Roger Waters @ Telenor Arena, Fornebu

Tirsdag 14.august

Det er rundt femten måneder siden Roger Waters påbegynte sin «Us + Them»-turné, og omsider var turen kommet til Norge, og to konserter i Telenor Arena, på eksakt samme datoer fem år etter at han sist spilte to kvelder her på sin fantastiske «The Wall Live»-turné. Hvis du så noen av de konsertene, vet du noenlunde hva også dette er – et storslagent visuelt show som tidvis tar pusten fra deg, akkompagnert av noe av den mektigste musikken som laget i vår tid. Og selv om Roger faktisk fyller 75 år om noen uker, så er han fortsatt eitrende forbanna over verdens tilstand for tida – et raseri han ikke minst retter mot det oransje trollet i Washington.

Siden sist gang har Roger Waters satt sammen et helt nytt band rundt seg, med unntak av den eminente gitaristen Dave Kilminster (som tross seiglivede rykter ikke er sønnen til Lemmy – han har derimot jobbet mye med Steven Wilson) og keyboardist Jon Carin, som like godt turnerte med med David Gilmour mens Rogern hadde pause. Kilminster delte soloene med amerikanske Jonathan Wilson, som også inntok David Gilmours rolle vokalt. Trommis Joey Waronker har tidligere jobbet med både Beck og R.E.M., men vi må trekke frem de to koristene Jess Wolfe og Holly Laessig, som virkelig setter sitt preg på showet, ikke bare med fremragende kor samt lead på «The Great Gig In The Sky», men også visuelt (noen som husker Migrantene i Pompel & Pilt? Der har du de!) – de er 100% synkroniserte hele veien og stjeler tidvis showet.

Selv om kveldens låter hovedsakelig er hentet fra de fire store Pink Floyd-skivene fra 70-tallet («Dark Side Of The Moon», «Animals», «Wish You Were Here» og «The Wall») pluss noen låter fra fjorårets knallsterke soloalbum, «Is This The Life We Really Want?», så er dette på ingen måte noen Greatest Hits-turnè. Mange av låtene og tekstene er blitt satt inn i en helt ny kontekst til å passe med de dagsaktuelle filmene og bildene som kastes mot oss fra skjermene, om Palestina, syriske flyktninger og dronebombing i Afghanistan. De fire nye låtene låter helt fantastiske og glir rett inn i settet mellom Pink Floyd-klassikerne. Og låter som «Deja Vu» og «Picture That» er ikke noe dårligere, de har bare ikke fått førti år på seg til å oppnå klassiker-status.

Tidvis skjer det så mye på scenen, på den gigantiske skjermen og med flyvende griser som svever over hodene våre, at de som foretrekker å se konserten gjennom mobilskjermene sine knapt visste hvilken retning de skulle peke telefonene sine. (Lykke til med å få samme opplevelsen når du kommer hjem, som du kunne ha fått med å følge med der og da i stedet.) Dette skjer hovedsakelig under Del 2 av showet, som starter med to intense «Animals»-låter i «Dogs» og «Pigs (Three Different Ones)» hvor animasjonen på storskjermen som plutselig henger fra taket og ut i salen, fremstiller Donald Trump som Ku Klux Klan-medlem, Adolf Hitler, transe og en gris, og vi bombarderes med noen dusin av de mest horrible Trump-sitatene. Roger etterlater ingen tvil om hva han synes om den amerikanske presidenten når det til slutt står i 10 meter høye blokkbokstaver «DONALD TRUMP ER ET SVIN». Amen.

Det er intenst, det er bombastisk, det er symboltungt, og tidvis sitter man bare og gaper og prøver å fordøye alle de sanseinntrykkene som slenges mot deg i stadig økende tempo. Man blir nærmest utmattet. Vi får en forrykende versjon av «Money» før det roes litt ned med turneens tittelspor «Us And Them» som kanskje har kveldens viktigste og fremste budskap. Selvsagt er alt koreografert ned til minste detalj, det finnes ikke mye spontanitet igjen i et show de har gjort på nøyaktig samme måte hver kveld i over ett år nå, men det er et velsmurt, strømlinjeformet maskineri som går som ei kule. Bandet går ikke av scenen før ekstranumrene, men Roger tar seg først tid til å introdusere alle de ti musikerne som han deler scene med.

Som ekstra fikk vi en sjeldenhet servert – der hvor alle hadde forventet seg «Mother» som har vært fast ekstranummer i hele år, fikk vi i stedet «Vera» og «Bring The Boys Back Home», før det hele avsluttes med hele publikum på beina til «Comfortably Numb» hvor Kilminster leverte  en av Tidenes Beste Gitarsoloer nærmest prikkfritt. Både han og Wilson holdt seg eksakt til Gilmours orginale soloer, tone for tone, nøyaktig slik vi forventer å høre de.

Dere som skal til Fornebu i kveld kan bare glede dere, for da er det sikkert enda bedre lyd – litt grumsete i starten i kveld, men så ble det etterhvert akseptabelt, og det kan vi ikke si så ofte om lyden i Telenor Arena. Og greit, så overgikk kanskje ikke denne sceneproduksjonen det vi fikk se med «The Wall Live» for fem år siden, men det lar seg knapt gjøre – et sted går grensen. Vi har tenkt og tenkt, og prøvd å finne et eller annet å trekke for (det er halvannet år siden sist undertegnede trillet Den Hellige Sekser), men det lar seg nesten ikke gjøre uten å være en totalt negativ surpeis. Vi satt trollbundet i over to timer, og dette var en særdeles sterk utfordrer til Årets Konsert i Oslo. 6/6

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker

, ,