Ronnie James Dio’s siste intervju med Norway Rock Magazine

Endelig er ventetiden over, la den djevelske festivitasen begynne. Syv år etter ”Dehumanizer” har Ronnie James Dio, Tony Iommi og Geezer Butler atter forent kompositoriske krefter, og albumet ”The Devil You Know” er trolig allerede årets mest debatterte tungrockutgivelse. I sommer nyter konsert-Europa godt av de noble herrer, og i forkant av turnéen fikk vi telefon fra den lille, store frontfiguren.

Tekst: Anja Ulvær
Foto: Adam Bielawski

– Gratulerer med den nye plata.
– Tusen takk, vi er veldig stolte av den. Den beviser at vi med årene ikke har blitt verre, men tvert imot bedre.
– Den minner meg om ”Dehumanizer”, men jeg synes den er mer musikalsk interessant. Det er mer fokus på melodiene.
– Oppriktig talt tror jeg den er en kombinasjon av alle ting vi har utrettet.  Jeg mener den innehar elementer både fra ”Heaven and Hell”, ”Mob Rules” og definitivt “Dehumaizer”. Den rommer rett og slett vår identitet, hva vi tre uttretter når vi kommer sammen. Slik sett synes den nesten å være tidløs.
– Er det Geoff Nicholls som spiller keyboard? Det er veldig smakfullt gjort.
– Nei, Geoff spiller ikke med oss. Det er faktisk vår tekniker, Mike Exeter, som har lagt tangentene. Det var svært hendig, vi kunne be ham om å spille hva det skulle være, og han gjorde det nøyaktig slik vi ville at det skulle låte.
– Albumet høres veldig organisk ut. (Her blir det krøll på linja, og Dio kan ikke for sitt bare liv høre hva jeg sier. Jeg ender med å rope i røret at man virkelig kan høre at det er mennesker som spiller).
– Ha ha, det er en enorm kompliment. Jeg liker det, jeg skal begynne å bruke det i mine beskrivelser. Vi spilte da også inn alt live i studio. Tanken var at før eller senere ble vi uansett nødt til å fremføre materiale live, så hvorfor ikke gjøre det med en gang? Det eneste vi bruker som vi normalt ikke pleier, er keyboardet, og det er bare med for å understøtte, det er ikke det mest essensielle elementet.
– Djevelen som mytologisk figur har blitt deres kjennemerke, hvilket gir fullstendig mening. Men har han virkelig en datter?
– Jeg har et underlig hode.  Jeg menneskeliggjør ofte ting som i utgangspunktet kan være litt tabubelagt. Djevelen skal jo være en fryktinngytende skikkelse, men jeg liker å portrettere ham som en vanlig fyr, gjennom for eksempel å gi ham en datter. Man kan nok tenke seg at hun ikke er verdens hyggeligste person. Det er rett og slett bare en ny måte å representere ham på – for jeg mener, hvor mange ganger kan du egentlig si djevel?
– I samme låt er det et riff som høres ut som et black metal-riff. Hvordan har det seg at det høres mer ondt ut enn alle Norges black metal-band samlet på et brett?
– Jeg vet ikke, jeg tror en av årsakene kan være at Tony i bunn og grunn oppfant tungrocken. Så jeg tror det hele beror på den innflytelsen han har hatt, alt fra lyden av gitaren hans, stemmingen i gitarspillet og utvilsomt spillestilen. Jeg tror det viser hvor mange mennesker som har blitt påvirket av ham og ønsker å videreføre hans og Black Sabbaths uttrykk.  Det er en usigelig flott komplement til Tony.
– Hvor mye har egentlig herr Geezer Butler bidratt til låtskrivingen?
– Vi bidrar alle på forskjellig måter. Du vet, Tony med riff, Geezer og jeg med et riff eller to, Tony med arrangementideer. Det er et samarbeid.
– Er det du som skriver tekstene?
– Ja, det er min jobb. Geezer skrev alle tekstene på begynnelsen av 70-tallet, før ”Heaven and Hell”. Da jeg ble med i 1979 spurte han meg om jeg skrev tekster, for han ønsket ikke å gjøre det lengre. Han kunne ikke fordra å skrive tekster, men han gjorde det da ingen andre kunne. Jeg synes han gjorde en meget god jobb, men han var veldig lettet da han bare kunne få konsentrere seg om musikken. Geezer er en veldig følsom person, og jeg kan tenke meg at det kanskje var litt slik at det var vanskelig for ham å skrive noe, fordi han bekymret seg for at de andre ikke ville like det. Nå er det bare jeg som behøver å bekymre meg over tekstene, men siden jeg aldri bekymrer meg over noe som helst, er det ikke noe problem.

– Introen til ”Follow the Tears” er slående vakker og låter samtidig svært ond. Jeg synes dette er Black Sabbath i et nøtteskall. Hvordan har det seg at dette ikke er åpningssporet på plata?
– Jeg tror ikke vi tenkte så nøye gjennom hvilken låt plata skulle åpne med. Vi kom vel frem til at folk flest uansett kommer til å legge låtene på Mp3-spillerene eller Ipodene sine i den rekkefølgen de selv vil ha dem i. Alt vi forsøkte å gjøre var å justere tempoet slik at albumet fikk en god flyt. ”Follow the Tears” er en svært bra låt, men ofte er det også slik at den låta vi selv synes er høydepunktet neppe er den som havner som førstespor. Vi liker å la folk få vente litt på den.
– La oss snakke om ”Breaking into Heaven”. På hvilken måte er det du endrer reglene, som du sier i teksten?
– Sangen handler om noen falne engler som planlegger et angrep på himmelen. Gud har forvist dem, og de er derfor tvunget til å tråkke rundt på jorden blant oss dødelige. Den tiden de oppholder seg her går med til å legge slagplaner for hvordan de skal innvadere himmelen, som de føler er deres rettmessige hjem. De ønsker ikke bare å få tillatelse til å komme tilbake, de vil ha gull og brennevin og fordrive både Gud og englene hans. Regelendringen går ut på at fra nå av skal himmelen befolkes av de fordømte, depraverte og besatte.
– Jeg må si jeg aldri har hørt deg så lyrisk aggressiv.
– Å du vet, jeg liker å skrive tekster med et fordreid innhold. Det er grenser for hvor mange historier du kan skrive over ett og samme tema, du blir nødt til å komme opp med nye vinklinger for at de fortsatt skal være interessante. I en slik situasjon dreier det seg om hvor spissfindig du kan være. Jeg har uansett en tendens til å skrive om folk og sosiale omstendigheter rundt meg. Jeg skriver om mennesker, ikke bare som gode eller onde, de er faktisk også morsomme. Muligens er humoren så dempet og subtil at den knapt legges merke til, men den er der. Dersom det forholder seg slik at det er mye depresjon på ”The Devil You Know”, skyldes det at verden er slik den er. De mørkeste forestillingene har rot i virkeligheten.
– Som vi så vidt var inne på tidligere, når det gjelder Black Sabbaths album er ofte det siste sporet det beste. På ”Mob Rules” er ”Over and Over” min favorittlåt – den høres ut som en vakker begravelse. Er det slik at dere holder dette for å være en svak låt siden dere aldri fremfører den live?
– Slett ikke, jeg elsker den låta. Den kan på ingen måte kalles svak, og vi har faktisk også spilt den live. Problemet er at det rett og slett er enkelte sanger som må spilles – hvis ikke skuffer vi publikum. Dessverre må da andre sanger vike plassen, og siden det er over 12 år siden vi har opptrådt, tenker vi som så at vi bør fremføre de låtene som folk husker og kjenner igjen. Enda så bra ”Over and Over” er, så er den ikke den mest kjente fra plata, og du er nødt til å gi publikum hva de vil ha.

– I fjor leste jeg at du er i gang med å skrive en selvbiografi, og det med blyant. Hvordan skrider dette prosjektet frem?
– Vel, først og fremst kan jeg ikke skrive på maskin, og jeg synes datamaskiner er så upersonlige. På meg virker det som om energien og tankene strømmer fra hodet til blyanten på en naturlig måte. Av en eller annen grunn er jeg veldig knyttet til historien gjennom blyanten. Det er gammeldags, men for meg fungerer det. Det kommer forøvrig ikke til å bli en bok som først og fremst omhandler skandaler, hvor jeg går inn for å sverte mennesker. Boken vil selvsagt handle om bandene jeg har spilt i og musikerne som jeg har samarbeidet med, som Tony Iommi og Ritchie Blackmore, men jeg går inn for å fremstille folk i best mulig lys. Jeg tror det vil bli en interessant bok for de som måtte være interessert i disse bandenes historie.
– Har du noen idé om når den vil bli ferdig?
– Problemet er at jeg er nødt til å ha full fokus på skrivingen for at det skal la seg gjennomføre. Jeg kan ikke ha ting som distraherer meg, så jeg vil ikke sette meg selv i den situasjonen at jeg er nødt til å lage et nytt album og turnère samtidig som jeg skriver. Nå er det jo nettopp dette vi har drevet med de siste to årene, så det har virkelig satt prosjektet på vent. Det blir neppe tid til å skrive før på slutten av året, så jeg vil anta at det vil gå et par år før den er ferdig.

– Har du noen gang hørt platene som Black Sabbath lagde med Tony Martin?
– Jo da, han hadde jo også sin tid i Black Sabbath, og du vet, stemmen hans ligner på min.
-Ja nettopp, han har jo en Dio-fiksering.
– Da jeg først hørte hva han hadde spilt inn, tenkte jeg: ”Hm, dette er da litt vel nærstående, er det ikke”? Etter å ha vært i Sabbath og spilt med disse gutta, ble det bare ikke det samme for meg å høre bandet med Tony Martin. For all del, de laget musikk av god kvalitet, men jeg syntes nok det burde ha vært Ozzy eller meg. Jeg forsøker på ingen måte å være selvgod eller innbilsk i forhold til dette, for jeg synes virkelig at det de uttrettet var svært bra. Men i mine ører mistet de rett og slett en del av sitt unike uttrykk, særlig av den grunn at de hadde en sanger som forsøkte å etterligne eksvokalisten. En av leksene jeg har lært, er at man aldri kommer noen vei med å kopiere andre. Man må skape sin egen identitet.
– Poenget jeg vil frem til, er at ”The Devil You Know” nesten kan høres ut som en miks mellom ”Dehumanizer” og de første 3 albumene med Tony Martin på grunn av tyngden og de melodiske løsningene.
– Jeg har ikke egentlig hørt på disse platene, så jeg har ikke så stor kjennskap til det. Muligens er det noe i det du sier. Samtidig tror jeg ikke musikken grenser til noe annet, for når vi fire kommer sammen og spiller og skriver låter, så er det ulikt alt alle andre gjør. Hvis det er noen likheter med albumene med Tony Martin, så er det antageligvis fordi han hadde oppskriften på hva vi gjorde på ”Heaven and Hell” og videreførte den.

– Du har ofte sagt at du føler deg som en del av Deep Purple-familien. Om du skulle plukke ut en plate å synge på fra deres katalog, hvilken ville du velge?
– Jeg antar det måtte bli ”Machine Head”. Da jeg fortsatt spilte i Elf var Deep Purple en enorm inspirasjonskilde for meg, og fikk meg til å ville holde på med tungrock. Jeg elsket deres finesser, deres musikalske skolering og kommunikasjonsevne, jeg syntes det var det beste bandet i verden. Jeg antar influensen fra dem fortsatt lar seg høre i det jeg gjør, selv i Black Sabbath-sammenheng.
– I 1988 fikk du sågar en gate oppkalt etter deg. Har du noen gang besøkt den?
– Ja. The Dio Way er ikke særlig lang, den er mer som en liten sidegate. Jeg antar de tenkte at det var passende til min person. Veien ble bygget rett ved siden av huset jeg vokste opp i, i Cortland. Det er en veldig liten by, så jeg tror ikke du behøver å være så fryktelig berømt for å få en gate. Jeg satte enormt pris på det, det var en fin gester.
– Jeg synes det er interessant at du kan bruke den samme teknikken når du synger som når du spiller horn. Jeg kan ikke huske å ha hørt andre sangere si noe tilsvarende.
– Jeg er sikker på at enhver sanger som også spiller horn vil fortelle deg nøyaktig det samme. Å spille trompet var den beste treningen jeg kunne ha fått. Det beror på at det hele er pust-kontrollert. Jeg begynte å spille i 5-årsalderen, og fortsatte med det gjennom ungdomskolen. Jeg spilte mye klassisk musikk, og da hovedsaklig i orkestre. Trompeten var et veldig enkelt instrument for meg, og jeg fikk svært god opplæring. Så da tiden var inne for å begynne med sang, overførte jeg simpelthen taktikken. Jeg hadde ikke noe ønske om å gå til sangpedagog, og spesielt ikke for å lære å synge rock, som jo er slik en naturlig ting. Går man til noen for å få sangopplæring, vil de nødvendigvis lære deg å synge som dem. Hadde de i utgangspunktet vært suksessfulle sangere ville de ikke ha drevet med undervisning. Selvfølgelig forholder det seg annerledes om du vil synge opera, men når det gjelder rock må du være unik. Du kan ikke tillate noen å ta det fra deg. Har du litt talent og vet hvordan du skal bruke det, er det tilstrekkelig. Helt fra starten av hørtes det ut som jeg hadde teknikk, så det var ikke noe problem for meg, jeg var svært heldig. En grunn til at trompeten er et så egnet instrument til å lære seg å synge, er at den har en tone som lar seg forandre. Til sammenligning vil en obo alltid høres ut som en obo – det samme gjelder en klarinett eller et fransk horn, men en trompet kan høres ut som så mange ting. Det er den samme teknikken for å synge med vibrato som når du spiller på horn, du puster fra de samme stedene. Folk som synger fra halsen vil aldri kunne holde en tone særlig lenge. Det nytter ikke å komme noen vei på den måten. Det hele handler om å presse luften opp skikkelig. Jeg tror det er den beste treningen en sanger kan få.
– Jeg antar du har mye turnèring foran deg nå?
– I begynnelsen av mai drar vi til Sør-Amerika, og så til Petersburg. Deretter blir det en rekke festivaler, blant annet en konsert i Norge. Deretter skal vi turnère i statene igjen, så Japan og Australia, og tilbake til Europa. Vi avslutter så vidt jeg kan huske med en Englandsturnè på slutten av året. Så det er hva som er planlagt så lang, selv om det jo hender seg at det inntreffer noen endringer. Når det gjelder Norge kan jeg ikke vente med å komme tilbake, sett bort i fra de alt for høye prisene. Det blir mye turnèring, men vi har intet imot det, vi koser oss. Vi gjør heller ikke denne gjenforeningsturnèen simpelthen fordi vi har mulighet til det, men fordi ”The Devil You Know” er et såpass sterkt album at det tillater det. Vi håper andre vil like albumet like godt som vi gjør selv.
– Etter dette intervjuet skal vi faktisk ha en liten lyttesesjon, det er flere som er spente på plata.
– Perfekt! If they don’t like it, I’m going to put a curse on them!

Første gang publisert i Norway Rock Magazine #5/2009

, ,