Anthem
Det har blitt tett mellom nyutgivelsene og jubileumsutgaver fra Rush de siste årene, men akkurat denne føles vektigere enn de foregående – kanskje fordi det er den første utgivelsen etter at vi mistet Neil Peart i januar, og fordi «Permanent Waves» var et veiskille for Rush da den opprinnelig ble utgitt et par uker inn i det nye decenniet – låtene ble kortere, de introduserte synthesizerne, flørtet med både reggae og new wave, og fikk både sin første Topp 5-skive i USA og sin største hitsingel i form av klassikeren «The Spirit Of Radio». Denne 40-års jubileumsutgaven av «Permanent Waves» kan du få både på en remastret dobbel-CD, på trippel vinyl, og på en Super Deluxe-utgave med både CDene og vinylen, hvis du skulle ha behov for det. Alle versjonene har nye cover, lagd av Hugh Syme, mange tidligere upubliserte arkivbilder, og ikke minst hovedgrunnen til å anskaffe denne skiva på nytt; tolv bonuslåter innspilt live på Rushs 1980-turné, mixet av deres da faste produsent Terry Brown. (Det vil si, på bonus-CDen var det bare plass til elleve bonuslåter, så her går du glipp av «A Passage To Bangkok».)
Rush var et av disse ekstremt sjeldne bandene som var konsistent glimrende gjennom hele sin 40-årige karriere, og det er ikke én skive som skiller seg ut som Klassikeren deres – men mange av oss vil hevde at aldri var de bedre enn de var i akkurat denne perioden på slutten av 70-tallet / starten av 80-tallet, da de rullet ut skiver som «2112», «A Farewell To Kings» og «Hemispheres» før denne. Og det tok bare tretten måneder før de kom med «Moving Pictures» i 1981. Du dummer deg ikke ut om du påstår at disse skivene var starten på det vi i dag kaller prog metal, og jeg tror ikke det er mange Rush-fans som ikke har noen av disse på sin Rush Topp 5.
At «Permanent Waves» er en fantastisk skive, vet du formodentlig allerede, så la oss istedet se litt nærmere på bonusdiscen som for de fleste er gulrota til å kjøpe skiva en gang til. Lyden er meget bra, som forventet, og låtene er hentet fra konserter i London, Manchester og Missouri. Over halvparten av låtene har du antagelig allerede i liveversjoner på «Exit…Stage Left», liveskiva fra 1981 som ble sluppet halvannet år etter «Permanent Waves», og har du også liveskivene «All The World’s A Stage», «Different Stages» og «Rush In Rio» i samlinga, så er det ingen låter her du ikke har hørt live tidligere – med unntak av en sjelden fremført «Cygnus X-1 Book II» i en full 15-minutters versjon, hakk i hæl på «Cygnus X-1», altså låtene som avsluttet «A Farewell To Kings» og åpnet «Hemispheres».
Det er jo en personlig bonus at man faktisk gjenoppdager låter som man nesten hadde glemt når man hører igjennom disse nyutgivelsene. «Beneath, Between & Behind» sparker som et lite helvete, og jeg gikk ned i knestående under «Xanadu» og takket min skaper for at jeg rakk å oppleve Rush på scenen, dengang i Oslo Spektrum i 2007 da en av ekstranumrene deres var låta som CD-kjøperne går glipp av – «A Passage To Bangkok». Dette er en herlig låt som har havnet litt i skyggen av titttelsporet på «2112», og som Geddy Lee introduserer som “something that deals with foreign matter”. Yeah right, Geddy! Verdt å nevne for nerdefansen er også en totalt annerledes intro på «The Trees», som ihvertfall ikke jeg hadde hørt tidligere. I det hele tatt er denne bonusdiscen en ypperlig representasjon av hva Rush sto for i sitt første tiår som profesjonelle musikere.
Har du både «Permanent Waves» og de nevnte liveskivene i samlinga allerede, så er kanskje ikke den vanlige CD- eller vinylutgaven av dette et helt essensielt innkjøp, og har du nok av kroner på saldoen kan du isåfall heller klinke til med boksen med hardcoverbok, laminater, kopier av Neil Pearts håndskrevne tekster og turnéprogrammer. Men, har du ikke dette albumet i hylla alt, så er det bare å gremmes og handle inn – låtmaterialet her er 24 karat gull og skal befinne seg i samlinga til enhver platesamler med respekt for seg selv.
6/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 29.mai 2020