Sammy Hagar – kompisdugnad i studio

Sammy Hagar har opplevd og gjort det meste. Fra han slo igjennom som vokalist på klassikerdebuten til Montrose, via en solokarriere som var massiv (ihvertfall i USA) og til årene som frontmann i Van Halen og deretter Chickenfoot, så har Hagar aldri vært redd for å la kjeften gå og si ifra hva han tenker. Han er nå ute med en ny soloskive med en haug av mer eller mindre celebre gjesteartister, og vi fikk en prat med The Red Rocker på telefon fra California.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Randee St Nicholas

– Ja, Sammy – ny skive?
– Jepp! Og førsteprioriteten min nå for tiden er å få fortalt alle at den er ute. Har du hørt den?
– Ja, har hørt på den i en ukes tid nå.
– Og liker du den? Er du overrasket?
– Definitivt ikke helt hva jeg hadde ventet meg, nei. Og det var vel ikke helt dette som var planen i utgangspunktet heller?
– Nei, definitivt ikke. Dette er den sprøeste måten jeg noensinne, gjennom hele min karriere, har lagd en skive på. Planen var egentlig å lage en Greatest Hits-skive med et par nye låter. En slags oppsummering av karrieren min med et par Montrose-låter, noen låter fra soloskivene mine fra 70- og 80-tallet, et par Van Halen-låter… men da jeg begynte å skrive låter, innså jeg at jeg kunne skrive hva jeg ville, det var ingen musikalske regler jeg måtte forholde meg til lenger. Og da jeg så hva jeg hadde, ble jeg ganske overrasket selv. ‘Wow! Dette blir en ganske interessant skive!‘ Så jeg ringte rundt til alle mine venner og inviterte alle over. ‘Hei, jeg lager en ny skive her, kom over og spill på en låt, eller lag en låt til meg, eller med meg!‘ Og dermed gikk ting nesten av seg selv.
– Du var ikke bekymret for at fansen din ville synes dette ble for variert, eller at skiva skulle bli sprikende?
– Noen av fansen vil nok synes det, ihvertfall de som bare kjenner meg fra hardrocken vil nok synes dette ikke er rocka nok, men for å være ærlig; som musiker må man først og fremst gjøre det man føler sterkt for selv, og håpe at andre også vil like det. Jeg har lagd så mange skiver gjennom de siste førti år, at for meg å spille inn en ny «I Can’t Drive 55» eller en ny «Right Now» er helt uinteressant – jeg har allerede gjort det. For å holde meg selv inspirert, må jeg prøve nye ting.
– Hei, det var du som lærte oss at There’s Only One Way To Rock! Mener du nå at det fins flere måter?
– Haha, jeg får endre tittelen på den låta til «There’s More Than One Way To Rock»! Men jeg elsker virkelig blues-aspektet på denne skiva, det er mye som er hentet fra røttene her. Og det var herlig å få gjort dette, det var som å grave dypt i sjela. Dette er ikke en overfladisk skive, her har jeg virkelig gått i dybden på min egen inspirasjon fra ungdommen.
– Det er ingen steder mer tydelig enn på åpningssporet! («Winding Down» – en pur akustisk blueslåt med slidegitar og gjestevokal fra Taj Mahal.)
– Ja, ikke sant!? Hvis jeg hadde spilt den inn med dårligere lyd og litt knitring, så hadde du trodd det var en gammel blueslåt fra 30-tallet! Kjenner du til Taj Mahal?
– Har hørt navnet, men kan ikke si at jeg kjenner ham…
– Nei, han er totalt ukommersiell, han har aldri hatt en hit. Men han var en av mine store helter da jeg lærte meg å spille gitar på 60-tallet. Og jeg traff tilfeldigvis på ham mens jeg drev og spilte inn skiva, så jeg introduserte meg og ba han synge på skiva mi. Og han sa ja uten å nøle, han visste faktisk hvem jeg var og omtalte meg som mr Cabo Wabo! Og for min egen del er det utrolig stort å ha en blueslegende som Taj Mahal på min skive. Han er i 70-åra nå, og om ti år er han antagelig ikke blant oss lenger, så jeg er veldig glad at vi fikk gjort dette nå.
– Andrelåta på skiva er skrevet for deg av Jay Buchanan fra Rival Sons.
– Jepp! Liker du de?
– Ja, herregud – jeg tror jeg har sett dem fem ganger de siste to årene.
– Samme her, jeg elsker dem – av alle de nye bandene, er de mine favoritter, fordi de minner meg så mye om Montrose, om da jeg begynte å spille i band og ville bli rockestjerne – og Jay minner meg veldig om meg selv. Han er ydmyk nok til å bry seg, og talentfull nok til å lykkes. Men det snodige er at han vokste opp i samme småby som meg her i California – Fontana –  og det ante jeg ikke. Jeg har alltid likt bandet, og nå vet jeg hvorfor – vi har felles røtter. Han vokste opp i de samme bakgatene som meg, foreldrene hans tok ham til de samme tacosrestaurantene som jeg pleide å gå på. Så det var interessant å få ham til å skrive en låt til meg.
– Og de har mye av de samme musikalske røttene – de høres ut som om de aldri har høre en eneste skive gitt ut etter 1973.
– Haha, ja nettopp! Led Zeppelin, Montrose… Jeg hadde lyst til å  spille inn den låta som en duett med ham, selv om jeg ikke planla å lage en duettskive i det hele tatt. Men de var på turne i Europa da jeg gikk i studio, så det får bli neste gang.
– Jeg hørte bassisten deres slutta denne uka.
– Ja, jeg hørte også det – de burde huke tak i Michael Anthony!
– Er han ledig for tida?
– Han skal turnere en del med meg, men gudene veit når Chickenfoot kommer til å gjøre noe mer sammen, for Joe Satriani er på soloturne, jeg er på soloturne, Chad Smith turnerer med Red Hot Chili Peppers, så da er Michael ledig!

– Men tilbake til soloskiva di. Du har en versjon av Depeche Modes «Personal Jesus» – radikalt forskjellig fra Johnny Cash eller Marilyn Mansons versjoner.

– Johnny Cash-versjonen er grunnen til at jeg også hadde lyst til å covre den låta, for den var fantastisk, og han tok den religiøst bokstavelig. Og det prøvde jeg også å gjøre – ta låta i kjerka og lage en gospellåt av den. I motsetning til hva Marilyn Manson prøvde på, haha! Og antagelig ikke Depeche Mode heller, men den teksten er så briljant, det er en grenseløs kjærlighetserklæring. ‘Jeg elsker deg som Jesus gjør’ – det er en ganske sterk uttalelse. Og det riffet på den låta er så blytungt! Du kan spille det på en ukulele, eller på en banjo, eller et piano eller en synthesizer – det er et blytungt riff uansett hvordan du spiller det. Og Neal Schon spilte det gjennom forsterkere og multiple gitarkabinetter, så da rocka det godt!
– Ja riktig, du spilte inn den låta med hva du har kalt en oppdatert versjon av HSAS – ditt gamle band fra tidlig 80-tall.
– Hehe, ja, vi tøyser litt med det navnet, for det virker som om medlemmene i ethvert band jeg er med i utenom solobandet mitt, har forbokstavene HSAS.  Du vet; Hagar-Schon-Aaronson-Shrieve, og Hagar-Satriani-Anthony-Smith. Utrolig.
– Og det er helt tilfeldig? Du skumma ikke telefonlista di på S da du lette etter gitarist og trommis til Chickenfoot?
– Haha, nei! Ingen av oss kobla det der før Chickenfoot var godt i gang i studio med førsteskiva. Og da Neal kom inn for å spille inn «Personal Jesus» sammen med Chad Smith og Michael Anthony, så var det faen meg enda en versjon av HSAS, med meg selv som eneste konstante faktor! Er det ikke sjukt?!
– Har du jobbet med Neal Schon siden den ene skiva dere ga ut i 1984?
– Nei, ikke i bandsammenheng, men vi møtes stadig privat, og han pleier komme ned til restauranten min i Cabo Wabo og jamme med husbandet mitt, så vi er veldig gode kompiser. Han er alltid klar med gitaren sin, og jeg elsker musikaliteten hans. Han er den mest avslappa musikeren jeg noensinne har spilt med – han kan spille hva som helst i hvilken som helst toneart. Samme med Chad Smith – utrolig avslappa og tar hva som helst på strak arm
– Du har en del andre gjester på denne skiva som jeg ærlig talt ikke aner hvem er. Hvem pokker er Ronnie Dunn, som har skrevet og synger på «Bad On Fords And Chevrolets»?
– Ronnie har lenge vært en god venn av meg, og han er en av de største innenfor countrymusikken, ihvertfall her i statene, med en av de mest karakteristiske stemmene noensinne.
– Første gang jeg hørte den, trodde jeg du hadde gravd opp Ronnie Van Zandt…
– Haha, ja, ikke ulik stemmemessig! Men han fortalte at han hadde skrevet denne låta til meg, og jeg falt jo selvsagt pladask for teksten som handler om biler. Jeg insisterte på at han måtte synge den sammen med meg.
– Og så har vi låta som kommer til å få hele fanskaren din til å skrike ‘WTF!!!’ kollektivt. Dansbandslåten «Margueritaville», en duett med nok en countrystjerne, Toby Keith.
– Joda, men her kommer vi tilbake til det vi snakket om innledningsvis. Jeg forbeholder meg retten til å gjøre det jeg selv føler for musikalsk, jeg kan ikke lenger bare lage de skivene som folk forventer at jeg skal lage.
– Og så har du nok en balladeduett, «All We Need Is An Island», med Nancy Wilson fra Heart. Den kom litt overraskende. Ikke Ann Wilson, men Nancy?
– Den låta er en av mine favoritter på denne skiva, og den første jeg skrev. Opprinnelig som en rocker, men den endte opp som om jeg ligger i hengekøya og spiller. Vi la på litt steel gitar, og innså at vi trengte en kvinnevokal siden det er en kjærlighetssang. Jeg har kjent Nancy i alle år, og hun har akkurat giftet seg med en av mine beste venner. Hun stakk innom studio og gjorde en perfekt vokal på en ettermiddag. Verdens herligste dame!
– Vi får vel nevne Kid Rock også, som synger på første singel «Knockdown Dragout», med Joe Satriani på gitar.
– Det var en låt som ble skrevet av noen karer som en slags temalåt for NFL (Den amerikanske fotballigaen) uten at den ble brukt, og min manager fant den og foreslo den for meg like før han døde. Jeg spilte den inn og sendte den til Bob, som jeg kaller ham, for jeg visste han ville passe bra inn på den –  jeg hadde akkurat spilt på bursdagsfesten hans, så han skyldte meg en tjeneste, haha! Han sang inn sine deler og sendte den tilbake til meg, men første gang jeg hørte på hans opptak, trodde jeg at det var meg selv! Du hører nesten ikke forskjell hvis du ikke er klar over at det er en duett!
– Her i Norge er Kid Rock fortsatt mest kjent for å ha pult Pamela Andersson.
– Hahaha! Vel, han er massiv her i statene. Han og.
– Du har ikke begynt turneen for skiva enda?

– Nei, jeg skal på øving nå om et par timer, med Denny Carmassi og Bill Church fra Montrose, og med Dave Meniketti fra Y&T på gitar.
– Meniketti!? Jøssenamn. Jeg skal tilfeldigvis intervjue ham i neste uke.
– Spør ham om han hygget seg! Vi skal gjøre noen konserter her i California i september, hvor vi åpner med Montrose-låter, så gjør vi noen av mine tidlige sololåter, som «I Can’t Drive 55», «There’s Only One Way To Rock», «Three Lock Box» bla bla bla, så kommer Michael Anthony på scenen og spiller på 35-40 minutter med Van Hagar-materiale, før alle er på scenen sammen for 3-4 avslutningsnummere. Det blir knallbra, drøye to timer fra hele min karriere. Jeg gleder meg som en unge, men vi starter altså øvingene i dag med Montrose-gutta.
– Noen sjanse for å få se dette i Europa?
– Jeg har veldig lyst, og har snakket med min manager om det. Det kommer helt an på hvor bra denne skiva gjør det i Europa, for det er utrolig kostbart å ta med ti musikere over Atlanteren med full produksjon og utstyr. Da må vi nesten spille i større arenaer, ellers så går det i underskudd.
– Pøh, det er ingen unnskyldning – jeg har som sagt sett Rival Sons fem ganger de siste to årene, men deg har jeg ikke sett siden 1993!
– Hahahah, ikke bra, det må vi fikse! 1993, var det på Van Halen-turneen?
– Ja, riktig.
– Stemmer, jeg husker at vi spilte i Norge, selv om jeg ikke husker konserten. Men det var i en merkelig bygning med lavt tak uten tribuner som en arena, ikke sant?
– Nei, nå er du på bærtur. Det var i Oslo Spektrum, landets da splitter nye konsertarena, med kapasitet på ca 10000. En liten klubbgig for Van Halen.
– Hmmm, det husker jeg ikke.
– Jeg husker dere avsluttet med en spontan og tydeligvis ikke innøvd versjon av «Norwegian Wood».
– Wow. Det forbauser meg ikke, jeg elsker å gjøre slike uforutsigbare ting. Jeg er villig til å prøve hva som helst som jeg føler for. Som du har skjønt etter å ha hørt på nye skiva mi – jeg er fryktløs for å prøve nye ting, der gjør jeg hva som helst. Jeg kan øve i ukesvis for å få ting perfekt, men når vi står på scenen, så ryker alt vi har øvd på rett ut vinduet! Det er jeg beryktet for i alle band jeg har spilt i. Folk spør ofte hva som står på setlista, og jeg svarer alltid ‘Jeg kan si hva vi har øvd inn, men jeg vet ikke hva vi kommer til å spille!’.
– Så det er nesten en full Montrose-gjenforening i høst. Men én mann mangler.
– Ja. Dessverre.
– Når så du Ronnie sist? (Bandleder og gitarist Ronnie Montrose begikk selvmord i mars 2012)
– Jeg snakket med ham på telefonen cirka en måned før han døde. Han skulle komme til Cabo Wabo og spille på bursdagsfesten min i fjor, og Denny og Bill skulle også komme. Så det ville blitt en full gjenforening. Jeg sa til ham da at ‘Vi må få gjort dette mens vi alle er i live‘ – i vår siste samtale. Han måtte tenke litt på det, men ringte tilbake et par dager senere og sa ‘OK, jeg er med, men da trenger jeg dette og dette utstyret‘ , han ville at jeg skulle betale flybilletten og hotellsuiten for kona hans som han ville ha med, osv osv. Jeg sa ‘Greit. Nå gjør vi dette!‘. Og en måned senere ringer Denny Carmassi meg og sier at Ronnie er borte. Puh. Wow. Galskap. Fordi det var så uventet, jeg så ikke den komme. Jeg mener, jeg kjenner nok av musikere og rockestjerner som jeg ikke ville bli forbauset over å se vandre heden fordi de er i dårlig form og ute på kjøret.  Ronnie var tilsynelatende i fin form – men han hadde personlige problemer. Ingen visste, for han snakket ikke med noen om det, han ba ikke om hjelp. Og nå skal altså Dave Meniketti fylle Ronnies sko for noen konserter! Hvis jeg kommer til Europa, så tar jeg med meg enten Neal Schon eller Joe Satriani eller Dave Meniketti eller Ted Nugent…noen som skjønner både Eddie Van Halens stil og Ronnie Montroses stil. Min faste gitarist i solobandet mitt, Vic Johnson, er en solid gitarist, men skal jeg komme til Europa, tror jeg det er lurt å ha med seg et ekstra trekkplaster.
– Ja, du har ikke spilt mye på denne siden av Atlanteren.
– Nei, og folk spør meg ofte hvorfor, men ingen har invitert oss over heller! Jeg kan ikke sette meg på et fly til Europa og gå gatelangs og banke på dører og spørre om jeg kan få lov til å spille her. Arrangørene må være sikre på at folk vil betale for å komme og se oss, så kommer vi gjerne!
– Hvor mye gitar spiller du selv på soloturneen?
– Jeg spiller vel kanskje på halvparten av låtene. Men jeg synger mye bedre når jeg ikke må spille gitar også. Jeg har den mer rundt halsen, og legger på litt her og der, men synes det er vanskelig å være eneste gitarist på scenen.
– Men du har som oftest en fantastisk gitarist ved din side.
– Ja, det har jeg! Og jeg elsker å ha en slik stjerne ved siden av meg, jeg vil ikke være på en total egotripp på scenen. Jeg trenger en gitarist som er mye bedre enn meg, for det får meg til å skjerpe meg og synge bedre.
Eddie Van Halen, Joe Satriani, Neal Schon og Ronnie Montrose er ingen klossmajorer, nei.
– Nei, utrolige gitarister. Det er nesten umulig å sammenligne de, så det skal jeg heller ikke gjøre. Eddie er helt utrolig, en pioner og foregangsfigur som det ikke finnes mange av i rockens historie…
– Nei, vi kan kanskje si at bare Chuck Berry, Jimi Hendrix og Yngwie Malmsteen har hatt tilsvarende effekt på utviklinga.
– Helt enig. Men Joe Satriani er bortimot den fullkomne gitarist, og det sier jeg ikke bare fordi vi er i samme band nå. Men han kan spille absolutt hva som helst. Hadde det ikke vært for Eddie, så hadde kanskje ikke Joe vært der han er heller, men Joe kan spille det mest utrolige helt ut av det blå, og det er alltid 100% musikalsk korrekt – han spiller rett og slett ikke feil. Masse gitarister kan spille lynkjappe løp på gitarhalsen, men de fleste av de aner ikke hva de egentlig gjør. Hvis jeg spør for eksempel Neal Schon om ‘Hey, hva var det du spilte der?‘, så svarer han ‘Næh, bare noe greier jeg kom på nå.’ Spør jeg Joe om det samme, så svarer han ‘Du, det var en C#maj7, en D7#9 og en Abmaj7 med en dissonant interval.‘ Han kan spille hundre spontane noter og etterpå si nøyaktig hva han spilte og hvorfor han valgte akkurat den og den noten.
– Du spilte mye gitar som soloartist, men ikke i Van Halen.
– Nei, for det første var Van Halen-låtene såpass vanskelige å spille at jeg klarte ikke spille og synge samtidig. Og det var heller ikke nødvendig – vi hadde selveste Eddie Van Halen på gitar, hva faen skulle jeg liksom bidra med? Jeg spilte litt der låta trengte en ekstra gitar, men det var ikke ofte. Ronnie Montrose derimot likte ikke at jeg plukket opp gitaren.
– Du og (eks-Van Halen-bassist) Michael Anthony har holdt sammen siden 1986 nå. Hvordan går det med supergruppa som Joe Lynn Turner og Carmine Appice skulle starte med Michael?
– Nei, Michael får hele tiden forespørsler om å bli med i det ene og det andre bandet, fordi han er en fantastisk bassist, og det er ingen andre i bransjen som korer bedre enn det han gjør. Du har karer som Flea, som Geddy Lee, og du har Michael Anthony. Han er i en egen klasse. Jeg fatter ikke at han ikke har sin egen greie, men han tar seg alltid tid til Chickenfoot, og til å bli med meg på mine turneer, og det er jeg utrolig takknemlig for – men ellers er han ganske utilgjengelig. Jeg er ikke alltid like komfortabel med å spille Van Halen-låter når jeg ikke er i Van Halen lenger, men når jeg har Mikey med meg på scenen, så er det greit. Når han spiller bass og korer sammen med meg på «Best Of Both Worlds» eller «When It’s Love», lukk øynene dine og bare hør, så er det Van Halen på scenen. Men uten Mike, så spiller jeg ikke så mye Van Halen. Derfor er det verdt å ha ham med meg på denne turneen, kun for de 40 minuttene med Van Halen-låter. Så ja, jeg er overrasket over at ingen andre store band har fått ham på kroken.
– Men nå er vi jo akkurat blitt enige om at han skal bli den nye bassisten i Rival Sons, er vi ikke det da?
– Haha, ja det har du rett i! Musikalsk hadde det vært perfekt for ham, men jeg tviler på at han gidder gå tilbake til å spille klubber, kjøre turnebuss og være supportband, i hans alder og med hans bakgrunn, uansett hvor bra bandet måtte være. Han er blitt bortskjemt med å være hovedattraksjon! Men gi Rival Sons et par år til, så er det vi som må åpne for dem!

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2013

, ,