Rudy Sarzo – bassnomade

Foto: Jennifer Hammer

Han spilte med Ozzy mens han var på sitt flaggermusbitende gærneste, og han var til stede da Randy Rhoads ble drept. Du har sett ham i alle videoene til Whitesnake på «1987»-tida. Han turnerte med Dio de siste årene av Ronnie James Dios liv, han har turnert med Yngwie Malmsteen, og han spilte på den første metalskiva som toppet Billboardlista. Pr 2013 er han forsyne meg i Queensrÿche, filial Geoff Tate. Hils pent på bassisten med rockens kanskje mest imponerende CV, Rudy Sarzo.

Tekst: Geir Amundsen

– Det virker som om du har en plan om å på ett eller annet tidspunkt være medlem av alle mine favorittband, så sånn sett burde jeg ikke blitt overrasket da du ble annonsert som den nye bassisten i Geoff Tates Queensrÿche, men det ble jeg. Hvordan kom det i stand?
– Jeg ble oppringt i august i fjor: Geoff skulle lage sin egen versjon av Queensrÿche. Jeg kunne ikke si ja med en gang, fordi jeg var involvert i andre prosjekter som jeg ikke uten videre kunne forlate. Så det var en lang prosess før alt var på plass.
– Ja, du har vel spilt med Blue Öyster Cult de siste årene – har du sluttet der nå?
– Ja, jeg har spilt i flere band samtidig i det siste – jeg har vært i et band som heter Animetal USA, jeg har gjort mine egne soloshow – så det kom til det stadiet hvor jeg ikke kunne gi Blue Öyster Cult fullt fokus lenger. Så vi skilte lag med et smil og et håndtrykk – ‘Takk for innsatsen, lykke til videre!’ Jeg koste meg mens jeg spilte med de, de er et fantastisk band, og jeg ønsker dem alt godt videre.
– Det er litt av et band Geoff Tate har samlet rundt seg nå. Queensrÿche var opprinnelig en gjeng unggutter fra Seattle, nå er det drevne og navngjetne musikere basert i Los Angeles. Du kjente godt til (ex-AC/DC) trommis Simon Wright fra før?
– Ja, jeg og Simon har spilt sammen i årevis i Dio, fra 2004 og frem til Ronnie døde. Opprinnelig skulle Bobby Blotzer fra Ratt være trommisen i dette bandet, men da det skar seg, sto Simon øverst på lista over trommiser jeg kunne anbefale. Jeg visste han ville kunne spille låtene slik de skal spilles. Man må kunne føle seg trygg på de andre musikerne når man går på scenen, og Simon vet jeg er en klippe, hver gang.
– Og dette er vel første gang du har vært i et band sammen med din gitarspillende bror Robert?
– Første gang i en større sammenheng ja, tidligere har vi bare spilt sammen lokalt.
– Var det du som fikk ham med da (ex-Megadeth gitarist) Glen Drover takket for seg etter noen uker i fjor?
– Det skjedde egentlig på en veldig naturlig og organisk måte, for Geoff spurte meg først om min bror kunne tenke seg å spille på en av låtene på skiva, som har en rekke celebre gjestegitarister. Så det åpna døra for en dialog mellom Geoff og Robert. Og da det ble klart at Glen ikke kom til å bli med videre, måtte vi finne en ny andregitarist, i tillegg til Kelly Gray, som var gitaristen som erstattet Chris DeGarmo i Queensrÿche. Vi måtte ha noen som kunne være nøye med detaljene i gitarspillet, noen som kunne spille alle delene uten å endre noe. Så vi hadde en kort liste med navn, men jeg syntes oppriktig at min bror var den beste kandidaten ut ifra de kriteriene vi hadde satt opp. Så ja, det var derfor jeg anbefalte ham, og han har vist seg å være et perfekt valg.
– Jeg har alle skivene Robert spilte inn med Hurricane, sammen med nåværende Foreigner-vokalist Kelly Hansen. Men hva har han syslet med siden da?
– Han har jobbet med musikk hele tiden. Han har sitt eget studio, og har lagd en del filmmusikk. Han har ikke vært i noe turnerende band på lenge, men har fokusert på komponering og produsering.   
– Queensrÿche har akkurat fullført første del av turneen i anledning 5-årsjubileet for «Operation: Mindcrime», men jeg ser at du og Simon Wright ikke skal være med på neste etappe, i mai og juni. Hva skjer?
– Vi har turnert i vestlige USA i april, det stemmer. Men jeg hadde allerede i fjor høst forpliktet meg til å gjøre et prosjekt som heter Rockstar, og vi skal turnere i Russland i mai/juni. Så da måtte jeg ta permisjon fra Queensrÿche på en håndfull konserter, men bassisten fra Disturbed, John Moyer, skal vikariere for meg.
– Og Brian Tichy (ex-Whitesnake) skal vikariere for Simon Wright?
– Ja, Simon hadde noen konserter med The Dio Disciples som han hadde forpliktet seg til. Men alt dette var klarert med Geoff og managementet før vi sa ja til å bli med i bandet, så det er ikke noe dramatisk. Men jeg er tilbake i juni, og Simon er tilbake i august, og fra da blir det fullt fokus på Queensrÿche.
– Så du skal være fulltids medlem av Queensrÿche på lang sikt? Du og de andre musikerne er ikke bare hanket inn for denne turneen og blir sendt hjem med etterpå med en lønnsslipp i lomma?
– Nei nei! Dette får førsteprioritet når vi er i gang igjen til sommeren.
– Er det noen planer om å turnere utenfor USA? Får vi se dere i Europa til høsten?
– Det jobbes med saken, men pr nå, 8.mai 2013, vet jeg ikke noe konkret. Jeg elsker å turnere i Europa, så jeg håper og tror at det blir en realitet snart.   

  – Queensrÿche har vært et av mine absolutte favorittband siden jeg var 15 år, men de siste skivene har jeg ikke klart å like. Men denne derimot, synes jeg er det noe av det bedre som er utgitt under navnet Queensrÿche siden 90-tallet.
– «Frequency Unknown»? Godt å høre! Jeg spiller på tre av låtene på skiva. «Cold», «In The Hands Of God» og «Fallen». Jeg synes det er en spennende skive, et mer moderne Queensrÿche, som viser hvor bandet – eller Geoff Tate, bør jeg kanskje si – er i dag som låtskriver og artist.
– Ja, man kan jo lett si at dette er ikke en Queensrÿche-skive – det er en Geoff Tate soloskive med en gjeng sessionmusikere. Det nye bandet spiller jo nesten ikke på skiva.
– Det kan man si. Men det kan man si om de foregående Queensrÿche-skivene også. Resten av bandet har så vidt jeg skjønner ikke spilt på skivene siden Geoff begynte å samarbeide med produsent Jason Slater rundt «Operation: Mindcrime 2».
– Jeg hører at «Frequency Unknown» ble skrevet og innspilt i løpet av seks uker, i januar/februar.
– Det var da jeg spilte inn bassen ihvertfall, ja.
– Var det et kappløp på gang mellom de to leirene, hvor det var om å gjøre å få en skive ut på markedet først, for å etablere seg  som det «ekte Queensrÿche» i fansens oppfatning?
– Godt spørsmål! Nei, det var aldri noe kappløp med noen andre band, selv om jeg vet at de andre tre orginalmedlemmene av Queensrÿche snart kommer med sin skive, med ny vokalist. Det var heller en kappløp mot tiden, vi måtte være ferdige med skiva til vi skulle begynne turneen i april! For når turneen er i gang, er det det eneste du kan ha fokus på. Og siden vi hovedsakelig skulle spille låter fra «…Mindcrime» på turneen, måtte vi selvsagt ha noen uker til å øve med bandet først, altså måtte skiva helst være ferdig innspilt til i begynnelsen av mars. 
– Så vidt jeg har skjønt, har både dette bandet med Geoff Tate, og hans ex-bandmedlemmer med ny vokalist, fått anledning til å kalle seg for Queensrÿche – inntil videre. Men det hele skal avgjøres i retten til høsten, er det så?
– Det bekymrer meg ikke nevneverdig – uansett hva man velger å kalle bandet, så er det å gå på scenen sammen med Geoff Tate et av høydepunktene i min karriere. Han synger bedre enn noensinne, han legger all sin lidenskap i dette, og stemmen hans er like sterk som alltid.
– Og det må sies, du har jobbet sammen med noen av rockens største legender av sangere. 
– Ja, jeg har vært utrolig heldig.

– Så hvordan ville du sammenligne å jobbe med folk som Ozzy Osbourne, David Coverdale og Ronnie James Dio? Hva har du lært av hver enkelt?
– Ozzy, David, Ronnie, Geoff… jeg vil til og med inkludere Kevin DuBrow – de er veldig unike individer.  Og deres bidrag til rocken stiller i egen klasse. Med Ozzy lærte jeg mye om sceneopptreden foran et stort publikum, om å lage et visuelt show og by på seg selv. David Coverdale lærte meg å være i kontakt med meg selv på et indre plan – ikke miste min egen identitet i alt showet. Ronnie James Dio lærte meg å bli ett med musikken – å komme på innsiden av låta og fortape meg i hans fabelaktige tekster. Og Geoff Tate er bare helt utrolig – hver eneste kveld gir han 110% som artist og som vokalist. Jeg er helt målløs.
– Når møtte du Geoff første gang?
– Queensrÿche var faktisk supportband for Quiet Riot da vi var på turne for «Metal Health» i 1983. På det tidspunktet hadde de bare gitt ut EPen med «Queen Of The Reich» – de hadde enda ikke gitt ut en full skive – men jeg ble massiv fan av både musikken og Geoff der og da. Og det må jeg si: vi, altså Geoff Tates Queensrÿche, har en enorm respekt for bandets arv og historie. Vi er ikke her for å bevise noe, eller for å konkurrere med noen. Og jeg synes at det er veldig viktig at alle musikerne, også de fem i den andre konstellasjonen av Queensrÿche, markerer bandets  historie med full respekt for det som har blitt innspilt tidligere. Ikke minst for fansen som har fulgt bandet i tretti år. Jeg ønsker kun å være den beste bassisten jeg kan være for Queensrÿche og Geoff Tate.
– Har du forresten hørt skiva til de andre, Queensrÿche med Todd LaTorre på vokal?
– Nei! Har du?
– Ja, jeg fikk den her om dagen. La Torre høres ut akkurat som en yngre Geoff Tate, og musikalsk er de her tilbake i stilen rundt debuten «The Warning».
– Du vet, jeg synes det er interessant – jeg er 100% sikker på at Todd er en stor fan av Geoff Tate…
– Ja, helt åpenbart.
– Ikke sant? Så tenk deg han som guttunge på Queensrÿche- konserter, som ser opp på sitt store idol Geoff Tate der oppe på scenen, og vier livet sitt til å høres ut som ham. Og plutselig er han i bandet, men dessverre er det en konflikt mellom Geoff Tate og de andre medlemmene i bandet. Så Todd er i en situasjon hvor han føler seg nødt til å si negative ting om sin forgjenger, og hans store helt, selv om han ikke var til stede da konflikten oppsto. Men det må være vanskelig for ham, å måtte ta parti med sine nye kolleger mot sitt forbilde. Jeg har stor sympati for ham, men det må være kjipt.
– Dette må være første gang i rockens historie at det i løpet av noen uker kommer ut to nye studioskiver under samme bandnavn, men med helt ulik besetning.
– Antagelig! Men det der handler mer om konflikten mellom de to partene, som virkelig ikke burde skje. Jeg skulle ønske at begge band bare fokuserte på å lage best mulig musikk, og deretter la fansen og rettsystemet avgjøre!
– Kommer dere til å spille låter fra hele karrieren til bandet?
– Hittil har vi spilt «Operation: Mindcrime» i sin helhet, pluss et par andre fanfavoritter fra «Empire» som «Silent Lucidity», «Jet City Woman» og tittellåta. Og i april spilte vi ingenting fra den nye skiva, fordi den var ikke utgitt enda. Men når vi drar ut igjen i juni, kommer vi nok til å spille nye låter også.

– Når man snakker med Rudy Sarzo, er det vanskelig å unngå å komme inn på din tid med Ozzy og Randy Rhoads.
– Jeg vet, og det er en av grunnene til at jeg har skrevet en bok om det – jeg kan ikke oppsummere tida med Randy eller Ozzy på et par minutter. Jeg blir konstant spurt om ‘Hvordan var det å spille med Randy Rhoads?’ Boka er mitt svar.
– Nei, vi kunne brukt et par dager på å snakke om det – men jeg kan trygt anbefale alle å gå inn på rudysarzo.com og bestille boka som heter «Off The Rails». Men du spilte med Ozzy mens han var på sitt aller galeste, på tidlig 80-tall.
– Haha, ja Ozzy er klin sprø. Du har ‘Galskap’ og du har ‘Ozzy-galskap’ , som kan være riktig morsomt, totalt uforutsigbart, men tidvis også veldig farlig for hans egen helse. Så det er viktig at han omgir seg med folk som bryr seg om han. Og Ozzy er en av de mest genuint vennlige og hjertevarme mennesker jeg har møtt i mitt liv, både han og Sharon. Jeg bodde på sofaen hos de i ukesvis da jeg ikke hadde noe annet sted å bo. 90% av det jeg vet om musikkindustrien lærte jeg i løpet av de turneene jeg gjorde med Ozzy, Randy, Tommy Aldridge og Don Airey. Og Ozzy har også skapt tidløs musikk sammen med både Black Sabbath og som soloartist, så han fortjener respekt.

– Den dag i dag er det sololåtene fra de to første skivene med Randy som dominerer setlista på konsertene hans.
– Ja, de to skivene er ikoniske, de ble læreboka for den kommende generasjonen av gitarister. Jeg får fortsatt stadig mails fra unge musikere som har hørt Randys gitarspill for første gang og er oppspilte og nysgjerrige på hvordan han var.
Opp gjennom årene har man også lest så mange versjoner av hva som egentlig skjedde den 19.mars 1982 da Randy Rhoads ble drept i et flykrasj. Det var utrolig interessant å lese din versjon, fra deg som faktisk var til stede der. Og du er fast på at det ikke var en ulykke.   
– Nei det var ingen ulykke. Jeg tror at for noen få øyeblikk, så tok ondskapen kontroll over piloten.
– Du får også oppklart den smått legendariske flaggermus-episoden. Folkloren sier jo at Ozzy ikke bare bet hodet av en levende flaggermus på scenen, men at den beit ham og ga ham rabies.
– Hadde den vært levende, ville den aldri bare lagt urørlig på scenegulvet. Noen hadde kastet en ekte, men død, flaggermus på scenen, og Ozzy trodde det var et gummileketøy, plukket den opp og bet i den. Men ja, han måtte ta en rabiesvaksine etterpå.

– Etter at du sluttet i Ozzys band i 1982, gikk du tilbake til ditt gamle band Quiet Riot og spilte inn det som ble tidenes første hardrockskive på toppen av Billboardlista, «Metal Health». Hva tenker du om den skiva i dag?
– Den var en veldig ærlig skive. Det er pussig, jeg hørte nylig på den for første gang på mange år. Mens jeg gjorde ferdig turneen med Ozzy etter at Randy døde, og vi spilte inn «Speak Of The Devil» – du vet den liveskiva med gamle Sabbath-låter med Brad Gillis på gitar? – så drev jeg samtidig i studio med Quiet Riot. Jeg var ikke medlem av bandet da, jeg skulle bare hjelpe dem. Og jeg står kreditert på skiva som bassist på alle låter med unntak av «Metal Health» og «Don’t Wanna Let You Go». Jeg ville ikke at det skulle bli noen misforståelser igjen a la det som oppsto da det var bilde av meg og Tommy Aldrige på en skive («Diary Of A Madman»)  som Bob Daisley og Lee Kerslake faktisk spiller på! Men «Metal Health» var spilt inn mens Quiet Riot ikke hadde noen platekontrakt. Vi hadde ikke noe forventningspress, og selv om vi var fornøyde med den, hadde vi aldri drømt om at den skulle bli den massive verdensomspennende suksessen som den faktisk ble. Og det er jeg ganske stolt over.
– I løpet av tida med Ozzy ble du tydeligvis ganske sammensveiset med trommis Tommy Aldridge, for dere to var en nesten uadskillilig rytmeseksjon i over ett tiår fremover.
– Ja, han er en fantastisk trommeslager som jeg har lært utrolig mye av å spille sammen med. Vi spilte sammen i Ozzy, etterpå dannet vi Project Driver med Tony MacAlpine på gitar. Så spilte vi i seks år sammen i Whitesnake, og deretter hadde vi Manic Eden sammen med Adrian Vandenberg og Ron Young, vokalisten fra Little Caesar.
– Tommy er tilbake i Whitesnake nå, for tredje gang. Han er vel den eneste musikeren som har spilt i Whitesnake i flere perioder.
– Ja, det stemmer nok! Men godt å se ham og David sammen igjen. Jeg og Tommy snakkes fortsatt stadig, selv om vi ikke har spilt sammen nå på snart tjue år.
– Du nevnte Manic Eden, som jeg synes er et kriminelt oversett band. Hva skjedde? En skive, og så stopp?
– Det er bare sånn plateindustrien fungerer. Vi gikk i studio med en kontrakt med et japansk plateselskap, som ga den ut i Japan og etterhvert også Europa, tror jeg. Men dette var i 1994, da grungen var på sitt største, og amerikanske plateselskaper var ikke særlig interessert i skiva. Dermed ble den aldri utgitt her, og vi kunne ikke turnere uten å ha en skive på markedet. Så da skjedde det ingenting. Men jeg har fine minner fra tida da vi jobbet med den skiva, den er en av mine favoritter.
– Samme her. Jeg skal faktisk møte Adrian i Amsterdam om noen uker. 
– Gi ham en stor klem fra meg, han er en av de beste menneskene fra mitt liv. Hva gjør han for tida?
– Han har drevet mest med kunstmaling, men kommer omsider med ny skive i september.
– Åh! Godt å høre, jeg elsker gitarspillinga hans og låtene hans. Flott at han endelig gjør noe musikalsk igjen. Spør han om han skal lage coveret til den nye skiva, han gjør vanligvis det.
– Det regner jeg med, han har eget kunstgalleri, men skal spørre! Du, jeg leste nylig at du også har spilt med Angel?
– Nei nei, det var lenge siden, før jeg begynte med Ozzy, da var jeg en snartur innom Angel. I de siste årene har jeg derimot spilt i et band som heter Animetal USA, sammen med gitarist Chris Impellitteri, vokalist Mike Vescera som sang med Yngwie Malmsteen, og trommis Jon Dette som har spilt med Slayer og Anthrax. Vi har gitt ut to skiver, og har tenkt oss i studio i løpet av året for å spille inn en tredje skive.
– Det hørtes hardt ut!?
– Det er metal, men med melodier, basert på japanske anime-låter! Jeg har også et prosjekt sammen med gitarist Mike Orlando fra Adrenaline Mob, og A.J.Pero fra Twisted Sister på trommer. Det skal hete Tred, og vi prøver nå å finne en egnet vokalist.
– Var ikke Tim Ripper Owens involvert der?
– På et tidlig stadium ja, ikke nå lenger.  
– Bra – jeg er ikke så glad i han. Men da har du altså jobbet nylig med to av Yngwie Malmsteens ex-vokalister. Og du har også spilt med ham? I ett av dine mer overraskende karrieretrekk.
– Ja. Jeg gjorde en turne med ham i 2004, og det var utrolig morsomt, han var en knallfyr. Jeg koste meg i Yngwies band.  Han spiller jo vanligvis bass selv på skivene sine, så når du skal spille bass med ham på scenen, så må du i praksis spille synkront med hans gitarriff. Og det er jo en musikalsk utfordring som det samtidig er veldig tilfredsstillende å mestre. 
– Det må være den rake motsetningen til å spille Dio-låter.  
– Njæh, ikke nødvendigvis. Jeg mener, jeg gikk fra å spille med Quiet Riot, som var veldig 80-talls og jeg pumpet stort sett bare på åttendedelene, som var slik det skulle låte den gang. Og deretter spilte jeg med Yngwie, som heller mer mot 70-tallet i låtene sine, veldig melodiske bassganger på sekstendedelene med masse riff og melodi. Og så begynte jeg i Dio, og det var herlig, for ikke bare fikk jeg spille Dio-låter, men også en del Black Sabbath og Rainbow. Og hvis du sammenligner låtoppbygningen til Yngwie og Rainbow, så vil du finne mange likhetstrekk!
– Okay Rudy, takk for praten, håper vi ses et sted i Europa i løpet av året.
– Ja, det håper virkelig jeg og, sist gang jeg var i Europa var antagelig med Dio i 2008, da spilte vi i Skandinavia. Jeg elsker å spille i Norge, det er et av mine favorittland – og nordmenn er herlige!

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2013

, , , , ,