Ronnie Romero – splitter Rainbow-fansen

Denne gangen er det en sanger med spansk aksent som til tross for at fansen deler seg i to, får Ritchie Blackmore til å nikke frenetisk og for en gangs skyld trekke på smilebåndet. Da chilenske Ronnie Romero og Allegiance Of Rock (med Europes John Leven, Ozzys Gus G og Hammerfalls Anders Johansson) nylig spilte i Norge i anledning Rocktoberfestivalen på Gjerdrum, slo vi av en prat med mannen som ellers framstår som en ung Freddie Mercury.

Tekst: Stig Myhre
Livefotos: Anne-Marie Forker

Mørket faller på, og en del supersensitive Rainbowfans har det ikke greit om dagen. I den grad du satset stort på en klassefestaktig gjenforeningsseanse bestående av nesten sikkerhetsklarerte og gamle bandmedlemmer, slo ikke Ritchie Blackmores comeback i rocken heldig ut. Men Rainbow er nå en gang denne mannens baby, og jernmannen i Ritchie Blackmore trer ikke til side i hytt og pine og spesielt ikke for å ta hensyn til eksterne krefter. Selv om mye tyder på at han hadde en stående invitasjon til å jobbe med størrelser som David Coverdale og Joe Lynn Turner, måtte veteranklassen og gamlegutta vike til fordel for nytt blod. Den eneste primære drivkraften fra starten i 1975 er og forblir Blackmore himself, og forøvrig ga Rainbow aldri ut to album med samme besetning.

I dag er det vanskelig å se for seg Dio som noe annet enn et folkevalgt æresmedlem i Rainbow, og i ettertid kan det være lett å glemme at Ronnie James Dio med sin kredibilitet hos hardrockerne og Joe Lynn Turner, mannen som håndterte mikrofonen i den mestselgende mykheavy-perioden av bandets historie, en gang i tiden kom inn i bildet som relativt ukjente vokalister. Graham Bonnet (til tross for et par relativt store hits) og Doogie White fikk bare tildelt et album hver i Rainbow-diskografien, og en ny vokalist blir gjerne målt opp mot JLT og Dio. Det roet seg vel ned etter hvert, men hagleskuren av meldinger førte innledningsvis til et diskusjonstema omringet av flammer på ulike nettforum.

Å ta i mot Ronnie Romero med åpne armer betyr ikke nødvendigvis være utro mot Joe Lynn Turner eller å sverte en død manns ettermæle i forhold til Dio. Uansett kan kun en ytterst delikat stemmeprakt fylle disse Rainbowklassikerne med substansielt innhold. Si hva du vil om Ronnie Romero, men han kan utvilsomt synge “Child In Time” (ja, inkludert den hjerteskjærende skrikingen) bedre enn Gillan har gjort siden “Made In Japan” i 1972. Deep Purple droppa sangen fra repertoaret etter at Blackmore slutta i 1993, og det at han bare tilnærmet seg den i utgangspunktet uoppnåelige “Child In Time”, krever en viss porsjon guts. NRM spør hvordan Ronnie klarte å stable sammen nok mot til å fylle slike fotspor i Blackmorehistorikken.

– Mesteparten av tiden ignorerer jeg alle slike tanker. Det er rett og slett ikke bra for min mentale helse å gå rundt tenke på at jeg skal ta over etter Ronnie James Dio, Joe Lynn Turner, David Coverdale og Ian Gillan. Disse fantastiske vokalistene – og la oss ikke glemme Graham Bonnet – er mine helter, men jeg gjør så godt jeg kan, og det funker når jeg får såpass mye tillitt fra Ritchie og resten av bandet. Før jeg samtidig tilfører min egen stil, prøver jeg alltid å vise en komplett respekt til originalversjonene.

Til fordel for Diomaterialet, framfører foreløpig Rainbow ytterst få JLT-låter. (Unntaket er “Spotlight Kid” og nyinnspillingen av “I Surrender” som du finner på iTunes,) Tiden vil vise om Romero kan tilnærme seg den treffsikre, krystallklare Turnerstemmen (gjerne ispedd en dose italiensk temperament.) Inntil videre får vi nyte mannens tolkninger av for eksempel “Man On The Silver Mountain” hvorpå Romero forteller publikum at “Listen, Ronnie Dio is the man on the mountain”. Hvordan er så egentlig Romeros forhold til JLT? Går det an å like begge de tilsynelatende ytterpunktene Dio & Turner? Romero ga oss muligens et noe overraskende svar.

– Siden fansen prøver å sette alle disse Rainbow-vokalistene opp mot hverandre, er det selvfølgelig et kompliment å bli sammenlignet med Dio. Alle i min generasjon kjenner til Ronnies sentrale posisjon, og derfor nevner jeg hans navn på scenen og får på en måte ham til å guide oss videre i den riktige retningen. Ronnie Dio er sikkert den mest respekterte stemmen i hardrocken, men når det er sagt, stemmer det ikke i motsetning til hva folk flest tror, at Ronnie James Dio er favorittvokalisten min. Saken er at når jeg begynte å studere hele Deep Purple-familien under ett, slo det meg at David Coverdale er favoritten i Purple, mens jeg foretrekker Joe Lynn Turner fremfor Dio i Rainbow. Siden jeg foretrekker melodiøse vokalister som Steve Perry fra Journey, er antagelig JLT den beste Rainbow-vokalisten noensinne i min bok. Selv om den første perioden med Dio ble mest populær blant hardcorefansen, klarte Joe Lynn å tilføre en annerledes og perfekt AOR-stil i Ritchie Blackmores musikk. Han sang låtene med enda mer lidenskap. For min del, i og med at vi er så forskjellige vokalister, er det noe mer krevende å tilnærme meg Turner-epoken. Sånn sett føles det mer behagelig å synge på Dio-låtene som ikke er så langt unna min egen stemme. Til tross for at jeg elsker Joe Lynn-sangene, får jeg ikke gjort så mye med den saken i Rainbow. Repertoaret er opp til Ritchie, og det er okay for meg hvis han hovedsakelig ønsker å framføre Diolåter.
– Hvilket forhold har du til den «glemte» Rainbow-vokalisten Doogie White?
– Stranger In Us All» er trolig en av de beste Rainbow-skivene. Den fikk kanskje en ublid skjebne og kom ut på feil tid, men åttitallet ville gitt den en bedre sjanse. Ellers virker han som en gjennomtrivelig fyr, og vi har en fin tone oss i mellom. Doogie var jo her i Oslo og spilte i går (med norske Come Taste The Band), han kom på en av Rainbowkonsertene våre i fjor, og da vi turnerte med Lords Of Black i England, dukket han opp i London.
– Du kom til verden i det samme året Rainbow ga ut sitt første album med Joe Lynn Turner i 1981, («Difficult To Cure») og da du var treåring gikk bandet i oppløsning. Hvordan klarte du å oppdage bandet i ettertid?
– Siden faren min var en så stor fan av Deep Purple og Rainbow, vokste jeg likevel opp med Ritchie Blackmore som en del av husholdningen. Hjemme var jeg omgitt av musikalske familiemedlemmer. Faren min var sanger, bestefar spilte saxofon, broderen slår trommer og min mor spiller gitar og synger.
– Din forhistorie inkluderer et tributeband til nettopp Rainbow. Hvordan ser du tilbake på den opplevelsen i dag?
-Jeg spilte i et sånt tributeband for fire, fem år siden med lokale musikere i Spania. Dette tributebandet er sannsynligvis årsaken til at jeg er med i Rainbow i dag. Slik jeg forstår det så Candice Night (Blackmores bedre halvdel) noen klipp fra det bandet på You Tube. Folk forstår ikke hvor viktig Candice har vært for gjenforeningen av Rainbow. Hun var motoren som fikk Ritchie til å spille rockn roll igjen.
– Du sa i et intervju at «Machine Head» (Deep Purple), «Rising» (Rainbow), «Fire And Ice» (Yngwie Malmsteen), «Images And Words» (Dream Theater) og «Burn The Sun» (Ark) forandra livet ditt. Kan du utdype hvorfor akkurat disse platene gjorde et så sterkt inntrykk? Det var spesielt hyggelig at du trakk fram undervurderte og delvis norske ARK, forresten.
– “Machine Head” ble valgt fordi den sannsynligvis har status som det første Purplealbumet som ble spilt i hjemmet vårt. Jeg husker ennå følelsen av å høre introen på “Highway Star”, “Smoke On The Water” og “Mabye Im A Leo”. “Rainbow Rising” er den viktigste skiva i Rainbows historie. Den er ikke min personlige favoritt, men den står igjen som deres mest ikoniske album rent musikalsk og med det fantastiske coveret som en ekstra bonus. Vi hørte masse på “Fire And Ice” og den grensesprengende gitaristen med navn Yngwie Malmsteen på skolen og i mitt første band. Han klarte å opprettholde det høye nivået på gitarister som kom etter fantastiske forgjengere som for eksempel Blackmore. Etter Blackmore hadde du Yngwie Malmsteen og ingen andre.Dream Theater ble et av mine favorittband noensinne og jeg oppdaget de gutta via “Images And Words”. En kompis ga meg albumet på tape, og “Pull Me Under” slo meg helt over ende fordi de skilte seg såpass ut fra mine andre favorittband. Jørn Lande i ARK var også en av mine favorittvokalister. Igjen er “Burn The Sun” et eksempel på et album som skiller seg ut fra alt annet du kan tenke deg.
– Ditt forhold til Nat King Cole forundrer meg. Det er ikke ofte en hardrockvokalist lar seg inspirere av en jazzpianist og sanger som regnes i samme klasse som Frank Sinatra og Bing Crosby.
– I min bok er Nat King Cole å regne som en av de største vokalistene i musikkhistorien. På den ene siden vokste jeg opp med alle bandene i Deep Purple-familien pluss Boston, Pink Floyd, Journey og Kansas. På en annen side hørte faren min mye på artister som Frank Sinatra og Nat King Cole. Far og bestefar spilte i et orkester innen storbandsjangeren. Selvsagt har ikke hardrock og Nat King Cole umiddelbart mye til felles, men jeg strever alltid etter å ta vare på følelsen i stemmen som Nat King Cole hadde masse av. Den kan brukes i hardrocken, og man skal ikke se bort i fra at en sanger som Nat King Cole hadde en viss innflytelse på hvordan David Coverdale synger de laveste tonene.
– Hvordan forandret livet seg etter at du flytta til Spania og ble med i Lords Of Black?
– Å flytte fra Chile til Spania var som himmel og helvete. I Sør-Amerika eksisterer heavy metal-stilen mer på et undergrunnsnivå, og du må slåss med mange andre og langt mer populære stilarter. I Europa og til og med i USA viser fansen mer respekt for musikere enn i Sør Amerika. Dette er vel og merke min personlige mening, men etter å ha vært med i ymse tungrockband siden 14-årsalderen, opplevde jeg at vi alltid spilte på små klubber og tjente veldig lite penger. Alt handla om festing, og musikken i seg selv kom ikke i fokus. I Spania og Europa forstår folk at du gjør en skikkelig jobb. Det var stort å bli med i Lords Of Black. Her var jeg med i bandet fra dag en, og det er jo en helt annen situasjon enn i Rainbow. Her er jeg den originale sangeren, og vi har jobbet knallhardt siden starten.

På en måte virker det langt mer behagelig å lytte til Romeros vokalprestasjoner i Lords Of Black. Her har vårt intervjuobjekt som tidligere nevnt vært med på begge utgivelsene og skal ikke sammenlignes med noen andre som har tråkket opp stien. Sett i forhold til alle “Gå i tog og synge happy-happy Halloween”-banda som du kan bli lettere nervøs av, havner kanskje dog Lords Of Black i en noe beklemt powermetal-bås. Er det et poeng i at mange holder Blackmore og spesielt “Rainbow Rising” ansvarlig for hele powermetalsjangeren? Visse powermetal-band minner da vel vitterlig mindre om Rainbow og mer om «Jeg er fra Romsdalen, Norges Tyrol» med tekst av den gamle revykunstneren Jens Book Jens og jodlet av Odd Pedersen i 1942. Hvordan mener så Romero selv at Lords Of Black skiller seg ut fra mengden av den type band?
– Power metal-stemplet er okay og viser kanskje en del, men langt fra alt bandet står for. Vi elsker også klassisk hardrock og prog og har dypere budskap i tekstene. Jeg synger på en annerledes måte enn mange andre powermetalsangere, og til sammen gjør disse ulike faktorene at vi låter annerledes enn andre powermetalband. Enn så lenge så slår vi oss til ro med å bli satt i den båsen, men over tid tror jeg folk vil innse at vi representerer noe eget. Forresten er vi nesten ferdige med albumet, og det slippes antagelig i januar. Samtidig som du kjenner igjen bandet, vil den ha en del store overraskelser…

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017

,