Satyricon @ Sentrum Scene, Oslo

Fredag 24. november 2017

Satyricon er for tiden på turné for å promotere sitt nye album «Deep Calleth Upon Deep», og sist fredag var turen kommet til å spille på hjemmebane i Tigerstaden. Og for en maktdemonstrasjon det ble på et nærmest utsolgt Sentrum Scene.

Sigurd «Satyr» Wongraven og Kjetil «Frost» Haraldsen er endelig ute med nytt materiale, og det er langt ifra noen dårlig skive de har gitt ut. Forventningene var derfor høye før kveldens konsert. Foruten Satyr og Frost, på henholdsvis vokal og trommer, besto resten av ensemblet av Steinar Gundersen og Attila Vörös på gitar, Anders Odden på bass og Anders Hunstad på tangenter. Og sammen leverte de en særs energisk gig. 

Kalaset åpnet passende nok med åpningssporet fra fra den nye skiva, «Midnight Serpent». Men det var først på andre låt «Our World, It Rumbles Tonight», fra forrige selvtitulerte plate, at det for alvor ble liv i publikum. Dette engasjementet ble med videre over i den allsangvennlige «Black Crow On A Tombstone». Etter voldsom klapping fra publikum var det tid for dagens andre nye låt, nemlig tittelsporet fra «Deep Calleth Upon Deep». En latterlig fet låt som funka som bare det på publikum.

Etter disse fire låtene ble det et lite intermesso før de fortsatte med «Walker Upon The Wind», «Repined Bastard Nation» og «Commando». Etter en gedigen applaus måtte en ydmyk Satyr både bukke og klappe for publikum. Under «Now, Diabolical» ble Wongravens majestetiske holdning ekstra tydelig der han klatret på monitorer, slengte rundt på satyrgaffelen sin og fikk publikum til å synge med. Makan til autoritær frontmann skal man lete lenge etter.

Enda fire låter var unnagjort og et nytt intermesso fant sted, før neste del av konserten ble innledet med to låter fra den nye skiva. Først den tunge og seige «To Your Brethren In The Dark» og deretter den mer lekne «Dissonant», hvor vi aller helst skulle ha sett saksofonist Håkon Kornstad live på scenen og ikke bare hørt ham på tape. Hovedsettet ble så rundet av med to låter fra «Nemesis Divina»; den instrumentale «Transcendental Requiem Of Slaves» hvor Satyr debuterte på gitar for kvelden, samt den selvskrevne «Mother North». Sistnevnte på sedvanlig vis akkompagnert av allsang og moshpit. Etter det gikk gutta av scenen for en liten kunstpause.

De kom tilbake med «The Pentagram Burns», hvor publikum tok enda mer av enn tidligere, og «To the Mountains», begge hentet fra «Now, Diabolical» som var det albumet det ble spilt flest låter fra, utenom det nye materialet. Før «Fuel For Hatred» ga Sigurd oss følgende oppfordring: «Jeg har ofte tenkt at en moshpit sier mye om en by, og dette er ikke tiden for de som har dårlig kondis – nå skal det jobbes på hele gølvet!» Og jobbing ble det, i kveldens største moshpit. Etterfulgt av trampeklapp. Sigurd kunne belønne oss med påfølgende frase: «Som en kommentar til moshpiten og alt som har foregått oppi huet mitt hele kvelden: Dette er MIN by!». Deretter satte de punktum for en storslått aften, som de så ofte gjør, med «K.I.N.G.».

Noe småtteri er det dog å trekke for. Hadde de spilt et kvarter lenger kunne det lett blitt toppkarakter, men en standard halvannen times konsert ble litt i snaueste laget her faktisk. Personlig skulle jeg gjerne hørt et par låter til fra det nye albumet. Siden det er dette materialet de er ute og promoterer nå synes jeg fire låter var litt lite, spesielt siden det bare har blitt spilt gammelt repertoar på deres siste konserter. «The Ghost Of Rome» og «Black Wings And Withering Gloom» kunne derfor gjerne funnet veien til kveldens settliste, i tillegg til de fire vi fikk servert. Dessuten burde de fått med seg noen gjesteartister. «Phoenix» med Sivert Høyem hadde vært perfekt, men i det minste burde de hatt med seg Håkon Kornstad som faktisk bidrar på tre av låtene på det nye albumet – både med vokalise og saksofon. Jeg har full forståelse for at gjesteartister ikke kan være med på turné, men det hadde vært stas om de gjorde litt mer ut av Oslo-konserten.

Seks av ni studioalbum var representert på kveldens spilleliste, hvorav de to første albumene samt «Rebel Extravaganza» var helt utelatt. Ellers var det en god blanding fra hele katalogen. Men de glemte visst å spille «Nekrohaven» og «The Rite Of Our Cross».

Men skal man dømme utfra publikums respons sto fredagens forestilling til mer enn godkjent. Trampeklapp på gulvet og stående applaus på galleriet sier vel sitt. Og kudos til black metal-fansen for å være et dedikert publikum – hvis du som meg prøver å unngå fulle husmødre i julebordsesongen så var dette stedet å være. Men ikke bare derfor da. Satan, for en konsert!

5,5/6 | Marianne Lauritzen

Foto: Arash Taheri