Ronnie Atkins – Standhaftig danske med soloutspill

Høsten 2019 annonserte de danske veteranrockerne i Pretty Maids at vokalist Ronnie Atkins hadde fått lungekreft, og at alle bandets aktiviteter var lagt på is, tross ny skive, «Undress Your Madness». Men istedet for å ta turen ned i kjelleren, tok Ronnie Atkins heller turen i studio, og debuterte som soloartist i mars 2021 med «One Shot». Og bare ett år senere var oppfølgeren «Make It Count» klar. Vi fikk den ukuelige dansken på Skypeskjermen for en oppdatering. 

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Tallee Savage, Joakim Lenell

– Hallo, Ronnie! Hvordan er formen? 
– Tja, jeg vet ikke helt, jeg har nettopp kommet meg etter å ha hatt korona, men er litt redd for at jeg får det igjen, for min kone har akkurat fått det, og jeg merker litt til de samme symptomene. Men alle har jo korona for tida, det er mer som en lett forkjølelse nå, så det er ikke så mye å prate om. Ulempen er at man må isolere seg i en uke, så man får ikke gjort stort med mindre du jobber hjemmefra. 
– Du regnes ikke som høyrisiko siden du har lungekreft som underliggende sykdom? Hvordan merker du kreften nå?
– Det går faktisk ganske bra. Jeg skal inn til en skikkelig undersøkelse i neste uke for å se hvordan det ligger an, så jeg kan faktisk ikke si annet enn at jeg føler meg i grei form. Jeg har i praksis vært kreftfri to år nå, men det henger igjen en metastase (spredning) i ribbeina, det er det som er problemet nå. Derfor har jeg fått immunterapi inntil november i fjor, men for tiden får jeg ingenting – det er opp til min egen kropp og mitt eget immunsystem å kjempe imot. Diagnosen min har egentlig ikke endret seg, og leser du statistikken, ser det ikke bra ut. Men jeg har klart meg i 2,5 år nå, og ingen vet hva fremtiden bringer. Det er som å ha en vulkan inni kroppen som kan ha utbrudd når som helst. Men jeg takler bedre å leve med dette nå, enn jeg gjorde for to år siden, da var jeg fortsatt i sjokk. 

– Jeg hadde et rørende øyeblikk i går kveld takket være deg, Ronnie. 
– Jaha, hva skjedde?
– Jeg måtte spille tittelsporet fra den nye skiva di for min egen kreftsyke mor. Og hun smilte og sa at fra nå av skal vi få hver dag til å telle. 
– Åh, så godt å høre. Hvilken krefttype har hun? 
– Beinmargskreft. 
– Skjønner. Men ja, det er akkurat det den låten handler om – «Make It Count». Egentlig gjentar jeg meg selv litt her, for det var det samme som tittellåten på forrige skive, «One Shot», handlet om. Men det er en så altoverskyggende greie i mitt liv nå, 24/7, selv om jeg ikke ønsker det. Stikker jeg på butikken, vil alltid noen spørre meg hvordan det går. Ser jeg på TV eller åpner en avis, blir jeg påminnet om det, det er alltid noe om kreft i nyhetene, hele tiden. Og jeg skjønner det, av og til får jeg et angstanfall på grunn av dette. Det er som å ha et Damoklessverd dinglende over hodet, og da lærer man å sette pris på hver dag man våkner opp. Jeg tror folk som lever med en livstruende sykdom, og deres nærmeste, er flinkere til å verdsette den tiden man har igjen, for vi innser at den er begrenset. Du og jeg vet at sykdommen er en demon vi må bekjempe. Og når vi er friske tenker vi ikke på det. Jeg sier ikke at man bør det heller, det er bare meg som blir litt melankolsk av og til. 

– Da vi først fikk høre om sykdommen din i 2019, tror jeg ikke det var mange av fansen som hadde forventa at soloartisten Ronnie Atkins nå skulle reise seg fra ruinene og sprinte av gårde. Og samtidig traff Pretty Maids veggen og har ikke gjort noe som helst siden. Men her er vi, og ditt andre album på 12 måneder er snart ute. («Make It Count», som er anmeldt her, ble sluppet 18.mars, dette intervjuet skjedde fire uker før.)
– Ja, men det er ganske mange band som gir ut en skive i året for tiden, vi har ikke så mye annet vi kan ta oss til! Men det pleide jo å være sånn da jeg vokste opp på 70-tallet, det kom jo nye skiver med Slade, The Sweet og Deep Purple hvert eneste år. Men det skal sies at stemningen i Pretty Maids i 2019 var ikke spesielt bra, og da jeg ble syk, fikk noen panikk og det ble tatt noen idiotiske beslutninger som gjorde meg skikkelig forbannet. Og det er derfor vi ikke har gjort noe siden. Vi eksisterer fortsatt, men på et eller annet tidspunkt må vi sette oss ned og snakke sammen om dette, uten at jeg har lyst til å gå i detaljer om dette. 
– Og da fikk du plutselig masse tid til overs. 
– Ja, jeg satt jo der med en haug med låter som jeg hadde skrevet, og som jeg hadde lyst til å spille inn. Og det var viktig for meg å ha noe positivt å fokusere på. Og dessuten, de låtene og tekstene jeg hadde skrevet ville uansett ikke ha passet inn på en Pretty Maids-skive, de er for personlige. Det er ingen overdrivelse å si at musikken reddet mitt liv. Eller holdt meg oppegående, i hvert fall. 
– Jeg synes disse låtene virker mye mer basert rundt vokalmelodien enn det meste annet. De fleste band har en tendens til å lage all musikk først, og så be vokalisten om å finne på noe å synge oppå der. 
– Godt observert, i mange tilfeller her hadde jeg en melodilinje i hodet som jeg gikk rundt og sang på før jeg satte meg ned og fant kordene som passet. Men enkelte andre kom av at jeg satt ved pianoet eller med en kassegitar og fant noen lovende korder som jeg deretter lagde en melodi til.  Og andre ganger ramler alt sammen rett i fanget mitt! Så det varierer, og pianoet inspirerer meg på en annen måte enn gitaren gjør. «Make It Count» ble skrevet på piano, innlysende nok. Kordene på introen har jeg hatt i årevis, jeg har alltid likt de, men aldri brukt de til noe før nå. De fleste andre har jeg skrevet på gitar. Men melodien har alltid vært nøkkelordet for min del, også i Pretty Maids. Da satt jeg og Ken (Hammer, gitar) med hver vår gitar og prøvde å skape noe rundt et riff som han eller jeg hadde kommet opp med. 
– Men disse låtene har du stort sett lagd på egen hånd? 
– Ja, det grunnleggende i hvert fall. Jeg spiller inn mine deler og sender det opp til Chris (Laney, Pretty Maids keyboardist og gitarist) i Sverige som overtar. Han er en multiinstrumentalist og produsent, og kommer opp med arrangementene, innspill og forslag til endringer på det han ikke liker. Men det er min avgjørelse til slutt, det er min skive, men han har vært veldig god å ha som et ekstra sett øyne og ører, han har gjort en glimrende jobb. 

– Har dere fått møttes og jobbet sammen, eller har alle musikerne lagt på sine deler ved at lydfiler har blitt sendt frem og tilbake? 
– Vi har stort sett lagd denne skiva på samme måte som «One Shot», men jeg dro opp til Chris` studio i Sverige i fjor sommer, da lagde vi samtidig en video til en akustisk versjon av «Picture Yourself». Og han kom hit til Danmark da vi skulle legge på trommene, som faktisk var det siste vi gjorde, i slutten av oktober. Det var en veldig annerledes måte å jobbe på, og jeg har aldri gjort noe slikt før, som med disse to soloskivene. Tidligere skrev jeg og Ken låtene i samme rom, hele bandet møttes på øvingslokalet og øvde inn låtene før vi gikk i studio og spilte de inn. 

– Du har ikke stått på en scene siden sensommeren 2019 – ser du for deg at det kan skje i år?
– Ja, det er planen! Jeg har ikke noe konkret, men det ser ut til at det blir noen konserter i Skandinavia til sommeren. Foreløpig har jeg bare en festival i Danmark bekreftet, men det vil bli flere konserter. Og det blir litt rart, for jeg har jo aldri spilt disse sangene før. Jeg har aldri gjort de på øvingslokalet med et band en gang! Det blir spesielt, og det blir en utfordring. Jeg må finne ut hvor jeg står fysisk. Jeg har jo trent godt, jeg har fått fysiokardio, men jeg har mistet 20 % av lungekapasiteten. Jeg merker at noe er annerledes, men jeg kan fortsatt synge. Jeg må bare lære meg hvordan jeg legger opp løpet underveis på konserter, så jeg ikke tar meg helt ut i starten. Det skal bli «interessant». 

– For fansen virker det ikke som om du har mistet mye av trøkket i stemmen, og du har fortsatt ditt svært karakteristiske særpreg intakt. 
– Ja, det er jo fortsatt meg og min stemme, men det var ikke noe jeg tok som en selvfølge. I starten av sykdommen klarte jeg ikke synge høye toner fordi jeg hostet og harket så mye på grunn av strålingen jeg ble utsatt for, og operasjonen som fjernet kreftsvulsten. Det var ikke før jeg ble bedt om å gjøre vokalen på en låt for Chris` prosjekt At The Movies, «We Don`t Need Another Hero», at jeg skjønte at dette kunne gå. Det var første sangen jeg sang etter at jeg fikk kreft, og at jeg klarte det, satte hele prosessen med soloskivene i gang. 

– Har du et band klart til sommerens konserter? Blir det de samme karene som spiller på skivene? 
– Ja, det blir de samme. Morten Sandager, Allan Sørensen og Chris Laney, som alle har bakgrunn fra Pretty Maids, og vi har svenske Pontus Egberg på bass, som har spilt med King Diamond…
– …og Treat og The Poodles. 
– Ja, riktig, han har en ekstensiv CV! Og så har vi fått med Rob Marcello på gitar (Danger Danger) og Linnea Vikstrøm som korer på skivene. Så det blir litt av et menasjeri jeg har med meg, og det føles litt som å begynne helt på nytt igjen. Og alle musikerne her har sine egne band, så det blir litt av et puslespill å få dette til å fungere. Kanskje vi må få inn noen andre hvis noen av disse ikke har anledning, men det ordner seg nok – så lenge helsa mi holder. Jeg må ha et mål, og akkurat nå er det å stå på en scene og fremføre disse låtene. 
– Hvis du gjør noen klubbkonserter i Skandinavia, skal jeg absolutt vurdere å dukke opp.
– Ja, jeg regner med at vi skal få til Stockholm og Gøteborg i hvert fall – vi får se hva som skjer.

– Og som du nevnte, det skjer ikke noe med med Pretty Maids med det første, selv om dere aldri fikk promotert «Undress Your Madness», som kom i oktober 2019. (Anmeldt her!)
– Nei, det er ingen planer om det. Jeg tror Ken også jobber med et annet prosjekt for tiden. (Taboo, som har debuten sin anmeldt her!) Jeg sa det til ham for tre år siden, ‘Faen og kompis, dette er en bedriten situasjon vi er i. Ikke regn med meg på en stund, så om du vil gjøre noe annet, så gjør du det.’ Men vi har møttes, senest på et tv-program i fjor i forbindelse med en bokutgivelse – men vi ringes ikke daglig lenger. 
– Så det er ingen isfront?
– Jeg vet ikke helt, det er noe usnakket mellom oss, og nå har vi blitt enige om å gjøre forskjellige ting musikalsk. Vi kan komme sammen igjen, men det krever at vi snakker ut og blir enige om hvordan ting skal være. Skjer det, så skjer det. Skjer det ikke, så er det ikke verdens undergang for min del. Jeg har brukt 40 år av livet mitt på Pretty Maids, det er ikke så mye jeg har ugjort der. Men for fansen hadde det jo vært kult om vi gjorde noen konserter eller festivaler. Men gudene vet hva som skjer i månedene fremover, jeg tar det enda ikke som en selvfølge at det blir noen festivaler i sommer, pandemien er langt fra over.
– Nei, amerikanerne kansellerer jo Europaturneene sine på rekke og rad nå. 
– Ja, Aerosmith har kansellert nå, så jeg. Alt er fortsatt veldig uforutsigbart. Hele livet mitt er uforutsigbart nå! Korona, kreft, Ukraina… vi må bare krysse fingrene og håpe på det beste. 

– Kanskje litt tidlig å spørre om dette siden ingenting er annonsert enda, men en liten svensk fugl kvitret i mitt øre at dere er godt i gang med det tredje Nordic Union-albumet…? 
– Hehe, sier du det? Det visste jeg ikke. Når begynte vi med det? Haha! Neida, det er riktig det. Jeg og Erik (Mårtensson, fra Eclipse) holder på, det er ikke ferdig enda, men vi satset vel på en utgivelse utpå sommeren en gang. Det er ikke offisielt enda, så jeg kan ikke si så mye om det. («Animalistic» ble sluppet i august og er anmeldt her!) Men jeg kan si at dette er noe vi har pratet om i 2-3 år. Han har vært travelt opptatt med Eclipse, og som du vet har jeg hatt mitt å stri med. Men endelig fant vi litt tid til å gjøre noe sammen igjen. Det er jo hovedsakelig Erik som har skrevet låtene, jeg har bidratt på et par stykker, men jeg tror dette skal bli meget bra. Ligger an til å bli den tyngste skiva vår så langt. Men det passer meg bra, jeg har jo akkurat lagd to popskiver! Erik er jo en låtskrivermaskin, og han har sin egen stil, så det er like greit at jeg ikke er så involvert i låtskrivingen utenom tekstene. Han har aldri sendt meg en låt som jeg syntes var dårlig, tvert imot! Alt han sender meg er glimrende! Jeg har måtte spørre ham ‘Hvordan i helvete gjør du det, din kødd!?’. Denne gang har jeg ikke vært så involvert i tekstene heller, det jeg skriver for tiden er for personlig, og jeg kan ikke skrive om sex & drugs & rock`n`roll lenger. 

– Da er tiden vår ute, håper virkelig at jeg ser deg på en scene i løpet av året!
– Ja, håper jeg ser deg også for det betyr at jeg er i live! Hils Norge!

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022