Roadrunner
Ah, Rush. Man skulle tro at tre av de teknisk fremste musikerne innen progressiv rock ville nå et progresjonstak etter over 40 års fartstid, men den gang ei. Geddy Lee når riktignok ikke lenger opp til de høyeste falsettonene som i sin ungdom, og han er plaget av gikt etter å ha spilt bass i en livstid. Likevel bærer musikken absolutt ikke preg av dette, og bandet ser for hver plate heller ut til å nå et nytt nivå av raffinert musikerkunst. ”Clockwork Angels” er tight som et ekorns arsle og er full av besnærende progressiv gladrock. Skiva begynner sterkt med ”Caravan”, som inneholder alt jeg liker ved Rush: deilige riff, god tekst (”In a world lit only by fire / Long train of flares / Under piercing stars”), presise og dynamiske taktskifter, et nydelig gitarspill i refrenget –alt dette utgjør etter undertegnedes ydmyke mening den ultimate oppskriften på energisk og nydelig progressiv rock’n’roll. Og som skiva begynner, slik fortsetter den. ”The Anarchist” er et syvminutters høydepunkt, med fantastisk trommearbeid (som vanlig) fra Neil Peart, og en deilig drivende gitar som gjør at de syv minuttene blir så altfor, altfor korte. Basspillet på ”Seven Cities of Gold” er en ren lekeplass for Lee, hvor han får bevist at gikten ikke har tatt knekken på ham enda. Skiva er preget av en høy teknisk standard, som man vet å forvente fra Rush.
Det eneste som teller negativt med ”Clockwork Angels” er at låtene er veldig like hverandre. Det er et savn etter den ville og polariserte variasjonen som man husker fra ”Moving Pictures”, ”2112”, ”A Farewell to Kings” og de øvrige gamle klassikerne. Når hver låt har den samme dynamikken og det samme generelle lydbildet, blir det litt kjedelig i lengden. Når man har problemer med å skille låtene fra hverandre selv etter å ha hørt på plata i en ukes tid, gir dette dessverre ikke positiv uttelling for gutta – men det er også det eneste aberet ved plata. ”Clockwork Angels” har gitt meg et par nye favorittlåter, deriblant ”The Anarchist” og ”Caravan”, og som en god vin, blir gutta tilsynelatende bare bedre med årene. (Les intervju med Alex Lifeson her!)
5/6 | Karoline Hagane
Utgivelsesdato 8.juni 2012