Running Wild | 45 år som rockens Kaptein Sabeltann

Fem år har gått siden Running Wilds forrige skive «Rapid Foray», men i oktober kom endelig den nye skiva, «Blood On Blood», som etter planen skulle vært ute i fjor sommer. Vi slo på tråden til Rock n Rolf for å høre hvorfor skiva har blitt utsatt, og selvfølgelig ikke bare snakke om den, men også om bandets 45 år lange historie…

Tekst: Jack Roger Olsen

– Jeg har hørt den nye skiva, «Blood On Blood», en del ganger nå, og jeg må få gratulere deg med det jeg anser som deres beste album siden «The Rivalry» (1998)!
– Takk for det!
– Jeg har lyst til å grave litt dypere også, men la oss først fokusere på den nye skiva, som ettersom jeg har forstått, var planlagt utgitt i juni ifjor. Ble den utsatt fordi du ville ta deg mer tid, ettersom det neppe var noe hast på grunn av pandemien, eller var det andre grunner til at den tok lenger tid å gjøre ferdig?
– Det var flere grunner til det. Det startet med at jeg skrev tittellåten til «Blood On Blood» mens jeg mikset «Rapid Foray», også skjedde det mye i mellomtiden. Jeg startet med å samle idéer til låter, og innså veldig tidlig at det kunne bli et veldig spesielt album. Men da forrige skive var ferdig og vi måtte gjøre forberedelser til festivalene i 2017, så ble det ikke tid til å jobbe med neste album, bortsett fra å samle idéer og slikt. Og i 2018 ble det enda en pause for å gjøre Wacken-showet, før jeg kunne begynne å se på hvilke låter jeg ville ha med på albumet og ikke, for jeg hadde totalt rundt 20 låter å velge blant. I 2019 fikk jeg en kraftig influensa mot slutten av året, og jeg trodde det bare var en vanlig influensa eller noe, men den brøt aldri ut med høy feber eller hodepine. Men noen måneder etter så fikk jeg alvorlige problemer med astma og allergi, så jeg måtte få bukt med det før jeg kunne fortsette arbeidet med albumet rundt slutten av januar. Jeg antok at det kunne være covid, siden de første tilfellene i Europa var rundt oktober/november 2019, og dette var i begynnelsen av november. Men uansett slo den meg ut så jeg ikke fikk gjort noe på tre måneder. Jeg fikk ikke gjort noe i det hele tatt. Jeg kunne ikke synge, så det eneste jeg fikk gjort var å skru og redigere litt. Jeg fortsatte å jobbe med skiva, og i 2020 var jo planen å gjøre festivaler, men siden de ble utsatt til 2021 grunnet covid, så da kunne jeg fortsatte å jobbe med skiva. Og i juli så måtte jeg ha en operasjon, og måtte vente i to måneder før jeg ble operert. Dermed fikk jeg heller ikke gjort noe, og da ble jeg satt ut for annen gang. Og etter operasjonen i september så tok det noen måneder til jeg kunne fortsette arbeidet og spille gitar og synge i begynnelsen av 2020, da det ikke var mulig før på grunn av smertene og implantatene de hadde lagt inn. Så det var et problem. Men så startet jeg for alvor i, det må ha vært i slutten av ’19 og begynnelsen av ’20, da jeg hadde valgt ut de ti låtene jeg ville ha med på skiva og vi kunne spille inn trommene. Vi la trommene rett før første lockdown i Tyskland, så vi var veldig heldige der, for at vi rakk å fullføre det, ellers ville vi hatt et problem med tre-fire stykker i samme rom. Det ville ikke vært mulig. Så da kunne jeg fortsette med produksjonen, og det var vel en uke før jeg hadde tenkt å overlevere tapen til plateselskapet, da de ringte og sa at de, av flere årsaker, ønsket å utsette skiva et par måneder, så da hadde jeg to måneder ekstra til jeg måtte levere den fra meg. Da fikk jeg en mulighet til å gå over detaljer som jeg ikke var helt fornøyd med, og det var de siste 5% som virkelig utgjorde forskjellen på kvaliteten på skiva og alle låtene, og som fikk det beste ut av hvert spor. Så det var en lang prosess til skiva var ferdig, og i tillegg gjorde jeg jo forresten singelen i mellomtiden. (EP’en «Crossing The Blades» i 2019, anmeldt her.)
Og du har allerede skrevet tittellåten til neste skive?
– Jepp! Da jeg gjorde siste mix til «Blood On Blood» så skrev jeg tittellåten til neste skive! Det var ikke noe jeg prøvde på, det bare skjedde. Det er sånn det er. Men du vet, ingen vet hva som vil skje neste år, om vi får spilt festivalene som opprinnelig var planlagt i 2020 grunnet covid, og når det gjelder festivalene vi skulle vært headlinere foran 100.000 mennesker. Jeg ser det bare ikke for meg i den situasjonen vi er i nå, hvordan vi skal få gjort det.
Nei, man vet aldri.
– Det er vanskelig å si, så vi får bare vente og se. Og hvis vi ikke får spilt neste år på grunn av situasjonen, så kommer jeg til å samle idéer og starte så smått å jobbe med neste skive da.
Nei, det er jo ingen grunn til å kaste bort tiden av den grunn, så hvis du ikke får spilt konserter så kan du alltids jobbe med noe nytt!
– Ja, ikke sant!
Men når det er sagt, så håper jeg da virkelig du får gjort spilt live neste år!
– Ja absolutt! Men du vet, alle er i den situasjonen nå, så vi får ikke gjort annet enn å vente og se hva som skjer neste år. Vi har fått tilbud fra andre festivaler og, som vi valgte å si nei til foreløpig. Men når vi får klarsignal og det viser seg at vi får spilt så kan vi heller komme tilbake til det da, for jeg vil ikke risikere å skuffe fansen.
Nei, det er jo forståelig. Jeg vet at en del gamle fans savner de kjappere låtene som dere gjorde før, men jeg for min del har ikke noe problem med at materialet er mer mid-tempo orientert, så lenge låtene er såpass sterke som på denne skiva. Men var det en naturlig utvikling for deg å gradvis gjøre mer mid-tempo låter?
– Vel, jeg skrev bare låter. Når jeg kom tilbake med «Shadowmaker» så hadde jeg vist at jeg hadde gjort alt jeg ville med de kjappe låtene, og jeg kunne bare gjentatt det jeg hadde gjort tidligere, men det var ikke hva jeg ville gjøre. Og jeg er egentlig ikke så inni det, og var aldri noen speed metal fan eller noe, jeg skrev bare kjappe låter. Og på denne skiva handler det ikke om tempo, men om kvaliteten på melodiene, og kvaliteten på refrengene og vokal-linjene. Til og med en låt som «Say Your Prayers» er veldig kraftfull, selv om den ikke er kjapp.
Ja, og i tillegg så har du alltid hatt kjapp riffing, så på en måte føles låtene kjappere enn de faktisk er, til og med de tyngre låtene.
– Ja, alle kjennetegnene til Running Wild er der. Så hvis du f.eks. hører på en låt som «Blood On Blood» så er gitarene veldig kjappe, selv om trommene er mer mid-tempo.
Jeg synes «Blood On Blood» er en jevnt over veldig bra skive, men de låtene som stikker seg mest ut for min del er «The Iron Times» og «The Shellback». Hvilke vil du si er høydepunktene, og hvilke ser du mest frem til å spille live?
– De er alle høydepunkter på en måte, og jeg elsker alle ti låtene, men «The Iron Times» skiller seg ut siden det er siste låten og det er en lang, episk låt. Det var interessant å gjøre en låt om den 30 år lange krigen, og det er et trist tema. Jeg har hatt idéen til å gjøre en låt om det i lang tid, men har bare ikke hatt den rette melodien til låten som gjenspeiler tristheten og dramaet. Men da jeg kom opp med den melodien så følte jeg at jeg kunne fortelle historien med den.
Ja, du tenker at låten hadde den rette atmosfæren som passet temaet?
– Ja absolutt! Det var den grunnleggende idéen, å ha melodien og introen og outroen, men også fortelle historien gjennom musikken. Jeg ville ikke bare fortelle detaljer gjennom tekstene om hva som skjedde når, men mer hvordan folk opplevde det, og hva det gjorde med de som opplevde krigen. De var konstant i krig i 30 år, så man kunne både bli født og dø i løpet av den samme krigen. Og den hadde en stor innvirkning på hele Europa, for før den krigen så var det tolv millioner tyskere, og etter krigen var det bare fire millioner, så 60% av befolkningen døde i løpet av den krigen, så det var veldig ødeleggende.
Jeg går ut ifra at du skriver om det som føles naturlig, men var det noe spesielt som inspirerte musikken og tekstene denne gangen?
– Det varierer. Når det gjelder en låt som «The Shellback», så hadde jeg først melodien som et utgangspunkt, og så kom jeg opp med tittelen «The Shellback». Jeg visste at det måtte være en låt om pirater, men så kom jeg på ideen om å la han fyren fra «Black Hand Inn» fortelle den, som en forhistorie til den, om hva som fikk ham til å dra dit og hvordan livet hans var før, og hva som drev han til å gjøre det. Det var det som ble historien. Også fikk jeg ideen til å bruke melodien fra «Black Hand Inn» som en akustisk intro, for å vise at de hadde en tilknytning til hverandre. Og siden låten også hadde en keltisk melodi, i likhet med en del av låtene på «Black Hand Inn», og den lett kunne vært på den skiva, så fikk jeg idéen om å knytte disse sammen.
Ja, det føltes naturlig å bruke den som en slags forhistorie musikalsk også?
– Ja, det var en sammenheng. Jeg hadde ingen plan for det, det bare ble sånn på grunn musikken, og jeg ble påminnet om perioden når jeg skrev «Black Hand Inn»-skiva.

Når skiva er ute og dere forhåpentligvis får gjort konserter igjen, hvor ser dere for dere å spille neste år? Vil dere kun fokusere på festivaler, eller vil dere vurdere å gjøre andre konserter, eller til og med en turné?
– Vi har fire konserter som er annonsert som vi kommer til å gjøre. Men når det er mulig å gjøre festivaler igjen og det dukker opp noen flere tilbud, så får vi heller vurdere de da. Vi har fått noen tilbud som sagt, men vi vil ikke forplikte oss til noe mer før vi vet at vi får spilt igjen.
Nei, det er vel ingen vits i å booke for mange show før dere vet at dere kan gjøre dem. Men til slutt, hva med et Norgesbesøk?
– Ja, om det rette tilbudet dukker opp, så kan vi vurdere det. Disse fire festivalene kan bli utsatt siden vi er hovedattraksjoner, og bandet har vokst så mye de siste årene. Vi spiller i samme posisjon som Guns n Roses, Iron Maiden og Kiss – altså øverst på festivalplakaten.
Når vi snakker om festivaler, så er det en festival her i Oslo som jeg vil anbefale dere å spille, Tons Of Rock.
– Igjen må vi se på om det er mulig å gjøre konserter, så vil vi vurdere det hvis de gir oss det rette tilbudet. Alle i bransjen vet hva honoraret er for å hyre inn Running Wild, også må vi diskutere detaljene. Men først og fremst må vi komme til en normal situasjon hvor det er mulig å å gjøre de store festivalene. I situasjonen vi er i nå så er det vanskelig å si om man kan gjennomføre festivaler med 100.000 mennesker som kommer fra hele verden, og band som kommer fra hele verden, og vanskelig å si hvordan vi kan håndtere det.

Hvem vil du si er dine største helter og de som har inspirert deg mest?
– Det er fremdeles KISS. Running Wild ble grunnlagt under navnet Granite Heart, og vi var alle store KISS og AC/DC fans, og jeg lærte å spille rytmegitar etter AC/DC. Og da vi startet så var det Judas Priest, Iron Maiden, Saxon, Def Leppard, og disse New Wave Of British Heavy Metal bandene hadde stor innflytelse på Running Wild. Vi tok ikke den inspirasjonen for å kopiere den, men for å gjøre vår egen greie ut av det.
Ja, men jeg må si at til og med fra den første skiva så synes jeg dere alltid har hatt en egen stil og identitet.
– Ja, vi startet med det, men så forandret vi oss og prøvde nye ting. Og hvis du ser på spesielt de fem første skivene, så er de helt forskjellige! Vi prøvde oss fram, og jeg synes at «Death Or Glory» var skiva hvor vi fant stilen vi ville legge oss på.
Hvilke album gjorde mest inntrykk på deg i dine formative år?
– Det er veldig vanskelig å si. En stor innflytelse når vi startet var helt klart «KISS Alive!», og når vi nærmet oss stadiet for å gjøre den første skiva så var det i stor grad Judas Priest som var hovedinspirasjonen, Priest og Iron Maiden var banda
Det leder meg egentlig til det neste spørsmålet. Hvordan kom dere opp med navnet Running Wild? Jeg antar det var fra Judas Priest-låten ved samme navn?
– Ja, det må vel ha vært rundt ’79. To i bandet var nye, og det var på en måte en ny start. Bandet het jo Granite Heart før det, og siden vi hadde to nye i bandet så tenkte vi at vi kanskje skulle starte på nytt med et nytt navn, og gitaristen vår Uwe kom opp med ideen med Running Wild, etter Judas Priest-låten. Vi syntes det var bra, men i de første intervjuene vi gjorde når de spurte hvor vi fikk ideen fra, så sa vi at det var fra «Some Like It Hot» med Marilyn Monroe, ha ha, siden en av låtene het «Running Wild», he he. Men den kom fra låten av Judas Priest, ja
Men hvordan kom du opp med Adrian-logoen?
– Vel, når vi var et amatørband, så ville vi ha postere for å annonsere konsertene, før vi hadde spilt inn noen demoer. Vi ville ha et kjennetegn som stod for Running Wild, så jeg kom opp med ideen til Adrian, og alle som så posterne skjønte at dette er et heavy metal-band! Det ble et kjennetegn, og vi beholdt det fordi det stod for Running Wild, og resten er historie. Og i ’87 gjorde vi han om til en pirat.
Jeg anser Running Wild som et power metal-band eller et heavy metal-band, og ikke et pirat metal-band, da jeg mener at det bare beskriver imaget til bandet og temaet i tekstene, men ikke musikken. Er du enig?
– Ja, vi startet jo som et heavy metal-band, men hadde alltid fundamentet i hard rock. Jeg vokste jo opp på 60- og 70-tallet, og det var jo ikke noe som het heavy metal når jeg begynte å spille gitar, bortsett fra Black Sabbath. Man hadde jo alle disse hardrock- og glamrock-banda, som jeg også var inspirert av. Vi var alltid et hardrock eller heavy metal-band. Vi var aldri et speed metal-band, vi skrev bare kjappe låter. Vi tilhørte ikke noen sjanger, vi var bare opptatt av melodier, tekster og historiene vi ønsket å fortelle. Jeg ble forbauset når sjangeren pirat metal dukket opp, men vi oppfant den jo. Det var band der som hentet inspirasjon fra oss, som vi også hadde gjort, og som gjorde sin egen greie. Noen band prøvde å kopiere oss. Akkurat som mange band prøvde å låte som AC/DC
Apropos det, hva var det forresten som inspirerte dere til å ta i bruk pirat-imaget og tekstene på «Under Jolly Roger» og fremover?
– Det var en tilfeldighet. Jeg hadde en ide til låten som senere ble til «Under Jolly Roger», og jeg satt på rommet og hadde TV’en på, også dukket det opp en reklame for premieren av filmen «Pirates» av Roman Polanski. Det var en scene der hvor de heiste opp flagget, og jeg spilte dette riffet som jeg tenkte at hørtes ut som pirater. Jeg tenkte Jolly Roger, «Under Jolly Roger», der har vi tittelen! He he. Så jeg skrev en låt om det, og jeg spilte den for de andre på øvingslokalet. De sa «Wow, det er den beste låten vi har til skiva så langt! Den er fantastisk! Det burde være åpningslåten! Hva heter den?» Den heter «Under Jolly Roger». «Hva?» «Den handler om pirater!» «Pirater og metal, fantastisk!» He he. Men det var ingen plan bak det, det bare skjedde. Og forresten så er det den eneste låten om det temaet på den skiva, bare en låt og det er tittellåten. Pressen hatet det til å begynne med, men etter en stund begynte de å kalle oss «the pirate metal band from Hamburg». Vi sa «Ok, da har vi vårt trademark!»!
Også bare videreutviklet dere det?
– Ja, det bare skjedde. Og jeg begynte å bli interessert i temaet, så vi videreførte det på «Port Royal»
Live-skiva «Ready For Boarding» og live-videoen «Death Or Glory Tour» er fantastiske live-utgivelser, men det er synd at ikke konsertene i sin helhet ble utgitt den gang. Finnes det noen eldre opptak av bra nok kvalitet til å kunne utgis?
– Nei, egentlig ikke. På 90-tallet filmet vi alle konsertene med ett kamera, egentlig bare for å se på etterpå og vurdere hva vi kunne gjøre bedre, og ikke for offentligheten
– Jeg er nysgjerrig på hvilke Running Wild-album du anser som dine personlige favoritter, bortsett fra den nye naturligvis?
– Det er veldig vanskelig å si. Det er alltid den nye, he he. Jeg synes det er en veldig, veldig sterk skive! Men jeg har alltid elsket «Black Hand Inn», som også er en veldig bra skive, og jeg la veldig mye arbeid i den! Det var en bra tid, vi brukte fem måneder i studio og det var en veldig dyr affære. Det var den første ProTool-produksjonen vi gjorde. Dvs den er spilt inn analogt, men det er også den første ProTool-produksjonen i Tyskland.
Ja, det er en fantastisk skive både låtmessig og produksjonsmessig!
– Ja, men den solgte ikke så veldig bra. Den solgte vel rundt 38 000 eller noe sånt. Den før solgte vel rundt 90 000, og «Blazon Stone» solgte vel rundt 240 000. Altså den gangen, nå har den vel solgt en million eller noe sånt.
Ok, men hvilken er den mestselgende skiva?
– Det er «Blazon Stone», for den solgte rundt 240 000 den gang. «Death Or Glory» solgte rundt 100 000 eller noe sånt. Nå ligger de vel på en million. Men jeg kan ikke bevise noe for jeg fikk aldri noe penger, det gikk til noen mellomledd. Men så vidt jeg vet har Running Wild totalt solgt rundt 13 millioner album

Når du ser tilbake på «45 Years of Piracy» siden starten i ’76, hva føler du er høydepunktene i karrieren?
– Det er veldig vanskelig å si. Et av høydepunktene må være når vi entret scenen på Wacken i 2003, og å se det for første gang for vi hadde aldri spilt for et så stort publikum før, og å se hvor entusiastiske fansen var. Og det var visst en fyr der, jeg vet ikke om han kom fra Amerika eller noe sånt, og når introen til «Treasure Island» startet så falt han på kne og startet å gråte. Det gjorde virkelig inntrykk å se hvor mye fansen setter pris på musikken og hva den betyr for de.
Javisst. Men på den annen side, hva føler du har vært lavmålet i karrieren?
– Det var noen av konsertene vi gjorde på USA-turneen, spesielt i Chicago som var den første konserten. De hatet oss virkelig! Vi var på turne med Celtic Frost og Voivod, og vi var bare på plakaten fordi vi ikke trengte å betale for noe, men vi fikk spilt i USA uten noen utgifter. Så vi gjorde det, men de hatet oss. Men det ble bedre når vi spilte større steder som Los Angeles og San Francisco. Denver, Colorado var også bra for oss. Så noen av konsertene var veldig bra, men etter den første konserten så var stemninga i bandet nedstemt. Men vi sa «Vi er her for å spille, så la oss stå opp og kjempe! Vi gir ikke opp!» Så det var det vi gjorde dagen etter, og det ble bedre. Men den ene konserten var et noe av det kjipeste i bandets karriere.
Running Wild har et stort navn innen sin sjanger, men jeg er sikker på at dere kunne vært enda større hvis dere hadde gjort mer omfattende turnéer. Men så vidt jeg har forstått, så har det vært en bevisst avgjørelse fra din side?
– Hvis man ser på statusen til bandet i dag, så vil jeg si nei! Fordi vi tilhører de fem største headliner-bandene i verden, sammen med Guns n Roses, KISS, Iron Maiden og Metallica. Vi spiller samme ‘slot’ (posisjon på festivalplakaten, altså øverst), og vi får betalt honorar til å kunne gjøre store show. Det største showet vi har gjort var på Wacken. De hadde problemer med å skifte utstyr mellom banda. De var nervøse for om de rakk å gjøre det, for det var så mye utstyr som skulle på scenen. Det er det største showet vi har gjort, og det var på størrelse med KISS sitt show. Vi er et stort band og har en stor status, og vi har fått mange nye, unge fans. Når vi spilte på Wacken i 2017 og jeg så utover publikum, så jeg kunne knapt se noen over 30 blant de ti første radene foran scenen.
Ok, så dere tiltrekker dere fremdeles nye, unge fans?
– Det er interessant å se, for når man har en ny generasjon med fans så kan man overleve som band. Det er det som gjør band som KISS og AC/DC så store.
Ja, det er fantastisk at eldre band fremdeles tiltrekker yngre generasjoner med fans!
– Ja, absolutt! Og det er godt å se, fordi rock n roll fremdeles lever. I Russland var det så mange kids, og noen ganger var det tre generasjoner av fans. Det var fantastisk!
Hva var årsaken til de mange utskiftningene tidligere i bandets historie?
– Det var egentlig forskjellige årsaker til det. I noen av tilfellene stod jeg som en manager i midten av en storm og måtte moderere begge sider. Jeg var egentlig mer opptatt med det enn med musikken. Det var krangler innad i bandet. Og når det kommer til den første endringen vi hadde med Hasche og Stefan, så ble det klart at de ønsket å gå i en annen retning. De ønsket å gjøre mer kommersiell musikk, så det kunne ikke fortsette sånn. Dessuten kunne vi ikke ha gjort «Port Royal» med Hasche og Stefan. Det ville vært umulig. Så det var nødvendig for at bandet skulle vokse musikalsk. De hadde pushet seg for hva de var gode for som musikere, men det var ikke nok til å kunne fortsette videre. Det var andre endringer og, hvor folk skapte problemer i bandet grunnet alkohol og narkotika, men det er ikke opp til meg å fortelle alle detaljene. Det er så lenge siden, og det betyr ikke noe lenger. Det som betyr noe er at PJ har vært gitaristen min i 16 år, og er den som har vært med lengst bortsett fra meg. Michael og Ole har også vært med i bandet i seks år nå, lenger enn de fleste som var med i bandet tidligere.
Ja, av de eldre besetningene, så er vel den lengstlevende besetniingen den som gjorde «Black Hand Inn», «Masquerade» og «The Rivalry»?
– Ja, men Jörg Michael var bare med i bandet i tre år. Han gjorde riktignok noen turnéer med oss tidligere og, men han ble med i bandet før «Black Hand Inn» og sluttet etter «The Rivalry». Det var i ’97, så han var bare med i bandet i tre år.
Så det virker som han var med i bandet lenger enn han faktisk var?
– Ja, fordi han gjorde «Death Or Glory»-turnéen og «Port Royal»-turnéen. Han gjorde «Port Royal»-turnéen fordi, når Iain var med i bandet så falt han av stolen på en bar og brakk armen i fylla, he he, og kunne ikke spille trommer, så Jörg gjorde den turnéen. Og han gjorde «Death Or Glory»-turnéen da vi måtte sparke Iain av forskjellige grunner. Så for fansen kan det virke som han var med i bandet, selv om han bare var innleid og fikk betalt for konsertene. Han sluttet og sa han ville spille i band med kona si, og han ville ikke fortsette i Running Wild. Men så ble han med i bandet på «Black Hand Inn».
Ok, så det var derfor han steppet inn på «Death Or Glory»-turnéen?
– Ja, det var grunnen. Men så sluttet han, og etter «Death Or Glory»-turneen så ble AC, som var hans trommeroadie, med i bandet, og spilte trommer på «Blazon Stone» og på turnéen. Men etter det skjønte vi at vi ikke kunne fortsette, for det var det samme problemet igjen, da de ville spille mer kommersiell musikk. Noen av låtene de hadde skrevet som jeg hørte på noen demoer hadde mer til felles med band som Van Halen og Bon Jovi enn Running Wild.
Ok, så det var noen tilfeller av musikalske uoverensstemmelser og?
– Ja, så vi kunne ikke fortsette videre. Så andre kom inn i bandet. Axel Morgan kom inn i bandet, Stefan Schwarzmann kom inn i bandet. Eller kom tilbake, for han spilte jo på «Port Royal», men sluttet og ble med i UDO. Så det var mange forandringer, og det gjorde det ikke lettere for meg å holde det stabilt. De siste seks årene har vi hatt den samme besetningen. Men selv om de er innleide, og det er et soloprosjekt når det kommer til studio, så er det et ordentlig band når vi fire går på scenen! Det er sånn vi behandler hverandre, og sånn vi gjør det sammen som et team, og jeg tror den besetningen vil holde lenge.
Jeg antar du er tilfreds med hvordan bandet fungerer idag, og ikke har noe ønske om å ta tilbake noen ex-medlemmer, men er det noen av de du fortsatt har kontakt med?
– Jeg hadde kontakt med Thilo en lang stund, men så mistet vi kontakten. Vi pleide å ringe hverandre noen ganger i året, men det skled ut på et tidspunkt fordi jeg var opptatt og han var opptatt. Det er sånt som skjer når man går hver sin vei. Jeg møter jo Jörg Michael, for han jobber jo for Wacken Open Air.

Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021