Saint Vitus | Saint Vitus

Season Of Mist

Nå har vel ikke Saint Vitus som mål å være nyskapende, men såpass lite oppfinnsomt som å ha enda en selvtitulert skive kan jo skape litt forvirringer. Så se opp, regner med noen ser sitt snitt til å reutgi debuten fra 1984 nå. For all del, Trouble har gjort det samme, så det ligger vel i doomgenene. Og kanskje er det for å markere at originalvokalist Scott Reagers er tilbake. Musikalsk er dette også mer back to basic. Det er rått og upolert og enkelt oppbygd med en gitar, trommer, bass og vokal. Det betyr at soloer ligger kun på bass. Og for noen soloer. David Chandler har vel aldri hatt som mål å være noen Malmsteen, men dette her er syrete greier. Her lekes det med wah wah og feedback og en solo trenger kun å være et par lange toner. Der forgjengeren «Lillie: F-65» var en ganske streit skive med catchy låter og lite krumspring, er denne langt mer utsvevende. Dette riktignok mest under solopartier. Låtene som sådan er fete nok de. Åpningen «Remains» er på høyde med deres beste. Groovy og rått. «Bloodshed» og «Last Breath» er også perler. På «Wormhole» får vi nærmest growling og «Useless» er en sånn hardcorekjappis, noe ala det Type O Negative leflet med i ungdommen. Det meste utsvevende er «City Park», som antageligvis nettopp er det, lyder fra en park i byen, men litt gitar ved jevne mellomrom. Det er også noe å fylle en plate med, tenker jeg, og øker vel ikke karakteren. Likevel synes jeg det som er bra her er såpass fett at jeg fortsatt regner norgesvennene som et band i doomeliten.

4,5/6 | Ronny Østli

Utgivelsesdato 17.mai 2019