Satyricon – en satyrs bekjennelser

Satyricon er for tiden aktuelle med både ny plate og turné­virksomhet. Vi møtte Sigurd Wongraven som åpenhjertig kunne fortelle oss ett og annet om Satyricon, kunst, vin, Italia, natur og helse.

Tekst: Marianne Lauritzen
Foto: Marius Viken
Livefoto: Arash Taheri , Anne-Marie Forker

Satyricon slapp sin nye plate “Deep Calleth Upon Deep” i september. Undertegnede møtte Sigurd Wongraven over en lang kaffe en uke før albumslipp, og åpnet med å spørre om hvordan han vil sammenligne det nye albumet med de tidligere.
– Det vil jeg ikke, he he. Det fortjener hverken de gamle albumene eller det nye. Som far til to gutter så vet jeg at de lever hvert sitt liv og er helstøpte individer. Og sånn er det egentlig med album også. Da er Kjetil (“Frost” Haraldstad) og jeg på et sted i livet hvor vi har lyst til å gjøre et eller annet, og så jobber vi med et team av folk og går inn med alt vi har for å nå det målet vi har på det tidspunktet. Med den stemningen og kjemien som er tilstede da. Når vi jobber med ny skive tenker vi aldri på hva som var bra med det gamle, da begynner vi på nytt. Det som blir med oss videre er erfaringen vår. Når jeg hører på de første Satyricon-platene så hører jeg at det er ærlig ment, det er lidenskapelig og helhjerta, men det er rotete. Fordi vi manglet erfaring. Vi var ikke vant til å snekre låter. Mye gitarbrekk er ofte et uttrykk for at man ikke helt vet hvor man skal, ha ha. Men selv om vi nå har holdt på en stund, så er lidenskapen, motivasjonen og lysten fortsatt like sterk som den alltid har vært. I tillegg er det kanskje andre ting i tida vi lever i nå som spiller inn. På den skiva her følte jeg at det var veldig viktig at albumet skulle ha en sterk spiritualitet. Jeg følte veldig sterkt i denne prosessen at en sang som var veldig bra, men som ikke hadde åndelighet som en del av grunnmuren, kjentes veldig feil. Jeg tenker ikke nødvendigvis alltid sånn, noen ganger holder det at en sang er en sang og jeg kan være fornøyd med det. Men nå var det visse sanger vi var jævlig fornøyde med, men som vi følte ikke hadde noe mer spirituelt ved seg enn de følelsene lå i dem. Og det måtte være på plass denne gangen.
– Hvor viktige er tekstene for deg?
– De er viktige, men på forskjellige måter. Det er vel først og fremst innholdet du tenker på, og det er viktig det, men det er også andre ting som er viktig. Som for eksempel det at det er musikalitet i tekstene. Det hadde jeg ikke like sterk bevissthet rundt i starten. Når man skal skrive tekster så må man også tenke mer enn at det bare skulle passe til stemningen i sangen, det må også passe rytmen. Det er en del forskjellige skoler når det gjelder tekster. Noen skriver tekster som om de skriver et brev, og så passer det ikke rytmisk eller musikalsk, og det blir hørendes noe tilfeldig ut når det blir sunget oppå en fast musikk-struktur. Også har du den ekstreme utgaven av pop-musikken hvor innholdet er helt sekundært, og de er mer opptatt av at det skal være rim og stavelser som matcher hverandre hele veien. Mens jeg befinner meg der at jeg tenker innhold først. Når jeg har skrevet ned innholdet, begynner jeg å se over om teksten passer til musikken. Hvis et ord er altfor langt til settingen prøver jeg å finne ut om jeg kan si det samme med et kortere ord, som gjør at det smeller mer. Så det ikke høres ut som om jeg har prøvd å skvise en firkant inn i en trekant. Bevisstheten rundt dette er noe av det som gjør tekst viktig. For at innholdet skal treffe mer er det fint om det er sunget på en måte som sitter godt sammen med kompet og rytmen i musikken.
– Hva handler tittellåta om?
– I noe grad handler den om samhold og det å stå skulder til skulder i en viktig sak. Den handler også om å gi de som kommer etter oss mot, frihet og selvtillit til å jakte på hva enn det er de har lyst til å jakte på. Også prøver jeg vel å si noe om at for å kunne treffe et annet menneske, en annen sjel, på en måte som rører ved noe dypt i deg, må du nesten grave dypt i ditt eget kammer. Det kommer litt an på hvem du snakker til. For noen er det sånn at bare fordi det er enkelt og ukomplisert så treffer det dem veldig, mens for andre er det kanskje sånn at hvis de skal gå fra å like noe til å virkelig adoptere noe på en inderlig måte, er du nødt til å pirke ved et dypt rom langt ned i sjela på dem. Og skal du treffe det rommet deres må du grave dypt ned i din egen sjel, for kun der vil du finne noe som kan røre noe i dem. Teksten til “Deep Calleth Upon Deep” er inne på noe av den tematikken der, og bygger et visuelt landskap rundt det. Det er mange fasetter ved tekstene mine, de behøver egentlig ikke å dreie seg om én ting, det kan ofte være flere relaterte ting i løpet av en tekst.
– Det er ikke noe gjennomgående tema på hele skiva?
– Nja. Med denne plata hadde jeg språklig lyst til å uttrykke meg litt annerledes enn før. Men jeg så etter hvert at jeg egentlig ikke kom noe særlig langt med det, fordi jeg uttrykker meg på en måte som er natulig for meg. Og når jeg da skulle prøve å gjøre noe annet, visste jeg ikke hva det skulle være. Dette er sånn jeg tenker. Jeg vet at jeg bruker begrepene tear og torn ofte, det har jeg gjort i årevis. “Hvorfor er det sånn?” har jeg tenkt, og kommet frem til at det sikkert er mye som sliter og drar inni meg. Og når jeg skriver tenker ikke jeg på om jeg har skrevet noe én eller 15 ganger før, jeg skriver det fordi det er sånn det kjennes ut. Så det får nesten bare være, he he.

– Hvordan jobber dere med låtskrivingen? Jobber dere sammen, eller er det du som gjør alt?
– Det er jeg som skriver alle sangene, men jeg gjør mye av det med andre rundt meg. Riff, grunnkomposisjon, harmonier og strukturelle grep gjør jeg kanskje halvparten av hjemme og halvparten i øvingsstudioet. Jeg prøver å få Kjetil til å skjønne hvordan jeg tenker om ting og hva jeg trenger at han gjør. Men tekstene sitter jeg med mutters alene.
– Hvorfor har dere valgt å være bare to i bandet?
– Vi har et visst fellesskap rundt hvordan dette bandet skal opptre. Hvis du tenker deg følgende scenario: Vi skal drive den kafeen her sammen, og så er vi begge enige om hva en god kafé bør ha, men du vil ha chesterfield-møbler overalt, og så vil jeg ha det mer iskaldt og minimalistisk. Allerede der er det skjærings. Det er litt sånn det er, Kjetil og jeg er ganske enige om hva slags tone vi skal ha innad i bandet, og om hva som er greit og hva som slettes ikke er greit. Ja, vi kan misforstå hverandre og ha uenigheter, men stort sett er vi ganske enige. Vi har spilt mye sammen med folk som vi liker veldig godt og synes er veldig flinke, men som ikke skjønner greia vår i det hele tatt. Så da har vi konkludert med at vi ikke gidder å kompromittere. Vi har hatt mange med i livebandet opp gjennom åra. Noen har vært med oss i mange år, som Steinar (Gundersen, gitar) som har vært med i 18 år. Men så er det noen som har vært inne bare en kort periode. Vi hadde for eksempel en innom som hadde veldig behov for mye tilbake-meldinger og ros, og ville at vi skulle si “Bra jobba!”hele tiden, selv om han kanskje ikke hadde gjort noe bra. Men vi er ikke helt sånn. Vi tenker mer på det som en selvfølge at ting er på plass, så hvis du ikke hører noe så betyr det egentlig at du leverer. Og hvis du ikke leverer så kommer det noen og prikker deg på skulderen og forteller at du må steppe opp gamet litt. Det har blitt sånn fordi det kjennes naturlig for oss. Vi har hatt en kultur hvor det ikke er så mye rom for klaging. Så det er egentlig derfor vi bare er to. Vi er ganske enige om hvordan ting bør være, og har ikke lyst til å endre bandet for at det skal passe for andre.
– Spiller dere alt i studio selv og kun bruker livemusikere?
– Det varierer fra plate til plate. Anders Odden (bass) spiller på den nye plata. Og på den forrige plata var Gildas Le Pape med som rytmegitarist. På “The Age Of Nero” hadde jeg med meg Snorre (Ruch, gitar) fra Thorns. På den nye skiva spiller jeg bass på en del ting sjøl, fordi jeg vil ha det på en bestemt måte, men generelt er jo Anders mye bedre på bass enn det jeg er.
– Du stiller høye krav til deg selv og de du jobber sammen med, er du perfeksjonist?
– Jeg vet ikke om jeg er perfeksjonist, men det første du sa stemmer. Jeg er svært krevende. Bandet merker det nok på meg nå som det nærmer seg turné. Vi fikk ny rytmegitarist i sommer, som jeg her om dagen måtte be øve mer for å bli kvitt barne-sykdommene. Det sliter meg ut når jeg må høre på småfeil hele tiden. Småfeil er ikke greit. Det ble ikke noe dårlig stemning, han skjønte bare ikke at småtteri her og der kunne ha så mye å si. Men det er nok for meg at jeg legger merke til det, da blir jeg irritert. Han er dritgod på gitar, så det handler bare om å konsentrere seg. Hvis jeg hadde vært idrettsutøver, så hadde jeg nok ønsket å vinne det jeg hadde deltatt i, det er sånn jeg er av natur. Vi har ikke penger til å ha et svært sceneshow, store produksjoner og et kjempestort crew. Men jeg vet hva som er mulig å klare innenfor de rammene vi har, og hvis vi klarer alt som er mulig innenfor det rammev-erket så er jeg veldig fornøyd. Hvis vi derimot ligger under det som er mulig å få til, da blir jeg forbanna. Det er sånn jeg er, og jeg håper at resten av bandet tar det innover seg og adopterer det. Hvis de ikke gjør det, så bryr ikke jeg meg om hvordan de opplever at jeg krever det. Da tenker jeg først på Satyricon, og sist på dem. Det er viktigere at bandet Satyricon får det det trenger, enn at enkeltindivider ikke føler seg presset. Vi hadde et tidligere livemedlem som løste en musikalsk oppgave dårlig som spurte “Hva skal jeg gjøre da, skal jeg sitte og jobbe med dette ti timer om dagen for at dere skal bli fornøyde?”, hvorpå Kjetil svarte “Det er liksom det her vi driver med, så ja!”. Visse ganger er det andre som legger lista for deg, og sånn vil det alltid være, det er sikkert en daglig leder på den kafeen her også som bestemmer hvordan ting skal være.

– Hva er din favorittlåt på den nye skiva?
– Det har jeg ikke. Jeg hadde et utrolig sterkt ønske om å tenke på skiva som en film, i motsetning til en TV-serie hvor en skive med en samling låter er som episoder som du kan stoppe og se når du vil. Når du trykker play her så må du se til filmen er ferdig. Jeg pleier å høre på hele skiva fra begynnelse til slutt. Jeg synes vi fikk til sømløse overganger mellom låtene, vi har klart å få stemninga på slutten av en låt til å skli inn i den neste. Låtene kompromitterer hverandre bra.
– Så den bør ikke spilles på shuffle, er det det du sier?
– Nei, jeg synes ikke det.
– Dere har fått med en operasanger denne gangen.
– Ja, Håkon Kornstad. Han er litt av en type. Han er noe så utrolig sjeldent som en utdannet jazz-saksofonist og utdannet operasanger. Hvis du har hørt noe av musikken til Jan Garbarek så vet du at han får saksofonen til å høres veldig annerledes ut, med en urklang i saksofonen som er veldig langt unna Åge og “Levva Livet”-saxen. Det blir en mer sjelfull klang som ikke er sammenlignbart med de vanlige assosiasjonene til instrumentet. Og Håkon er av den skolen der. Han gjør ting med saxen så du tenker “Wow! Jeg visste ikke at en sax kunne høres sånn ut”. Også er han tenor. En sjelden kombina-sjon. Da jeg så ham første gang spilte han sax og improviserte ting som han fikk til å gå i loop med en loop-maskin, samtidig som han sang opera. Jeg hadde aldri sett noe sånt før, og ble veldig fascinert. Det var veldig spesielt og unikt, og jeg skjønte at han hadde peiling. Når jeg ser folk som er så flinke som ham får jeg lyst til å finne ut om det er noe vi kan gjøre sammen. Sånne type talenter er overførbare til kvalitetsmusikk uavhengig av sjanger. Så han gjør vokalise på “Deep Calleth Upon Deep” og “The Ghost Of Rome”. Vokalise er klassisk sang uten tekst. Det er også han som spiller den spesielle saxen som ligger og maler litt i bakgrunnen på “Dissonant”.
– Hvordan kom dere på å jobbe med Sivert Høyem på forrige skive?
– Jeg var en god bekjent av Robert Burås (Madrugada) som døde i 2007. Og på grunn av det var Sivert en fyr som jeg var på hils med, vi hadde mange felles venner. Robert likte band som Darkthrone, og jeg hadde hørt at Sivert også likte en del black metal. Jeg har egentlig ikke noe forhold til musikken hans, men oppdaget ham på Lydverket i forbindelse med at han skulle slippe singelen “Long Slow Distance”. I utgangspunktet var jeg ikke spesielt interessert, fordi jeg ikke har fulgt musikken hans, men den låta var ganske tøffa opp live og jeg hørte med en gang på gitarene at her var det noen som hadde hørt en del på norsk black metal. På live-versjonen hadde de lagt til en del gitarer som ikke er på skiva. Han har en veldig flott stemme den fyren, men da jeg hørte det arrangementet de hadde gjort så tenkte jeg at de var inne og flørtet litt med black metal. Så hva om vi hadde laget en hel sang til ham? I stedet for å lefle med sjangeren kunne vi som black metal-band gi ham en slags plattform. “Phoenix” er ikke gjort softere for å passe ham, det er en låt som hadde hørtes hardere ut hvis jeg hadde sunget, men den blir på en måte litt mer melankolsk og avrundet i kantene fordi det er Sivert som synger. Men det var også hele poenget. Vi ville teste hva som egentlig skjedde hvis vi tok klassisk Satyricon-riffing og la det i en toneart som passet Sivert. Det var vanskelig, vi hadde mange runder før vi kom i mål, men det ble jævlig bra. Folk digga det sinnsykt. Jeg tror det er en av de mest streamete låtene våre på Spotify.
– Vokalen har mye å si, den høres ikke så ekstrem ut.
– Nei, den gjør ikke det. Det skal ikke mer til enn at jeg hadde sunget den samme teksten, med samme rytmen, for å gjøre den hardere.

– Hvorfor har dere et Munch-bilde på det nye coveret?
– Det var en fan som spurte forleden “Hvordan fant dere det bildet, eller var det kanskje sånn at bildet fant dere?”. Og det er jo et interessant spørsmål. Bildet heter “Dødskyss”, og ble publisert første gang i januar 1899. Munch gjorde noen versjoner av det, men den versjonen vi har brukt må vel sies å være hovedversjonen. Han tegnet det opprinnelig til et tysk kunstblad som het Quickborn, hvor Strindberg hadde en tekst som Munch skulle lage en illustrasjon til. Jeg vil kanskje påstå at illustrasjonen ikke matchet teksten til Strindberg, men den skapte en estetisk ramme rundt teksten. Senere gjorde Munch en litt røffere versjon, som er den vi har brukt. Bildet er fra storhetstiden til Munch, det var på 1890-tallet han gjorde store verk som “Livsfrisen” og “Skrik”. Han var dystrere på den tiden. Munch hadde en historie med en del psykisk sykdom, han strevde nok med en del demoner og angst. Han hadde mye elendighet rundt seg, særlig på det mentale plan, og det preget mye av kunsten hans. Det var mange som ikke skjønte hva han holdt på med, for han levde på en tid hvor man skulle male en blomst akkurat som den var. Mens Munch heller tegnet blomster som ikke fantes, og tolket ting på sin egen måte. Da han malte “Det syke barn”, som er ett av hans signaturverk, skrev anmelderen i Aftenposten at hånden hennes så ut som en fiskepudding. Munch var ikke nøye på at ting skulle være anatomisk perfekt, han var ute etter å uttrykke en spesiell følelse. I dag virker det så logisk, men det var ikke det den gang. Munch kunne finne på å la bildene sine henge ute og utsette dem for dårlig vær og fugleskitt. Han mente det var en måte å herde bildene på og gi dem særpreg. Han var virkelig en ekte kunstner, rett og slett. Jeg jobbet med Halvor Bodin på platecoverne våre på 90-tallet. Nå har han egentlig sluttet å lage platecovere, men jeg dro ham inn i dette prosjektet fordi jeg tenkte han ville passe til denne skiva. Og det var et tilbud han ikke kunne motstå. Jeg fortalte ham om hvordan plata var, om hva jeg hadde tenkt om musikk, tekster, stemning og overordnete ambisjoner for det kunstneriske i plata. Da fortalte han at han hadde jobbet på noen prosjekter med Munch-museet, og at det i arkivet der fins så mye ukjente ting. Han mente jeg burde få sett noe av det, for kanskje noe av det ville treffe helt med de tingene jeg fortalte om plata. Det hadde han helt rett i. Da jeg begynte å se gjennom ting og fant “Dødskyss”, følte jeg med en gang at det bildet så ut som om jeg skulle gått til Munch og bedt ham lage et cover til skiva. En kunstnerkompis av meg, Sverre Malling, sier at når du kommer hjem til meg så ser du at det ikke er strengt kuratert, men at jeg har valgt kunst som treffer meg følelsesmessig. Jeg har kompiser som har det utrolig fint hjemme fordi alt er veldig helhetlig, men man ser også tydelig at de er ute etter å bygge en spesiell stil. For meg blir det mer interiørdesign. Når det gjelder kunst jeg skal ha på veggen så velger jeg bare bilder som treffer meg. Så hjemme hos meg er det både rockfotografi, samtidskunst, symbolisme, surrealisme, pop art, urban art og fantasy. Det blir mye forskjellig når jeg velger bilder som treffer meg i hjertet. Hvis ikke så blir det bare et fint bilde, men det bør kunne formidle noe mer. Og sånn var det også med dette coveret. Det traff meg veldig i hjertet. Og det er helst det god kunst skal gjøre. Da vi la ut coveret i sosiale medier fikk vi et rekordhøyt antall likes, vi har aldri fått så mange likes før, det samme med kommentarer og delinger. Majoriteten elsket det, mindretallet hatet det. Også så vi at de som hatet det og de som elsket det begynte å krangle om det. Det var veldig overraskende for meg. Jeg kan si med hånda på hjertet at det er greit for meg at folk ikke liker det, men grunnene til at de ikke likte det skuffet meg veldig. Det gikk på at det var for enkelt og at et barn kunne ha tegnet det. Da er vi tilbake til han kunstanmelderen i Aftenposten på 1890-tallet. “Det syke barn” hadde vel blitt solgt for 500 millioner eller noe hvis det hadde blitt solgt i dag – det er et helt ikonisk verk. Jeg har fortalt folka på Munch-museet at det har vært kjempepositive reaksjoner og mye engasjement. Det er veldig glade for å høre at Munch treffer nye folk.
– Det var ikke noe problem å få bruke det?
– Nei, ikke når du spør på en ordentlig måte. Jeg har fortalt dem at det er et mindretall som har problemer med at bildet er krøkkete og ufullstendig teknisk, og da har samtlige, uavhengig av hverandre, svart “Hæ, er vi ikke ferdige med det nå?”. Da Munch gjorde de aller tøffeste tingene sine var det mye kontroverser, men etter hvert ble han mye omtalt og populær, mye fordi det var en del yngre folk som oppdaget ham. Mens gamle sidrumpa folk mente han burde male elg i solnedgang og ikke skjønte hva han holdt på med. Jeg er stolt av black metal-fansen som skjønner greia, adopterer det og liker det, men så er det også skuffende å se at det fremdeles fins sidrumpa folk som ikke skjønner at det tekniske er helt irrelevant, det er jo følelsen som ligger i det som har noe å si. Munch uttalte en gang at det er en misforståelse at det er summen av detaljer i et bilde som avgjør hvorvidt det er stor kunst. En enkel strek kan være et kunstverk så lenge det er utført med vilje og følelser, mente han.
– Det er veldig annerledes enn andre covere dere har hatt, det er kanskje derfor folk har reagert?
– Ja, men det i seg sjøl er jo så teit, ha ha.

– Hva eller hvem var det som fikk deg til å ville drive med ekstremmetall i sin tid?
– Det var en skrittvis etappe. Det begynte i 6-årsalderen da foreldrene mine introduserte meg for band som Led Zeppelin, Deep Purple, Black Sabbath og Motörhead. Også hadde jeg en eldre nabo som etter hvert viste meg Kiss. Da jeg var 10 år gammel møtte jeg en 14-åring som viste meg Slayer, Metallica, Anthrax og Testament. Og deretter begynte jeg å oppdage black metal og death metal. Når jeg hørte bra black metal-band følte jeg at det var min greie, og det jeg hadde lyst til å holde på med. Da vi prøvde å dra igang det bandet som skulle bli Satyricon, var jeg kanskje den som hadde aller minst jeg skulle ha sagt, fordi de tre andre kjente hverandre fra før og hadde vokst opp sammen. Da jeg tok kontrollen over bandet, gjorde jeg ikke det for å ha kontroll, men fordi jeg ble skikkelig lei av at vi var retningsløse. Det var litt death metal, litt black metal og litt thrash metal. Og det var en blanding av egne låter og coverlåter. Selv om jeg bare var 15-16 år så skjønte jeg at det ikke funket hvis det skulle bli noe av bandet. Det nytter ikke å øve på en fritids-klubb, og gjerne vurdere om man heller skal dra på kino enn på øving, og samtidig spille fire forskjellige sjangre i ett band. Da jeg tok tak fikk jeg både positiv og negativ respons til å rendyrke black metal, bandet ble splittet i to leire. Så kom Kjetil inn. Han var både en mye bedre trommis enn han som spilte trommer først, og han var 100% dedikert til black metal. I startgropa var det vel så mye verdt med noen som kunne si “Det er dette som gjelder”. Det viste seg å være veldig smart, for da det begynte å bli mye støy rundt hele miljøet fant vi ganske fort ut hvem som kom til å gå med ryggen rak gjennom det og hvem som var ferdig med ungdomsoppgjøret, he he. For vår del var det veldig tydelig at dette ikke var noe ungdomsopprør, det var dette vi skulle drive med. Da var vi tenåringer, og nå har vi passert 40 – vi har nå holdt på med det lenger enn vi ikke har gjort det. – Henter du inspirasjon fra andre sjangre når du skriver?– Nei, jeg henter inspirasjon fra mer abstrakte ting enn sjangre. Men jeg kan hente løsninger som er typisk for andre sjangre. For å gi noe en tøff klang-dybde kan et mektig instrument som kontrafagott trekkes inn. Kontrafagott høres for eksempel spesielt godt i “I Dovregubbens hall”, det er et instrument som først og fremst hører til klassisk musikk, man pleier ikke å bruke det i noe annet enn orkester. Kontrafagotten dukker opp her og der på det nye albumet. Og hvis jeg føler at Kjetil har kjørt seg helt fast, pleier jeg å vise ham trommeslagere som ikke har noe med metall å gjøre. Kjetil har noen utfordringer med en av de nye sangene live, og da har jeg lett på YouTube etter trommiser fra helt andre sjangre for å se hvordan de jobber for å få mer tyngde i skarpslagene sine. Så jeg følger veldig mye med, på musikkfaglig metodebruk som jeg benytter meg av i black metal. Når det gjelder det, og instrumentering, føler jeg at jeg er godt oppdatert, interessert og nysgjerrig. Men når det gjelder hva som inspirerer musikken så blir det andre ting; en morgen med gråvær og skodde over fjorden, det å våkne i skauen på en telttur eller det å sitte rundt et bål i skauen.
– Henter du energi i naturen?
– Ja. For eksempel når du står på et helt mørkt sted inni skogen, og du ser strålene som sniker seg inn mellom greinene. Fargene også. Og årstidene, alle har et eller annet ved seg. Jeg liker å gå turer og være i naturen. Jeg svømmer mye i fjorden, til langt ut på høsten. Jeg har ofte svømt fra øy til øy tidlig på morningen. Da er det kaldt i vannet, og det ligger ofte en dis over fjorden. Det er helt blikkstille vann, og det er veldig stille ute, så når jeg svømmer er det eneste jeg hører den lyden jeg lager sjæl. Det er veldig sterke naturopplevelser. Det å gjøre noe sånt er litt skummelt, for det er ganske tungt, og det er kaldt. I tillegg til det spesielle med å være i vannet, hvor du ikke ser hva som egentlig beveger seg under deg, og du er veldig aleine. Du kjenner litt på at hvis det skulle skje noe så er det ikke så mye du får gjort. Men det er litt av det som gjør det interessant også. Det å sykle meg en tur på noen mil kan også være til inspirasjon. Da både ser og hører man mye forskjellig, og ofte går man noen runder med seg sjøl når man er sliten. Den indre dialogen kan også ha noe å si for meg. De opplevelsene du har, og hvordan du på en måte snakker med deg sjæl mens du opplever ting, er også med på å forme musikk. Noen ganger kan det også være mindre abstrakt og mye mer konkret. Jeg husker da jeg skrev “To The Mountains”, fra “Now, Diabolical”, så gikk jeg opp til en topp i Trysilfjellet. Det tar ikke lang tid å gå opp dit, men når du kommer opp så har du en fantastisk utsikt. Til tross for at det var klarvær var det litt dystert ute, og mens jeg sto på denne toppen tenkte jeg at det var synd at det var så vanskelig å tonesette det jeg så. Når man opplever ting skulle man så gjerne ha laget lyden til det man ser, men det er helt håpløst. Men den gangen tenkte jeg “Nå skal jeg faen meg klare det”. Jeg var veldig bestemt på å klare å lage en sang som var lydsporet til det jeg så, og hadde ikke tenkt å gi opp. Det jeg lærte av det er at selv om noe er jævlig vanskelig så er det mulig, hvis du ikke gir deg før du er grønn i trynet. Jeg tror det er vanskelig å finne inspirasjon hvis du plages mye med det du driver med, men hvis det går veldig bra med det du holder på med så har du lyst til å legge ned flere timer. Er du på et bra sted og har medvind, har du bare lyst til å skrive mer. Hvis du sjonglerer masse ting og konflikter så blir du ikke akkurat motivert.
– Enkelte hevder det er lettere å skrive hvis man er litt melankolsk enn hvis man er superhappy.
– Jeg tenker at du ikke trenger å være enten eller. Jeg er nok aldri superhappy, ha ha. Det er nok mer øyeblikk jeg er det. Å være i en konstant lykkelig tilstand er ikke meg forunt.
– Hva kommer det av?
– Jeg er ikke noen deppa type, det har jeg aldri vært. Men sånn er det med kunsten også; gladbilder funker ikke for meg, det treffer meg ikke i det hele tatt. Det er mye musikk som kan ha noen vittige kvaliteter. Hvis jeg for eksempel spiller “Jump” med Van Halen for gutta mine så skjønner jeg jo hvorfor de hopper rundt og synes det er veldig morsomt, jeg ser at den låta er energisk og gjør at folk blir gira. Men jeg synes det bare er dritt, ha ha ha. Jeg synes den er helt håpløst dårlig, for meg er det en poplåt. Jeg har aldri skjønt at det bandet regnes som et heavy-band, for meg er det bare et popband med en sjukt bra gitarist.
– Hva setter du på hvis du skal høre på en skive?
– I det siste har jeg spilt mye Rainbow. Det liker jeg alltid å høre på, det er jo vokst opp med. De siste månedene har jeg også gjenoppdaget Cypress Hill, det var noe jeg hørte litt på på 90-tallet. De er metall-fans, det hører du når du hører musikken deres, og de flørter mye med mørk tematikk og stemning.
– Det er ikke så mye av dagens musikk du hører på?
– Nei, det er kanskje ikke det altså. Jeg er ikke helt sikker på hva det skulle ha vært. Gjennom hele dette året har jeg hørt en god del på The Beatles. Jeg har hentet frem igjen klassikeralbumene og hørt på dem med voksne ører. Og Klaus Schulze, en tysk ambient-artist som jeg hørte mye på i min ungdom, har jeg hørt en del på igjen de siste årene. Det er 70-talls analog svevemusikk med låter som varierer fra sju minutter til en halvtime. Blind Willie Johnson har jeg også hentet frem igjen. Det er blues som er omtrent så naken og rustikk som det får blitt.
– Hva synes gutta dine om Satyricon?
– Han eldste elsker det. Han yngste har ikke noe forhold til det, han er for liten til å skjønne sammenhengen tror jeg. I perioder er han eldste, som er 5 år, veldig opptatt av å se “Live At The Opera”-DVDen, og da blir han yngste veldig forvirra. 5-åringen er veldig glad i å spille trommer sjøl, det har han en genuin kjærlighet for. Jeg fortalte det til Lars Ulrich (Metallica) en gang, og da sa han til meg “Ikke bekymre deg, for barn flest er det en fase som går over”. Ha ha. Jeg synes bare det er hyggelig, vi får se hvor lenge han er interessert i å fortsette med det, men det gjør at han føler eierskap til musikken. Han har fått prøve tromme-settet til Kjetil flere ganger og synes det er stor stas. Det er morsomt for meg som har vært musikkfan hele livet – jeg håper jo veldig at de blir musikkinteresserte. Du blir et rikere menneske av det. Det er jo noen som lever livet sitt uten musikk, det fatter jeg ikke hvordan går an. Den mest kjente nordmannen som ikke liker musikk er vel Drillo. Han synes all musikk bare er støy, uansett sjanger. Det er hardcore, ha ha.

– Hvilke egne konserter har gjort størst inntrykk på deg?
– Det er vanskelig å peke ut én, men det er en del øyeblikk jeg husker, på forskjellige måter. For eksempel da vi spilte i Saarbrücken i Tyskland, i Moseldalen helt på grensa til Frankrike. Dit kom det flest tyske, men også franske fans. Vi spilte på en venue av litt nyere dato som heter Garage, og som ligner litt på Rockefeller. Det var masse folk, og bra trykk i salen, og det var noen søyler i rommet som folk klatret i. Jeg husker spesielt da vi spilte “Repined Bastard Nation” så gynget hele gulvet samtidig som det hang folk etter en arm i disse søylene mens de headbanget. Det så helt sprøtt ut. Da fikk jeg klump i halsen, jeg kjente at jeg ble rørt over at så mange folk var såengasjerte, og levde seg så lidenskapelig inn i musikken. Jeg begynte å tenke på hvor jeg var da jeg lage de første riffene til den låta, jeg husket perioden jeg jobba med å snekre den sammen og hvordan jeg jobbet med teksten – det var en ganske ensom affære. Og så så jeg hva de sene kveldene og nettene resulterte i, det var en ganske sterk opplevelse. Noe annet jeg husker veldig godt er da vi skulle spille på hovedscenen på Download i 2006. Metallica var headliner og skulle spille “Master Of Puppets” in sin helhet. Jeg visste at det ville bli svære greier å spille på hovedscenen, og at det var 85.000 mennesker der, men det var vanskelig å forholde seg til det tallet. Da jeg kom ut på scenen var det et hav av folk som aldri tok slutt, jeg var sikker på at det måtte foregå noe på en annen scene samtidig. Jeg kunne ikke forestille meg at alle de folka var der for å se oss. Men jeg skjønte etter hvert at alle som sto der var der for å se banda på hovedscenen. Det var helt sjukt, de sto ikke bare der og ventet på Metallica heller… Også synes jeg jo det var veldig spesielt å spille i Operaen. Det er alltid spesielt å spille i sin egen by, og i tillegg er jo hoved-scenen i Den Norske Opera noe av det flotteste vi har. I Oslo Spektrum er det både messer og næringslivs-konferanser, det er et kaldt, kjølig og industrielt lokale, mens Telenor Arena er bygget for å være fotballbane, og fungerer ikke i det hele tatt. Rockefeller og Sentrum Scene er flotte steder, men de er veldig tradisjonelle og det fins tusen av dem rundt i verden. Operaen er noe helt annet, det er mye mer staselig og nobelt, og hele bygget er konstruert for kunst. Det er ikke ment som noen flerbrukshall med håndball og konserter om hverandre. Den arkitektoniske utformingen er utrolig flott. Og det blir mer stas når det er et sted hvor ikke hvem som helst får spille, det føles mer eksklusivt. Følelsen på scenen var også utrolig. Det var ekstra intenst å høre koret mens jeg sto på scenen. Jeg hørte dem fra salen under alle prøvene vi hadde, og det hørtes helt fantastisk ut, men det ble ekstra spesielt på scenen. Publikum i salen hørte stemmene deres via mikrofoner gjennom høyttalere. Mens jeg hørte dem uten mikrofon, og da ble det en helt annen intimitet. Det ble veldig nært, både fysisk og følelsesmessig. Til å begynne med visste ingen helt hvordan man opp-førte seg på black metal-konsert i Operaen, men det utviklet seg fra en sjenert og klomsete start til at alle sang med under “Mother North” – stående. Koristene begynte å glise til hverandre, for de har selvfølgelig aldri vært med på at publikum har begynt å synge sammen med dem i Operaen. Det var et flott øyeblikk.

– Liker du bedre å lage ny musikk enn å turnere?
– Definitivt. Det er ikke noe å lure på. Det passer meg mye bedre, selv om jeg har mange flotte konsertminner. Det er noe utrolig rått og intimt med de energiutvekslingene som er tilstede der og da i øyeblikket. Men det passer meg best å jobbe med plate, av den enkle grunn at jeg liker å ha muligheten til å kunne prøve en gang til hvis noe ikke er bra nok. Live har du ikke samme muligheten. Hvis mikrofonen på den ene basstromma til Kjetil detter ut midt i en låt hvor han spiller doble basstrommer, så blir det bare en basstromme på den låta da. Da er låta ødelagt, ferdig med det. Det synes jeg er trist. Det er ofte konsertarrangører som har skyld i sånt. På festivaler hadde det vært fullt mulig å gjøre det helt bulletproof, men de setter opp kun en halvtime til changeover. Det må jo bare bli masse tull da. For eksempel da vi spilte på Tons Of Rock i år; jeg spiller ikke gitar på så mye, men når jeg først spiller gitar på noe live så er det viktige greier, og så falt signalet mitt ut hele tiden. Så viste det seg at Five Finger Death Punch holdt på å gjøre seg klare bak scenen og koblet seg på samme radiofrekvens som mitt trådløse system, og kansellerte signalet mitt så gitaren min bare ramlet ut. Det er latterlig, det skal ikke så mye til for å ha orden på sånne ting, men det er veldig typisk på festivaler. Det er tut og kjør, og det ergrer meg. Studio innbyr mer til refleksjon. Når vi nå skal øve til konserter må vi legge nivået på lydteppet sånn som det er på den nye skiva, for det har ikke bare blitt sånn. Vi har vurdert om det skal være lavt, middels eller høyt i miksen, og det ble som det ble fordi det ble vurdert som best. Noen har tenkt. Jeg peser livemusikerne på at de må være nøye på å etterleve det som er ånden på plata. Det er forskjellige måter du kan gjøre ting på live, du kan enten bevege deg litt bort fra albumet og improvisere mer eller du kan prøve å gjøre ting så likt skiva som mulig. Og vi gjør mest av det siste. Men er det steder hvor vi føler det er behov for å endre ting for å gjøre det bedre så gjør vi det.

– Hvordan begynte du å interessere deg for vin?
– Det gikk over tid. Særlig i perioden 1997-2004 hadde jeg mange positive opplevelser med vin. På restauranter først og fremst, men også ved besøk hos vinprodusenter. Interessen min for vin begynte å vokse veldig, og på slutten av 2000-tallet hadde jeg kommet til et punkt hvor jeg hadde lyst til å ta interessen til et høyere nivå. Da startet jeg et vinproduksjonsselskap. Jeg kjøper råstoff fra de produsentene jeg samarbeider med, og så lager jeg mine egne blandinger, tapper og modner dem og selger dem først og fremst i Norge, men også litt til restauranter i områdene hvor jeg lager vinene. Jeg har en portefølje med primært økologiske viner; Champagne fra Champagne i Frankrike naturligvis, hvitvin fra Pfalz i Tyskland, og både rosévin og rødviner fra Piemonte i Italia. Noen av vinene mine er tilgjengelige i ekstremt små kvanta, det er bare snakk om noen få hundre flasker, mens Rieslingen min er Norges mest solgte hvitvin innen sitt segment. Noen av vinene treffer jeg ganske bredt med, mens andre er sære ting for veldig spesielt interesserte. Det er nok litt sånn jeg er som konsument også. Jeg drikker en del gode viner som det ikke er noe spesielt med, det er bare kvalitetsvin, men så drikker jeg også noen sære og mer ekstreme viner som først og fremst er myntet på vinentusiaster.
– Hvordan har du lært å blande viner selv?
– Jeg er både selvlært og formelt lært. Jeg har gått den profesjonelle kursstigen til Wine & Spirits Education Trust (WSET), her i Norge tar man det via Kulinarisk Akademi. Men jeg tror kanskje den viktigste erfaringen min kommer fra musikken. Det handler veldig mye om de samme grunnprinsippene. Du må vite hva du vil, og når du skal gjøre det – ikke la deg distrahere av alle de avkjørslene som kommer på hver side av veien på reisen. Du må være tro og lojal mot målet ditt. Også handler det veldig mye om selvtillit når folk begynner å stille seg tvilende, da er det lett å bli usikker. Det har vært viktig for meg at jeg har selvtillit på at jeg klarer å skape ting. Jeg føler meg trygg på min vinfaglige kunnskap, og jeg er også selvsikker nok til å spørre om råd. Selvsikker nok til å involvere meg i faglige diskusjoner som jeg kan lære av, og jeg er selvsikker nok til å lære meg mer om et emne hvis jeg skjønner at jeg ikke kan nok om det. Jeg har også selvtillit nok til å si imot en vinprodusent, som kanskje bare lager en bestemt type rødvin, hvis jeg ikke er enig med ham fordi jeg har andre erfaringer fra andre produsenter jeg jobber med. Selvtillit handler både om å ha ydmykhet til å innse at man må søke kunnskap og lærdom, men også til å stå opp og gjennomføre uten å begynne å vingle. Det har jeg lært mye av fra musikken. Det var akkurat sånn det var da vi begynte med Satyricon også. Jeg vekslet mellom å søke kunnskap og råd, samtidig som jeg sto beinhardt på hvor jeg ville, og lot meg ikke affisere av de som prøvde å dra meg i andre retninger. Vin og musikk er to verdener som er nærmere hverandre enn det man skulle tro. Når alt kommer til alt så handler det om håndverk.
– Du ser ikke for deg å flytte til egen vingård i Italia?
– Jeg kunne ha gjort det, og det er noe jeg har tenkt masse på. Det hadde vært annerledes hvis jeg ikke hadde hatt gutta mine, jeg vet ikke om jeg er så hypp på at de skal bli italienere, ha ha.
– Ha ha, Italia er fint det da.
– Ja, Italia er dritbra. Jeg hadde likt å bo i Piemonte, men jeg har lyst til at gutta mine skal få lov til å vokse opp i Norge.
– Så når de blir 18 år så stikker du?
– He he, ja.
– Hvorfor falt valget på Italia for rødviner?
– Det var der det startet. Jeg holder jo på i Frankrike og Tyskland også, men Piemonte er ikke bare Italias beste vindyrkingsområde, det er ett av de beste stedene i verden. Det er hjemregionen til Barolo-vin, og Barolo er regnet som Italias mest fornemme rødvinstype. Og er du Italias mest fornemme rødvinstype så blir du automatisk en av verdens mest fornemme rødvinstyper. Piemonte er den klart beste regionen for rødvin i Italia. Skal du ha noe som tilsvarer Piemonte på rødvinssiden et annet sted i verden må det være Burgund i Frankrike. Jeg føler meg veldig hjemme i Piemonte. Det samme med Los Angeles. I USA er New York businessbyen i platebransjen, mens LA er den kreative byen, og der følte jeg meg hjemme allerde fra første stund. Det har noe med attituden der å gjøre. I LA tenker de at man ikke skal plage en musiker med småting, for en musiker trenger å ha fokus på musikken, det er det han er god på. Mens her hjemme får man ikke noe spesialbehandling som musiker. Ikke at musikere mener de skal ha det heller, men noen ganger er det greit å kunne ha fokus på det du er god på. Man blir møtt med veldig lite respekt her hjemme. Når jeg jobber i studio så er jeg ikke interessert i å høre “Vi må nesten ta en liten pause nå, for rørleggeren kommer”. Da detter jo jeg helt ut av det. Mens i LA ville rørleggeren fått beskjed om at det ikke passet. Man kjenner godt i LA at musikere står høyt i prioritet og rang. Det forsterker følelsen av tilhørighet. Sånn er det også med Piemonte innen vin. I Toscana for eksempel er det kjempefin natur, veldig gode viner og god mat, men du merker med en gang at du er på et sted som er tilrettelagt for internasjonal turisme. Hvis man ikke merker det, er det fordi man ikke har reist så mye rundt i Italia, det er noe av det mest åpenbare med Toscana. Så når jeg har vært i Toscana har jeg vært hos en venninne av meg som lager økologisk Chianti, så langt oppi fjellet som det går an å komme omtrent, det er en helt absurd fjellgeit-landsby langt unna folk. Da er det fint i Toscana, for da har du bare naturen, vinen og maten. Men å sitte i Toscana å få servert en meny på både engelsk, tysk og svensk ødelegger hele følelsen. I Piemonte er det kvalitetsvin, og bare det. Det er mye mer monokultur i landskapet, det er vinmarker overalt og alt er så ekstremt sentrert rundt vin – og ikke rundt mat og turisme. Det er vin for alle penga. Jeg kjente med en gang at jeg passet inn der første gang jeg kom dit. LA er et sted jeg føler meg veldig hjemme som artist, og Piemonte føles veldig hjemme for meg som vinentu-siast. Og det har bare blitt forsterket ytterligere etter hvert som jeg har jobbet mye der.
– Hvor ofte reiser du nedover?
– Nå har det blitt mindre enn vanlig fordi vi har jobbet så intenst med skiva i en lang periode. Men normalt sett er jeg på reise til et eller annet vindistrikt en gang i måneden.
– Flaks at du har et navn som egner seg utrolig godt som vinmerke, og ikke heter Hansen.
– Ja, det gjør seg godt det, he he.
– Brenner du like mye for både vin og musikk?
– Nei. Jeg brenner for begge deler, men jeg brenner mest for musikk. Jeg er lidenskapelig opptatt av vin, men jeg kan forestille meg et liv uten. Det kan jeg ikke med musikk. Jeg har også andre ting jeg virkelig elsker som er kjempeviktige for meg, men som jeg kan leve uten til nød. Men musikk må være der. Det går vel an å være lidenskapelig om flere ting, i varierende grad. Jeg behøver ikke å sette interessene mine opp mot hverandre, de fyller livet mitt med forskjellige ting. Jeg elsker vin og er veldig interessert i alt som har med vin å gjøre, men hvis det har blitt for mye av det en periode kan jeg tenke at jeg må få spilt noen riff, ha ha. Men det kan også være motsatt, at jeg er drittlei backstage-mat og føler at det mangler noe mer sofistikert i livet mitt. Jeg trenger innslag av gode mat- og vinopplevelser på bra restauranter.
– Du er mye mer sofistikert enn metallhuer flest.
– Jeg har et veldig bredt felt av interesser. Det synes jeg er fint, for det byr på så mange muligheter i livet mitt. Jeg vandrer mellom mange ulike ting som gir meg noe på forskjellig plan. Da har jeg det bra.

Høsten 2015 ble Sigurd syk, og fikk påvist en godartet svulst på hjernen. Jeg lurte på hvordan dette har påvirket livet hans.
– Det har egentlig normalisert seg ganske bra. Det var vanskelig det første året, det var tøft. Særlig de første månedene. Når jeg ser tilbake på det nå fatter jeg ikke hvordan jeg kom meg gjennom det. Det var vel fordi jeg egentlig ikke skjønte hvor ille det var, og tenkte “Det ordner seg”. I ettertid føler jeg at jeg gikk og hanglet gjennom en tåke, det er utrolig at jeg klarte mye av det jeg gjorde. Jeg synes det er rart at jeg sto på scenen på Rockefeller i februar 2016 og gjorde 20-årsjubileet til “Nemesis Divina”. Jeg var fryktelig dårlig den perioden der, og sleit mye. Jeg hadde et nytt anfall på høsten i fjor, hvor jeg havnet på sjukehuset igjen. Det var en nedtur, for da følte jeg at ting hadde begynt å bli ganske bra. Da var det tøft på sjukehuset, for da forsvant litt av den følelsen av at jeg hadde brukbart kontroll på dette.
– Må du leve med at det kan skje igjen?
– Ja. Men nå føler jeg at jeg har ganske bra oversikt og et klart bilde av hvordan jeg må innrette meg. Det positive er at så lenge man vet hva man har å håndtere så har det ikke noe dødelig utfall. Hvis jeg skulle bli fryktelig sjuk nå, så skjønner jeg hvorfor jeg blir sjuk, og da vet jeg også helt konkret hva som må gjøres medisinsk. Mange har naturligvis tenkt at jeg har kreft, men jeg har ikke det. Jeg har en svær cyste i skallen. Det er vanskelig å skjønne helt hva den egentlig gjør, og hvordan den påvirker kroppen nevrologisk, men som en av legene sa: “Det er jo ikke meningen at den skal være der”. He he.
– Er det ikke mulig å fjerne den?
– Jo, det er det jo. Men det er ikke bare uproblematisk. Noen opplever at alt ordner seg etter operasjon, men det er også typisk at du blir kvitt ett problem og så har du fått et nytt problem i stedet som du ikke hadde før. Noen anbefaler deg operasjon, mens andre sier at alt ble verre etter operasjonen og anfefaler deg å ikke gjøre det hvis du lever greit med det. Og da blir du enda mer forvirra.
– Må du leve noe annerledes nå enn du gjorde før, for å hindre anfall?
– Ja, det må jeg. Jeg må være litt strengere når jeg kjenner at ting ikke stemmer i kroppen. Jeg har skjønt at det er farlig for meg å ignorere det, det kan lede til noe som er ganske mørkt. Jeg er restriktiv på medisinbruk, men jeg er også smart nok til å skjønne når det er lurt å ta medisiner. Det er sterke saker som jeg helst ikke vil ta, men av og til kan det være smart å ta dem – det er som å trykke inn bremsene på bilen i nedoverbakke. Så det handler om pragmatisk tilpasning. En ting som er sikkert med livet, er at de aller fleste av oss vil møte på utfordringer med helsa på et eller annet stadie i livet. Det er mennesker i alle aldre som havner i situasjoner som ikke bare krever at de gjør tilapsninger og justeringer, men de får snudd hele livet sitt på huet. Det er en del virkelig morbide ting der ute som er skikkelig hardcore, rett og slett. Sammenlignet med dem, så er jo det jeg har håndtert ingenting. Men det er klart, ens egne problemer er jo reelt for en selv, sånn vil det alltid være.
– Har du blitt mer bevisst på å leve i nuet?
– Jeg har i hvert fall blitt mer bevisst på å tenke at dette er den ene gangen jeg lever. Det er viktig for meg å prøve å få realisert ting som jeg ønsker å gjøre, du vet aldri når du mister muligheten til det.
– Har du noen drømmer du ikke har realisert ennå?
– Ja, det har jeg jo. Men en av de tingene som jeg har realisert, som en konsekvens av sykdommen, er at jeg har begynt å kjøpe kunst. Jeg tenkte alltid at jeg ikke hadde råd til å kjøpe kunst, og at min interesse måtte komme til uttrykk gjennom museer, gallerier og bøker. Da jeg kom hjem fra sjukehuset innså jeg at jeg egentlig har råd til det, men at jeg bruker alle pengene på forsikring, bil, mat, klær, strøm, reiser, reparasjoner, kommunale avgifter, boliglån og så videre. Det er skikkelig trist, man jobber så jævlig hardt, og så skal det bare gå til sånn dritt liksom. Det er så mye rike folk der ute som ikke skjønner seg på kunst, de kjøper masse som de ikke har noen følelser for det i det hele tatt. Så da følte jeg at jeg måtte sette av en sum penger til å kjøpe litt bilder. Og så gjorde jeg det.
– Hvordan ser den perfekte fridagen din ut?
– Den perfekte fridagen er det ikke så mye realisme i. Det ville ha vært en dag hvor gutta mine fant en egen motivasjon og lyst til å slappe av. Men det gjør de ikke vet du, ha ha. Det er veldig fint å være sammen med dem, men de er jo klin gærne. Det er så mye krutt i dem, det bobler over. Men det å være sammen med de som betyr mest for meg er selvfølgelig noe jeg trives veldig godt med. Et annet eksempel på en strøken fridag vil være en dag brukt i naturen, enten med familie, kollegaer eller alene. De fridagene jeg trives best med på turné er når vi kan oppleve noe som er knyttet til natur, som Grand Canyon og lignende. Av og til blir det tid til det. Eller når man er lei turnébusslivet og kommer seg på en skikkelig bra restaurant og blir vartet opp en hel kveld med masse god mat og vin – da glemmer du et øyeblikk at du bor i en kommodeskuff med gardin foran og spiser størkna gryterett, he he.

– Hvorfor har du egentlig tatt et artistnavn med opprinnelse i gresk mytologi?
– Jeg identifiserte meg med skogen allerede da. Fjellet er ikke noe for meg. Den turen jeg nevnte som handlet om tonesettingen av “To The Mountains”, var fantastisk fordi jeg så det jeg så. Men selve turen liker jeg ikke. Å tråkke rundt i karrig steinlandskap gir meg ikke noe. Jeg trenger mose, trær, greiner og fargespill. Og lysspill, det at det hele tiden skifter mellom mørkt og lyst. Mens hvis du går på fjellet ser alt helt likt ut som det gjorde for to timer siden, mens du går og tråkker på stein. Fjell er veldig fint å se på, og det er fint å være oppå et fjell og se utover, det er mektig. Det er mye mer fantastisk å se på fjell enn på masse skog, men når det gjelder å bevege seg rundt er jeg skogens mann. Jeg liker veldig godt diktene til Hans Børli, han ble kalt skogens dikter, og måten han brukte skogen i diktene sine på kjenner jeg meg veldig igjen i. Satyrene var skogsguder, de var halvt menneske, halvt dyr.
– Satyrene ble også sett på som det mannlige motstykket til nymfer, med stort seksualbehov.
– Ja, det er riktig det. Satyrene var ansett som ekstremt musikalske skogsguder, de hadde etter sigende en blendene musikalitet som fengslet folk. Og de hadde som du sier en veldig sterk seksualdrift, og har blitt brukt som symbol på potens blant annet. Men den seksuelle biten av det har jeg aldri lagt til grunn for min vurdering, det var naturen og skogen som hadde noe å si for Satyr-navnet. Jeg tenkte aldri på det med musikk heller faktisk. Jeg har aldri tenkt “Satyrene var så ekstremt musikalske, og det er jo jeg også”, ha ha. Jeg har bare tenkt på den naturlige tilhørigheten til skogen, det er deres rike. Apropos tilhørigheten til Los Angeles som artist, eller til Piemonte som vinprodusent, så kan du vel si at jeg føler en tilhørighet til skogen som menneske.
– Hvordan er planene for Satyricon fremover nå?
– Nå skal vi overalt, det blir tut og kjør i et år. Vi starter med releasekonsert på taket av Barcode i Oslo, deretter blir det Europa, Latin-Amerika og Norgesturné før jul, og fra mars fyrer vi igang en Europaturné til som dekker litt andre land og områder som ikke dekkes av første runde. Så ligger det an til å bli Australia og Japan i april, og USA i mai. Deretter blir det festivaler i sommer.
– Hvilke land er dere størst i, utenom Norge?
– Det spørs hvordan du ser det. Vi er ikke store i USA hvis du ser det opp mot innbyggertall, men hvis du ser på antall solgte album er USA ett av de største markedene. England, Tyskland, Frankrike, Sverige, Polen og Benelux pleier også å være bra markeder for oss. Men markedet har også forandret seg. Hvis du har sett Satyricon live så vet du at folk alltid synger med på “Mother North”. Det startet i Italia rundt årtusenskiftet. Det var ikke vi som dro igang det. Da vi spilte der begynte fansen uoppfordret å synge med, det var dritfett. Og så har det blitt en greie. Vi skjønte at hvis vi ledet publikum i andre land til det samme så ville de kanskje respondere på det. Og det viste seg å være riktig. Nå trenger vi egentlig ikke å gjøre det lenger fordi det har blitt en tradisjon, men det startet altså med at italienerne gjorde det på egen hånd – både i Roma og Milano. Men det engasjementet der er helt borte. De lidenskapelige italienerne som kom på konsertene våre da NRK lagde den dokumentaren om alle studentene på universitetet i Roma som lærte seg norsk for å kunne forstå tekstene i norsk black metal bedre fins ikke lenger. Det var et fenomen som eksisterte fra slutten av 90-tallet til slutten av 2000-tallet. Det har alltid vært få festivaler i Italia, men nå er det enda færre hvor det er mulig å spille alternativ metall og ikke bare mainstream metall som Killswitch Engage og Slipknot. Det er ikke så mye interesse for death metal, black metal og thrash metal i Italia lenger. Den eneste bra konserten jeg har hatt i Italia de siste ti årene var i Bologna. Det er så lenge siden vi hadde en skikkelig fet konsert i Milano, derfor blir det Bologna på denne turneen, selv om Milano er en mye større og viktigere by. Noen ganger kan det være bedre å spille i mindre byer, fordi det er for mye som skjer i storbyene, alle band reiser dit. Vi får håpe det går bra. Men det blir mange netter på turnébuss.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017