. Ikke vifte med pekefingeren. «Highway To Health» vil oppmuntre folk, men ikke opptre frastøtende, hvis du skjønner hva jeg mener. Å innta en så aggressiv tilnærming som Morrissey («Meat Is Murder» o.l.) kan drepe budskapet, og jeg har ikke noe sansen for ekstremister. Sånn sett applauderer jeg mennesker som for eksempel kun spiser kjøtt en dag i uken. Et slikt tiltak er i alle fall en god start. Folk må få gjøre hva de vil og tilegne seg kunnskapen om god helse på sin egen måte.   
                                                                                                                    
Hele Sepultura-historien, fortalt av bandmedlemmer + Corey Taylor, Lars Ulrich. Scott Ian, Phil Anselmo og Phil Campbell, gjenspeiles i filmen «Endurance» (blant annet å få tak i på deluxe-utgaven av «Quadra»).                                                                                     
– Vi gikk inn for å inkludere alle medlemmer i Sepulturahistorien. Selv om vi spurte dem gjentatte ganger, sa Cavalera-brødrene nei. Jeg og Igor utviklet et veldig nært vennskap, og vi delte lidenskapen for hardcore og hip hop. Selv etter at han slutta, forble vi venner. Han bor i England og det begynner å bli en stund vi så hverandre. Men jeg ønsker han alt godt i livet. Vi ville først og fremst feire historien til Sepultura. Samtidig som vi formidlet stoltheten over bandets fortid, kunne vi berette hvor vi befinner oss akkurat nå. Vår intensjon hadde null og niks å gjøre med å lage en kontroversiell film full av masse drama og sladder.
– Trist å se en frustrert Jean Dolabella (erstatta Igor i 2006) på turnebussen i «Endurance».   
– Helt klart. Jean virket ikke fornøyd med managementet og taklet ikke turnelivet lengre. Hans beslutning om å forlate bandet utløste frustrasjon hos oss andre. For etter å ha spilt inn «A-Lex» og «Kairos» med Jean, nådde vi et musikalsk toppnivå med den besetningen. Sånn sett kan du sammenligne den situasjonen med hva som skjedde mot slutten med Igor. Men vi reiste oss, fikk med Eloy Casagrande, en positiv kraft, og kjempet videre i god Sepultura-tradisjon.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2021