Ronnie Atkins | One Shot

Frontiers

Livet har ikke behandlet Ronnie Atkins pent de siste par årene. På sensommeren 2019 ble Pretty Maids-vokalisten diagnosert med lungekreft, og bandets nye skive «Undress Your Madness» fikk dermed trangest mulig fødsel da de ikke kunne promotere den med noe turné. (Les intervju med Ronnie fra denne perioden her!) Etter intensiv cellegiftbehandling virket det som om han skulle komme gjennom den mørke perioden, og bandet begynte på nyåret å planlegge konserter for våren og sommeren. Men så kom coronaen – og rundt påsketider fikk Ronnie beskjed fra legene om at kreften var tilbake, og hadde spredt seg til Nivå 4, noe som i praksis betyr at den er uhelbredelig.

En slik beskjed ville nok sendt de fleste av oss rett ned i den dypeste kjelleren for godt. Men vår danske venn brukte istedet dette som motivasjon til å skrive låter og begynne å tenke på å lage sin første soloskive noensinne, i en alder av 56, etter seksten studioskiver med Pretty Maids, og to med Nordic Union. Man skulle tro at resultatet ville bli en dyster, angstfyllt og nedstemt affære – hadde jeg skulle lage musikk under slike omstendigheter, ville det antagelig fått Type O Negative til å høres ut som Van Halen. Men neida! Ronnie Atkins leverer en skive som bobler av håp og optimisme, med oppløftende melodier og fengende refrenger. Sammenligningen med Pretty Maids er uunngåelig, og dette vil nok appellere mer til de som liker den melodiske og poppa siden av Pretty Maids fremfor de som foretrekker det hardere materialet – dette er mye mer keyboardpreget. Skiva er forøvrig også mixet av Jakob Hansen, som har produsert alle Pretty Maids (og Volbeats) skiver det siste tiåret.

Ronnies nærmeste samarbeidspartner på denne skiva har vært svenske Chris Laney, multi-instrumentalisten som ble med i Pretty Maids for et par år siden. Han spiller gitarer og keyboards her, og har også produsert. Ronnie har også fått hjelp av to andre PM-kolleger, Allan Sørensen på trommer og Morten Sandager på keyboards, samt Pontus Egberg fra Treat på bass. Gitarsoloer leveres av folk som Oliver Hartmann (Avantasia), Pontus Norgren fra Hammerfall, The Poodles og Talisman, og Kee Marcello, ex-Europe. Man formoder at en mann med langt fremskreden lungekreft knapt kan klare annet enn å hvese, surkle og hoste i mikrofonen, men Ronnie Atkins besitter fortsatt den kraftfulle og særpregede røsten vi har hørt på skiver i snart førti år.

Tekstmessig er dette både reflekterende og livsbejaende. Det er vanskelig å høre strofer som ‘And in the end, I would not change a single thing’, eller ‘Embrace the moment, we are living in the now’ uten å få litt flashbacks til Freddie Mercury og «The Show Must Go On» / «Was It All Worth It». Og låtmaterialet holder også overraskende høyt nivå for oss som aldri har hørt Atkins uten en låtskrivende gitarist som Ken Hammer eller Erik Mårtensson ved hans side. Tittelsporet er aldeles nydelig, og i et alternativt univers hadde både den og låter som åpninga «Real», poppa «Subjugated», Journey-aktige «Picture Yourself» og den avsluttende AOR-perla «When Dream Are Not Enough» vært radiohits.

Det er nok dessverre usannsynlig at dette ikke er den siste skiva vi får med Ronnie Atkins på vokal, men hvis så er tilfelle, så går en av Danmarks mest karismatiske vokalister gjennom tidene ned med flagget til topps. Enn så lenge krysser vi fingrene for en mirakuløs helbredelse, ønsker god bedring og spinner «One Shot» en gang til. Velsigne deg, Ronnie.

5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 12.mars 2021

, ,