Scorpions – med klokkertro på rocken

I februar 1972 ble «Lonesome Crow», debutalbumet til Scorpions, sluppet på markedet uten at så veldig mange registrerte det – det tok fortsatt mange år før tyskerne ble et stort band internasjonalt. Men de har holdt det gående siden, og nøyaktig 50 år senere ankommer deres nittende album, «Rock Believer». Via Zoom fikk vi slarvet litt med Matthias Jabs, den ‘nye gitaristen’ som ‘bare’ har vært med i bandet siden 1978.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Marc Theis

Livefoto: Anne-Marie Forker

– Guten Tag, mein Herr Jabs! Befinner du deg hjemme i Tyskland for tiden?
– Ja, jeg bor i Hamburg nå – så ikke så langt unna deg i Oslo.
– Jeg har inntrykk av at svært mange europeiske rockeband flytter til USA når de begynner å oppnå litt suksess – men det var aldri noe dere vurderte?
– Nei, men jeg husker at vi snakket om det på midten av 80-tallet, for da tilbragte vi så mye tid i USA uansett, vi hadde USA-turnéer på åtte-ni måneder, managementet vårt holdt til i Los Angeles, samme med plateselskapet, vi spilte inn videoer der. Vi var kanskje ti av tolv måneder i året i USA, så det hadde vært logisk å bo der, men vi hadde alle familier i Tyskland. Og du kan ikke rykke familien din opp med røttene, ta de med til et fremmed sted hvor de ikke har noe nettverk rundt seg – og så stikke av gårde på turné! Når man er på turné hele tiden, spiller det liten rolle hvor man starter. Spiller du i Paris den ene dagen og i Oslo den neste, så er det likegyldig for oss personlig hvor man egentlig bor. Vi ville ikke legge mer byrde på våre familier enn vi allerede gjorde.
– Og nå har dere en svensk trommis, bosatt i Sverige, og en polsk bassist, bosatt i Polen?
– Haha, ja, men det funker, og det er ikke langt for de å reise når det trengs. Men de siste årene har det tidvis vært et problem på grunn av pandemien. De måtte i karantene i forbindelse med innspillingen av den nye skiva. Og i mars skal vi til USA for en serie konserter i Las Vegas, så da må alt være på stell med papirer og vaksiner.
– Hvordan har den siste tiden vært for deg? Dere har ikke spilt konserter siden 5.mars 2020, nesten to år.
– Nei, vi har aldri gått så lenge uten å spille konserter noensinne. I starten plagde det oss ikke, for vi hadde planer om å ta en pause for å spille inn et nytt album uansett, etter konsertene i Australia og Asia som vi gjorde tidlig i 2020. Vi gikk i studio, og dermed var ikke lockdown i Tyskland noe stort problem for oss. Vi var i vår egen boble, bare oss og lydteknikeren. Vi kunne ikke gjøre så mye med produsenten, vi hadde egentlig planer om å jobbe med Greg Fidelman (Metallica, Slipknot, Black Sabbath, U2), men han var i Los Angeles, vi var i Hannover, og han kunne ikke reise hit. Det ga heller ikke mening at vi skulle reise over til USA, så vi bestemte oss etter hvert for å produsere skiva selv denne gang. Vi gjorde et forsøk med Greg via Zoom, men med en ni timers tidsforskjell fungerte det dårlig. Da vi var ferdige for dagen, hadde han knapt stått opp! Vi vil helst jobbe med folk som befinner seg i samme rom som oss, spesielt siden vi spilte inn grunnsporene til skiva med bass, trommer og gitarer live i studio, som i gamle dager. Enten må du ha produsenten der, eller så må man gjøre det selv. Her hadde vi ikke noe valg, men det fungerte meget bra.

– Så vidt jeg vet er dette første gangen dere har produsert skiva selv? Dere har nesten alltid hatt store produsenter ved deres side.
– Ja, det stemmer, men dette er vår nittende studioskive, og vi har lært mye av de fantastiske produsentene vi har jobbet i studio med opp gjennom karrieren. Vi vet hvordan det gjøres.
– På de tre foregående studioskivene («Return To Forever», «Sting In The Tail» og «Humanity: Hour I») har dere brukt flere eksterne låtskrivere, men ble alt skrevet av bandmedlemmene denne gang?
– Ja, 95% av låtene i hvert fall, det var enkelte bidrag fra Greg Fidelman tidlig i prosessen hvor han foreslo en del endringer som han har blitt kreditert for, samme med vår lydtekniker Hans-Martin. Men det går stort sett på arrangementene. På «Return To Forever» var vi i partnerskap med våre svenske venner og produsenter, Mikael Nord Andersson og Martin Hansen, og de skrev flere låter for oss. Men det var glimrende låter, og derfor bestemte vi oss for å spille de inn.
– Du nevnte at to år var det lengste dere har gått uten å spille konserter, men nå har det faktisk gått syv år siden dere slapp deres forrige skive, «Return To Forever», i 2015. Var den egentlig ment å være deres siste skive?
– Ja, jeg tror nok at vi alle hadde regnet med at «Return To Forever» skulle bli den siste. Vi hadde egentlig ingen planer om å lage enda en, før i 2018, da en god venn av oss, og en av våre største fans gjennom flere tiår, sa noe som resonnerte med oss. Han sa at hvis vi skulle gjøre en ny skive, så burde den ha samme lydbilde og energi som «Blackout» og «Love At First Sting», de største suksessene våre fra tidlig 80-tall. Det hørtes jo smart ut, og man kan snakke om det, men å faktisk gjøre det er noe helt annet. Men det fikk oss i det minste til å begynne å tenke på å lage en ny skive, og i 2019 bestemte vi oss omsider for å gjøre det. Vi skulle bare gjøre ferdig turneringen, og så gå i studio.
– Dere har definitivt klart å få «Rock Believer» til å høres ut som de klassiske 80-tallsskivene med tanke på energi og lydbilde. Det høres ut som den krystalliserte essensen av hvordan klassisk Scorpions hørtes ut, det er aldri den minste tvil om hvem man hører på. (Skiva anmeldes her!)
– Godt å høre! Jeg tror at i den perioden, da vi spilte inn «Blackout» i 1981, så fant vi omsider det ekte Scorpions-soundet. I årene før var vi fortsatt litt på søken, men med «Blackout» fant vi oss selv. Og jeg antar at en av grunnene er… Dette var tiden da Klaus (Meine, vokal) hadde store problemer med stemmen sin, han måtte ha to operasjoner på stemmebåndene og kunne nesten ikke snakke, langt mindre synge, på seks måneder. Likevel brukte vi den tiden godt i studio med å jobbe med gitarlyden, spilte inn på nytt flere ganger og eksperimenterte oss frem til det som fungerte optimalt for oss. Så for første gang i vår karriere hadde vi god tid til å jobbe godt og effektivt i studio med (produsent) Dieter Dierks, vi lærte mye og fant virkelig det ekte Scorpions, og gjentok den prosessen på «Love At First Sting» i 1984. I den perioden falt alle brikkene på plass. Når vi i ettertid har jobbet med andre produsenter, har vi i stor grad lent oss på det vi fant ut da. Det er lyden av Scorpions uten noen eksterne påvirkninger. Siden da har vi brukt mange forskjellige produsenter, som Keith Olsen, Bruce Fairbairn, Desmond Child… store produsentnavn. De har alle hatt en innflytelse på hvordan bandet hørtes ut. Men denne gangen har vi lagd skiva uten noen påvirkning fra produsenter, og jeg tror det er derfor vi høres ut som vi gjorde den gangen da vi fant oss selv.  

Matthias Jabs på Skype februar 2022

– Dieter Dierks produserte alle skivene deres fra «In Trance» i 1975 og frem til «Savage Amusement» i 1988, og virket på mange måter som et sjette bandmedlem, vel så viktig som enkelte andre. Han pensjonerte seg riktignok for et par tiår siden, men ville dere brukt ham igjen om han fortsatt var aktiv?
– Vi tenkte på det, faktisk! Dieter hadde utvilsomt en enorm innflytelse på oss, og vi lærte sammen hvordan vi skulle gjøre dette. Scorpions var et sånn passe populært tysk band på 70-tallet, den første internasjonale utgivelsen var faktisk «Lovedrive» (fra 1979, og Matthias Jabs debutskive med Scorpions), så for både Dieter og oss var det en læreprosess hvor vi prøvde å holde tritt med de store rockebandene, som hovedsakelig var fra Storbritannia og USA. Da vi innså at Greg Fidelman og oss ikke kunne komme sammen, tenkte vi på Dieter, som var en av de få som fritt kunne reise i Tyskland under nedstengningen. Han bor ikke langt fra Hannover, i Køln, bare en kort 300 kilometers kjøretur unna, så det hadde vært enkelt. Men bestemte oss til slutt for å gjøre ting selv, med de teknikkene som han hadde lært oss, og det er jeg glad for nå.
– Han må vel uansett være i 80-årene nå.
– Jeg tror han blir 80 til neste år. En av sønnene hans tok faktisk nylig kontakt med oss og ba oss lage en kort video som han kunne spille av på 80-årsdagen hans til neste år.
– Jeg registrerte også at det på den nye skiva er en del tekstmessige referanser til denne perioden av bandets karriere. Her nevnes både ‘deadly sting’ og ‘bad boys running wild’ og det er en tekst om storbynetter, dog uten at ordene ‘big city nights’ blir brukt.
– Ja, det er riktig. Mange av tekstene forteller om vår egen historie. Det er derfor disse lyriske referansene kommer opp, samt andre ting som har skjedd i løpet av vår karriere. Tekstene henvender seg til Scorpions-fans som lytter til musikken vår, de som har støttet oss gjennom alle år. Vi prøver ikke å finne opp hjulet eller preke noen filosofi. Men det skal bli spennende å høre reaksjonene til folk når skiva kommer ut den 25.februar. Det er halvannet år siden vi gjorde oss ferdige med skiva, og siden har vi bare ventet på muligheten til å la fansen få høre den. Responsen på singlene har jo vært glimrende, og tilbakemeldingene fra journalister som deg selv som har hørt hele skiva, har også vært mistenkelig oppløftende, haha.

– Dette høres i det minste ut som det Scorpions som folk er interesserte i å høre. De fleste fans følte nok at dere var fullstendig på villspor i perioden rundt årtusenskiftet…
– Absolutt. Og det har de helt rett i.
– Hender det at du titter tilbake på skiver og videoer fra den tida, klasker deg i pannen og sukker ‘Hva tenkte vi på?!’?
– Ja. Som nevnt, produsenter har en enorm innflytelse på lydbildet og produksjonen, og siste halvdelen av 90-tallet var en vanskelig tid for alle Classic Rock-band. Alternativ og grunge dominerte det musikalske landskapet, og mange stemplet vår musikk som utdatert og passé. Ingen hørte på Classic Rock lenger. Som musiker er du følsom, og enten du vil det eller ikke, så tar du til deg alle disse kommentarene til en viss grad. Så ja, vi var litt usikre på hvor vi sto på den tiden, hva vi skulle gjøre, og en av produsentene, Peter Wolf som kommer fra en totalt annen musikalsk sjanger, dro alt sammen i en annen retning. Men det var egentlig bare ett album. («Eye II Eye» fra 1999) Mange veteranband ble påvirket. Jeg husker at U2 lagde en skive som het «Discotheque» eller noe sånt («Pop» fra 1997 – «Discotheque» var singelen) og det var ikke akkurat deres beste album heller. Men det var den epoken.
– Er det noen andre av skivene deres du ikke liker da?
– Ja, der kan jeg si «Savage Amusement» (1988), jeg var aldri særlig glad i den. Den har jo «Rhythm Of Love», som er en glimrende låt, men jeg hører aldri på den skiva. Likevel, av og til møter man folk som gledesstrålende forteller at det er favorittskiva, så jeg skal ikke si noe stygt om den.
– Er det noen av skivene deres som du føler er oversett og undervurdert av fansen?
– Nei, ikke egentlig. Mine egne favoritter er «Lovedrive», «Blackout», «Love At First Sting» og «Crazy World». Og den nye. Men det sier jo alle artister når man slipper nye skiver, fordi det er den man er mest gira på akkurat da. Men jeg tror at disse fire er også favorittene til de fleste av fansen.
– Jeg har lenge ment at «Humanity: Hour I» (2007) er deres glemte perle. Jeg synes det er en av deres beste, men mange av fansen har ikke engang hørt den!
– Ja, jeg aner ikke hvorfor, men du har rett, den har mange knallbra låter. Vi pleide å spille tre-fire låter fra den skiva på konsertene, men den gikk liksom under radaren på de fleste, så vi fikk liten respons på de låtene. Og dermed sluttet vi å spille de. Dessverre. Men fra den nye skiva har vi øvd inn syv-åtte låter, og de glir rett inn i settet sammen med klassikerne! Jeg vil tro at vi kommer til å spille seks av de oppholdet vårt i Las Vegas i mars. Det kan være i overkant optimistisk, for skiva har bare vært ute i noen uker når vi begynner konsertene der. Kanskje vi kutter det ned til fire eller fem, men vi kunne i grunn ha spilt hele skiva, for alle låtene passer fint inn.
– Har dere noen gang gjort noe som et Las Vegas-opphold tidligere? Dere skal i praksis turnere i fire uker uten å behøve og forlate hotellet en eneste gang.
– Haha. Vi skal faktisk bo på et annet hotell, eller hadde det blitt sydd litt for mange puter under armene våre! Men ja, vi hadde et fast show i Las Vegas i 2016, men da var det kun fem konserter i løpet av to uker. Denne gang har vi ni konserter i løpet av en måned, men antagelig gjør vi et hemmelig oppvarmingsshow et eller annet sted, siden vi ikke har spilt foran et publikum på to år – vi kan muligens være litt rustne.
– Det må være rart for dere å kunne rusle fra hotellrommet til scenen, skru på forsterkeren og dra i gang med perfekt lyd.
– Ja, det hadde faktisk vært for rart å kunne ta heisen fra hotellrommet til backstagen.
– Og kunne pusse tenna og krype til køys 10 minutter etter at dere går av scenen…
– Haha! Ja! Derfor bor vi et annet sted! Men dette var jo en tradisjon som ble startet av folk som Sammy Davis jr og Frank Sinatra, de spilte gjerne der hver kveld i et halvt år! Men vi er så vant til å reise og spille et nytt sted hver kveld. Det er hyggelig å ankomme og spille konsert i en by, men det er også deilig å dra videre til neste sted.
– Så du er faktisk enig i Klaus sin beskrivelse av turnélivet? «For me it is like – coming home»?
– Haha! Absolutt! Men i år er dette perfekt for oss, siden vi ikke har spilt sammen på så lenge, det gir oss anledning til å teste ut de nye låtene. Vi har ganske mange fridager, men da kan vi likevel bruke scenen og lokale til å øve. En bedre start på en turné kan man ikke få.
– Og blir det faktisk en turné i år? Jeg vet dere har noen festivaler i sommer, men en egen turné etter det?
– Stemmer, etter Vegas gjør vi festivaler over hele Europa i mai og juni, og så er planen å reise tilbake til statene for en turné fra august til oktober. Så gjør vi Russland til november, og deretter må vi gjøre mer i Europa. Så ja, det blir en verdensturné, vi må jo innom Asia også – og vi må til Norge og Skandinavia! Vi har visst en festival i Sverige (AtlasRock i Gävle 5.juni), men det er det eneste bekreftede per nå, så vidt jeg vet. Det blir nok turnering i hele 2023 også.
– Vi får krysse fingrene for at pandemien er i sine siste krampetrekninger nå, og at det ikke blir flere kanselleringer og avlysninger.
– Uff. Ja, men jeg er optimistisk nå! Jeg tror det er over til sommeren. Vi trenger sikkert en fjerde vaksinasjon, men etter det kan vi leve med viruset, tror jeg.
– Likevel kansellerte for eksempel Aerosmith hele sin sommerturné i Europa tidligere i uka.
– Nei, er det sant? Wow. Jeg håper for alt i verden at det ikke skal bli nødvendig for oss. Det ville vært så kjipt, ikke bare for oss personlig, men for vårt crew, konsertpromotørene, hotellene, konsertlokalene, og ikke minst fansen.

– I disse dager virker det som om de fleste musikere er i ett eller flere sideprosjekter ved siden av sitt hovedband, eller har en solokarriere på si. Men du har, så vidt jeg vet, aldri noensinne gjort noe som helst utenfor Scorpions-bobla?
– Nei. Og grunnen til det er at vi har alltid vært så travle selv. Det har aldri vært noen dødtid til å sysle med andre prosjekter. Du finner nesten ikke noe mer hardtarbeidende band enn Scorpions. Vi har vært konstant aktive, og jeg tror vi har spilt i flere land her i verden enn noe annet band. (76 forskjellige land – om du regner Færøyene og Ny-Caledonia som selvstendige land. Journ.anm.) Det er mye lettere om du bor i Nashville eller Los Angeles eller New York, å gjøre et sideprosjekt sammen med noen musikervenner som du allerede kjenner, hvor man kan stikke innom studioet rundt hjørnet og gjøre noe. For oss er situasjonen annerledes, der har vi alltid vært nødt til å fly til Amerika, eller i hvert fall til London. Så det er en mye større anstrengelse for oss enn for de som bor i London eller L.A., som vanker i samme miljø og treffes jevnlig uansett. Du som er i Norge kan vel forstå det, vi bor for langt unna der alt skjer!
– Men jeg har skjønt at du driver din egen butikk med musikkinstrumenter? Eller er det bare gitarer?
– Korrekt, den heter MJ Guitars og ligger i München – og det er som du skjønner en gitarforretning. Gitarer, bassgitarer og all slags utstyr. Jeg har hatt den i 14 år allerede – det var egentlig et spontankjøp da de to karene som hadde drevet den i årevis bestemte seg for å selge. Og siden har jeg vært innom der hvert eneste år, helst på årsdagen for åpningen. På tiårsdagen kom der folk fra hele verden og tretti forskjellige land! Fra Mexico, fra Brasil – det var så sykt mye folk at jeg kunne ikke feire 11-årsdagen av sikkerhetsgrunner. Og de siste årene har vi ikke kunnet markere på grunn av pandemien. Men det er alltid gøy, vi har hatt besøk av Scorpions-tributebands fra Spania og Italia og Ungarn. Nå har jeg ikke vært der på lenge, det er ikke noe gøy å reise når man ikke kan være sosial, men bare må holde seg på hotellrommet.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022