Kategorier
Intervjuer

Scorpions – tar én drink til

Det har blitt fem år siden Scorpions annonserte at de skulle legge ut på  avskjedturné, men de er fortsatt på veien, og har stadig planer som strekker seg langt inn i 2016. For å få en avklaring, slo vi på tråden til bandets gitarist, grunnlegger og låtskriver Rudolf Schenker – en særs entusiastisk, lattermild og høyrøstet tysker som skravler uavbrutt i fem minutter på inn- og utpust etter hvert spørsmål – og ikke nødvendigvis om det man spør om.

Det har blitt fem år siden Scorpions annonserte at de skulle legge ut på  avskjedturné, men de er fortsatt på veien, og har stadig planer som strekker seg langt inn i 2016. For å få en avklaring, slo vi på tråden til bandets gitarist, grunnlegger og låtskriver Rudolf Schenker – en særs entusiastisk, lattermild og høyrøstet tysker som skravler uavbrutt i fem minutter på inn- og utpust etter hvert spørsmål – og ikke nødvendigvis om det man spør om.

Tekst & foto Geir Amundsen

– Guten Abend, Herr Schenker, wie geht’s?
– Wunderbar! Du sprichts Deutsch?!
– For så vidt, men din engelsk er nok bedre enn min tysk. Jeg skjønner at dere for tiden turnerer i California, med Queensrÿche som forband?
– Ja, det går glimrende! Queensrÿche er et bra band med bra låter, og de varmer opp publikum for oss, så stemninga er høy i salen allerede før vi går på. Så kan vi fokusere på å rock them like a hurricane, ha ha!
– Kanonband, jeg snakket med gitarist Michael Wilton for et par uker siden, han gledde seg veldig til denne turneen.
– Han er en utrolig trivelig fyr, og knall gitarist! Så vi har det veldig bra sammen med Queensrÿche, alt handler bare om musikk og om å ha det gøy!

– Jeg så forresten Scorpions på Ramblin Man Fair-festivalen i juli – dere var helt klart et av helgas beste band. 
– Ah, du var der, ja? Ekstremt veldrevet festival, og et knallbra publikum – et av årets høydepunkter for min del også!
– Min aller første festivalopplevelse var for øvrig også Scorpions – på Donington.
– Hmmm, hvem var det vi spilte med da? Deep Purple?
– Nei, Ozzy. Og Def Leppard.
– Ah, stemmer, det var den Monsters Of Rock-turneen hvor vi byttet litt på å spille sist. Ozzy var hovedattraksjon i England, mens Scorpions toppet plakaten i Tyskland, og i Spania, og i Ungarn. Og den festivalen i Ungarn ble utrolig viktig for Scorpions’ fremtid, for jeg kom i prat med arrangøren der, og nevnte for ham at jeg hadde veldig lyst til å spille mer i Øst-Europa, og spesielt i Russland – eller Sovjetunionen som det fortsatt het da. Det var jo ingen vestlige rockeband som dro dit frivillig! Men han sa ‘Ikke noe problem, jeg har gode kontakter i Russland, dere kan spille der på neste turne!‘ Så etter at vi ga ut «Savage Amusement» gjorde vi flere konserter i Leningrad (dagens St Petersburg) – og det ble inngangsporten vår til Russland, hvor vi fortsatt har et stort marked.
– Ja, dere var et av de aller første bandene som spilte der?
– Riktig! Og jeg husker at jeg begynte å mase på resten av bandet allerede i 1982 om at vi burde spille i Russland. Alle mente jeg var klin sprø. Men hvis du har en visjon, og ikke bryr deg for mye om pengene, men vil ha et eventyr og spille for et nytt publikum, så må man ta sjanser. Jeg har alltid sett for meg at Scorpions står på tre bein – kjærlighet, fred og rock’n’roll! Kjærligheten ved låter som «Still Loving You», freden ved låter som «Winds Of Change» og rocken med «Rock You Like A Hurricane».

– Har du noen formening i hvor mange land Scorpions har spilt i opp gjennom årtiene? (Ca 70, for øvrig.)
– Nei, jeg ser meg ikke så mye tilbake, jeg har alltid blikket rettet stivt fremover. Det er derfor mitt kontor og mitt studio alltid er så kaotisk, fordi jeg har aldri tid til å rydde. Og jeg vil ikke la noen andre rydde heller, for da finner ikke jeg ting – jeg har et visst system i rotet! Unntaket var da jeg i fjor lette etter en tape fra vårt planlagte «Outtakes»-album som jeg ikke fant – istedet kom jeg over en notisbok som min mor hadde skrevet i, fra 1965, hvor hun hadde satt opp et regnskap med penger. Blant utgiftene der sto lommepenger til meg og mine søsken, og utifra den boka innså jeg at Scorpions faktisk hadde 50 års jubileum til neste år – altså i år. Så jeg viste dette til de andre i bandet, og påpekte at vi kunne ha et stort jubileum i 2015 – og det var et viktig moment for å få oss til å fortsette. Det er bare tre andre band som jeg vet har holdt på i 50 år – det er The Who, The Beach Boys og The Rolling Stones. Og nå hadde vi tullingene fra Tyskland mulighet til å bli medlemmer i denne eksklusive klubben! Dermed endret vi planen, og fokuserte på å lage et nytt studioalbum, med nye låter, istedet for å fortsette med «Outtakes» basert på gamle ideer og demoer. Og det ble til «Return To Forever», som kom ut i år. Så nå er vi her! 50 år og fortsatt i full vigør! Og det er hva Scorpions handler om!

– Har dere konkrete planer om å spille i Europa i 2016?
– Selvsagt! Nå er festen godt i gang, og vi aner ikke hvor lenge den festen vil pågå. Når du ankommer en fest, har du sjelden klart for deg nøyaktig når du har tenkt å dra derifra – det er ikke så lett å finne døra! Har man det gøy så tar man gjerne bare èn drink til – og en til! Så vi fester videre inntil vi finner døra – kanskje finner vi den i slutten av 2016. USA-turneen går så bra at vi har fått mange tilbud om å komme tilbake, så mulig at vi må utvide planene våre for neste år. Neste stopp for oss er sør-Amerika, så Asia, og deretter er det Europa igjen.

– Scorpions ser ut til å ha det gøy på scenen, og dere trekker flere folk til konsertene nå enn dere gjorde for 20 år siden. Når The Rolling Stones med 73 år gamle Jagger og Richards fortsatt spiller, hvorfor skal dere stoppe?
– The Rolling Stones har allerede gjennomgått det som vi senere opplevde. Vi fikk et mentalt spark i ræva da vi annonserte avskjedsturneen. Og samarbeidet med våre svenske produsenter Mikael Nord Andersson og Martin Hansen ga oss også en ny kreativ gnist da vi begynte å jobbe med de på «Sting In The Tail». Mikael ble fan da han kjøpte «In Trance» på tidlig 70-tall, og har følgt oss siden, så han visste eksakt hva vi trengte for å friske opp lydbildet vårt. Så med ny selvtillit la vi ut på avskjedsturneen, og oppdaget at det er et helt nytt publikum der ute som har oppdaget Scorpions via Youtube og Facebook. 80% av fansen vår på Facebook er mellom 16 og 20 år gamle! Så det er en ny generasjon med Scorpions-fans som aldri har hatt sjansen til å se oss før. Vi fikk en innsprøytning friskt blod i årene. Og i 2013 gjorde vi «MTV Unplugged», som vi hadde hatt lyst til å gjøre helt siden 80-tallet. Så når vi først skulle gjøre det, ble det noe helt spesielt. Det var den første innspillingen av MTV Unplugged som skjedde utendørs, foran et publikum på 3600, og det ble også en braksuksess. Plutselig var vi i 2014, med programmet fullt, og vi så 50-årsjubileet foran oss. Så etter at vi annonserte avskjedsturneen har alt gått vår vei, og derfor har vi ombestemt oss. Vi tør ikke lenger si eksakt når vi gir oss. Vi har fått en ny generasjon med fans, Klaus synger fortsatt dritbra, og bandet gir full gass som gærninger på scenen. Vi vet ikke hva vi gjør etter 2016, der har vi tenkt å la livet overraske oss! Vi kan ikke la livet bli en rutine hvor vi bare gjør det samme dag etter dag.
– 50 år er ekstremt sjelden innen rocken.
– Det er helt eksepsjonelt! Mye av det skyldes at de første syv årene var vanskelige for Scorpions. Vi måtte ut av Tyskland for å spille konserter, og da måtte vi jobbe dobbelt så hardt som alle andre for å overbevise publikum, fordi ingen forventet noe fra et tysk rockeband. På denne tida var jeg bandets manager, fordi management for rockeband var ikke tillatt! Men jeg lærte veldig mye om å bygge en karriere innen musikken da. Da vi kom ut med debutskiva vår «Lonesome Crow» i 1972 var det blitt tillatt, men vi fortsatte likevel å styre skuta selv frem til 1978. Da signerte vi for det største og beste managementet i verden, Leber-Krebs. De har også vært managere for band som Aerosmith, Ted Nugent, Def Leppard og AC/DC. Derifra gjorde vi et kvantesprang fremover og stormet ut fra startblokka – og den meddriften flyter vi fortsatt godt på, og er en viktig årsak til at vi nå bikker 50 år.

– Dere har også lagd en dokumentar, «Forever And A Day»? (Anmeldelse her!)
– Ja, filmskaperens plan var å følge oss på avskjedsturneen og filme fortløpende, og avslutte med scener hvor vi står og gråter backstage etter å ha spilt vår aller siste konsert. Men der endret jo planene våre seg underveis, så dermed ble fokuset på filmen også et annet. Men livet er for kort til å ha det kjedelig – du må gjøre det interessant! Så nå promoterer vi «Return To Forever» i Amerika, vi gjør intervjuer og promo for filmen, som har gått på kino i Tyskland og slippes internasjonalt til neste år – og vi har alle nyutgivelsene av «Taken By Force», «Tokyo Tapes», «Lovedrive», «Blackout», «Love At First Sting», «World Wide Live» og «Savage Amusement» med masse bonusspor – uutgitte låter, livelåter og alternative versjoner. Og ikke minst går vi på scenen hver kveld og leverer et eksplosivt rockeshow! Jeg er 67 år gammel nå, men rocker fortsatt og storkoser meg!
– Busy guys!
– Haha, pussig at du skulle si det, for det var arbeidstittelen på en av låtene på den nye skiva før vi endret den.

– Har du fortsatt noen musikalske ambisjoner du streber etter? Noe du ennå ikke har oppnådd?
– Nå tar jeg bare alt som en overraskelse. For tiden føles det som jeg er på en fest! Jeg har ikke lyst til å tenke på noe annet enn å kauke ‘Hey folkens, takk for sist, lenge siden, la oss ta en drink, skål, wooo hooo!!!‘ Kanskje blir vi inspirert av det som skjer nå. Kanskje blir et annet band inspirert av oss, og kommer tilbake og inspirerer oss igjen! Vi vil ikke være fastlåst til et tidsforløp, da får du ikke gjort noe nytt. Så nå venter vi på inspirasjonen, og hvis den ikke kommer, så holder vi likegjerne bare kjeft.

– Jeg snakka med din bror Michael for noen måneder siden, og han nevnte at du og han har i årevis snakket om å gjøre en skive sammen – The Schenker Brothers eller noe slikt. Men det virker ikke som om det står på prioriteringslista di med det første?
– Haha, nei, du har skjønt det! Da vi startet avskjedsturneen ble jeg spurt om hva jeg hadde tenkt å gjøre etterpå, og jeg nevnte så klart mulighetene for et Schenker Brothers-album. Men alt har tatt lenger tid enn planlagt, og nå har jeg altfor mye å holde på med. Ikke nok med alle prosjektene som Scorpions holder på med, men sammen med min russiske kone fra Novosibirsk har jeg nå en to måneder gammel babygutt – lille Richard, eller Richie. Så mine tre babyer i tiden fremover er lille Richie, Scorpions og Schenker Brothers-skiva. Men jeg rekker ikke alle tre, og Richie og Scorpions må få første prioritet. Så jeg har sagt til Michael at vi skal gjøre det, men ikke stress med det – vi tar det når tiden tillater det.

– Så hvilken av skivene på CVen er du mest stolt av?
– Jeg vil ikke bruke ordet stolt om noen av skivene våre, det assosierer jeg med hovmod og oppblåste egoer! Men den skiva jeg er mest fornøyd med, er muligens «Blackout», fordi den kom totalt overraskende på folk – ingen hadde forventet en slik kanonskive fra Scorpions, selv om vi hadde levert sterke skiver tidligere. Men denne tok det til et helt nytt nivå. I tillegg hadde Klaus hatt store problemer med stemmen i forkant, vi var ikke sikre på om han ville klare å synge igjen, men han kom tilbake sterkere enn før. «No One Like You» ble den mest spilte rockelåta på amerikansk radio i 1982, og som en direkte konsekvens av det fikk vi spille på US Festival i 1983 foran 350.000 mennesker, hvor vi var hovedattraksjonen sammen med Van Halen. Og vi kunne jo ikke hatt et bedre utgangspunkt før vi neste år ga ut albumet «Love At First Sting» som ble en helt forbløffende suksess med hiter som «Rock You Like A Hurricane», «Still Loving You» og «Big City Nights». Og det igjen ga oss sjansen til å gi ut det doble livealbumet og videoen «World Wide Live», som ble den mest suksessrike livealbumet siden Peter Framptons «Frampton Comes Alive!». Så det var egentlig «Blackout» som startet dette – vi surfet på den aller største bølgen som man kan håpe på som rockemusiker.

– Har Scorpions noensinne lagd en skive som du ikke kan sto inne for lenger?
– Nei, jeg føler at alle skivene vi har lagd, var det beste vi kunne levere der og da. Husk at tidene forandrer seg, det musikalske klimaet forandrer seg, vi forandrer oss som musikere. Vi var for eksempel ikke i synch med tiden da vi ga ut «Eye II Eye» (1999). Så i den perioden på 90-tallet, med grunge og alternativ rock, spilte vi mye mer i Asia enn i Europa og USA.  Fordi Asia har alltid vært sultne på Scorpions, og vi turnerte der lenge før andre band begynte med det, derfor har vi alltid hatt et stort marked der som aldri har sviktet oss. Mens grungen herjet og andre store rockeband gikk i oppløsning eller spilte på klubber, så turnerte vi fortsatt stadioner i Asia og Russland! Vi hadde et sikkerhetsnett som de fleste andre rockeband ikke hadde. Dermed ga en skive som «Eye II Eye» oss muligheten til å lære av våre feil og vår eksperimentering. Tiden gir deg heller ikke alltid mulighet til å orientere deg skikkelig før man hopper i det – av og til blir det to skritt frem og ett tilbake, to skritt frem og ett tilbake. Sånn er veien fremover. Men det ga oss muligheten til å tenke og lære hva Scorpions er og bør være.

– OK, takk for praten Rudolf – håper vi kan ses i Norge i løpet av 2016.
– Ja, jeg håper og tror at vi skal få til et par konserter i Norge! Vi har mange artige minner derifra! Jeg og James (Kottak, trommer) ble til og med invitert til klubbhuset til Hells Angels da vi spilte en festival i Norge for cirka ti år siden. Det var utrolig kult!

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2015