Silver Lining
Helt siden jeg som lettformelig tenåring på 80-tallet ble ’bevisst min egen musikalitet’ har jeg til dags dato hatt til gode å møte noen som trekker fram Saxon som sitt absolutte favorittband, selv om især skivene fra ’79 til ’84 bredt, og så visst velfortjent, omtales med imaginære gylne kanter. Barnsley-gjengen var blant de ledende i NWOBHM-bølgen fra rundt ’80, men i motsetning til de fleste andre aktører her hadde de en sterkere musikalsk kobling til enkel og effektiv rettframråkk av type AC/DC, slik klassiske Saxon-låter som ”Wheels of Steel” og ”Strong Arm of the Law” bærer vitne om, og nettopp dette ga dem en stor del av deres både sound og særpreg.
Jeg skal ærlig innrømme meg å ikke ha fulgt bandets utgivelser spesielt intensivt siden midten av 80-tallet og skivene ”Innocence Is No Excuse” og ”Rock The Nations”, men de har hatt en smått imponerende både produktivitet og stabilitet gjennom det hele, de har sågar hatt samme besetning i rundt 25 år nå, selv om kun vokalist Biff Byford og gitarist Paul Quinn er igjen fra storhetstida. Det er i grunnen på mange måter også kun i disses soniske signaturer at dagens utgave av bandet er å kjenne igjen fra hine hårde dager. Som nevnt ovenfor; jeg har ikke komplett oversikt over bandets virke siden ca. ’86, men det jeg har hørt av de rundt femten siste studioskivene samt inntrykket fra en håndfull ganger der bandets konserter har sammenfalt med mitt firedimensjonale ’jeg’ leder meg trygt i troen på at ingen bør overraskes over at ”Carpe Diem” er textbook Heavy Metal fra ende til annen. Referansebiblioteket sender meg lite sjokkerende ene veien mot metalskivene Motörhead gjorde mellom ca. ’95 og ’10 og andre veien langt mot nyere Judas Priest, slik de framstod på fine ”Firepower”. Det siste forklares langt på vei med at skiva har blitt formet i produsent Andy Sneaps hender – mannen som også produserte nevnte JP-skive OG samtidig Glenn Tiptons vikar/erstatter i samme band.
Lydbildet er rett i trynet med klare detaljer over hele linja, og bandet sitter omtrent like tett som bakenden på et livredd lite amfibium. Arrangementene kunne naturligvis ha vært mer dynamiske og ’skolerte’ for å heve den ’musikalske innholdsverdien’, men det er tross alt Metal for Arbeiderklassen vi snakker om her, og slikt vikler seg her ofte bare inn i håret på brøstet.
Det er videre godt å høre hvor bra Biff Byford holder seg, mannen synger faktisk like bra ennå, i en alder av over 70 – og da får det bli opp til den enkeltes smak om man liker hans særegne sound. Låtene holder gjennomgående et rimelig høyt tempo, og det er noen håndfuller herlige riff og vendinger som spres utover skivas ti relativt jevne spor, men litt for ofte faller de noe ned i den litt for trivielle metallskuffen, pluss at det bør være lov å etterlyse et noe større stilspenn over en helaftens plate. Der riffene treffer, svinger det dog faderlig tøft, som f.eks. i tittelkuttet og ”All for One”.
Joda; Saxon utviser en fin vitalitet og viser med dette at de er langt mer å regne med enn flere andre – og større – samtidigheter i genren. Personlig foretrekker jeg nok et Saxon som et ’hard rock band bordering on heavy metal’ enn et ’metal band founded on hard rock riffery’, men det siste er altså ei heller å kimse av. Fill your head with Heavy Metal Thunder! (Intervju i kommende nummer? Seff!)
4/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 4.februar 2022