Seigmen @ Rockefeller, Oslo

Onsdag, 19.desember

Våre alles kjære Seigmen har lagt ut på en drøy ukes førjulsturné, som hadde vært innom Drammen og Stavanger før turen på onsdag kveld var kommet til hovedstaden og Rockefeller, et sted de sikkert må ha spilt nærmere et titalls ganger, og like mange ganger i Zeromancer-forkledning. Konserten hadde vært utsolgt i ukesvis, og en forventningsfullt publikum tok imot bandet som åpnet med den blytunge, men stemningsfyllte instrumentalen «Monument» fra klassikeren «Total» før frontmann Alex Myklebust i kjent stil kom byksende inn i tide til «Ohm».

Alex utgjør som alltid Seigmens angrepsduo i front i tospann med bassist og låtskriver Kim Ljung, (som må ha satt en form for personlig rekord de siste månedene med å spille konserter med alle sine tre band – og den visuelle kontrasten fra forrige Oslo-konsert, i Jakobskirken med Ljungblut, var mildest talt slående), mens gitaristene Marius Roth og Sverre Økshoff jobber godt på vingene. Disse to er på ingen måte noen virtuoser på sine instrumenter, men de har sitt helt karakteristiske særpreg, og ingen i verden kunne gjort akkurat den jobben bedre enn Marius og Sverre. Bakerst sitter som alltid Noralf Ronthi og gjør nøyaktig det vi forventer av ham.

Konserten fortsatte med perlen «Hva Vi Elsker» fra den nyeste skiva «Enola», for det var takeoff i publikum med rungende allsang på «Metropolis». På dette tidspunktet var det lett i lulles inn i villfarelsen om at dette kom til å bli nok en vanlig men bunnsolid Seigmen-konsert, men den gang ei. Tønsberg-gutta elsker å overraske sitt publikum, og dette skulle vise seg å bli en nærmest historisk aften. Først drefser de «Juvel» i trynet på oss, og deretter gjør de, for første og antagelig siste gang, hele føkkings «Pluto»-EP’en fra 1992, altså fra før debutskiva «Ameneon». Mange i salen kjente nok til «Fra X Til Døden», men det var kun hardcorefansen som fortsatt hang med i svingene da de en halvtime senere avsluttet «Pluto»-seansen med «Syndefloden», en låt de ikke har fremført live siden 1992. At de gjør dette er selvsagt utrolig kult for kjernefansen, men muligens en tålmodighetsprøve for de litt mer tilfeldige fans som var der for å høre radiohitene, og det er nok ikke til å komme unna at det var litt mere trøkk i baren og på toalettene under disse fem låtene. Men kudos til Seigmen for at de faktisk gjør dette – moro for musikerne og moro for fansen, og at resten av publikum ikke har gjort hjemmeleksa si skal egentlig ikke være Seigmens problem.

Etter dette var det mer tilbake til de faste programmene (selv om «Trampoline» ikke akkurat er noen gjenganger), og en aldri så liten hitparade på oppløpssiden med klassikere som «Slaver Av Solen», «Trøst» og nok en ljomende allsang i «Döderlein». At det ble ekstranumre var innlysende, og et høydepunkt på alle Seigmen-konserter er når Marius Roth, til daglig ansatt ved Nasjonaloperaen, får vist frem sin fantastiske stemme under «Agnus Dei», med god hjelp fra Kim Ljung. (Beklager Alex, du er uten tvil en av Norges beste frontmenn, men objektivt sett er du bare den tredje beste vokalisten i Seigmen!) «Mesusah» og en forrykende «Hjernen Er Alene» avsluttet kvelden – og en kjapp melding til Lars Lillo Stenberg: Glem den låten. Den er ikke din lenger. Sorry.

Så joda, Seigmen skuffer aldri, de er og blir et av Norges ypperste liveband, og selv på en dårlig dag er de bunnsolide. Det eneste vi savnet var den massive sceneproduksjonen de har hatt tidligere, i kveld var det ganske back to basics, men det spilte liten rolle. Dere som skal se Seigmen i Trondheim, Ålesund og Tønsberg de kommende kveldene før jul har en knallaften i vente. Gled eder. 5/6 

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen