Roger Waters | Is This The Life We Really Want?

Columbia

Når det faktisk hadde gått et kvart århundre siden forrige soloskive fra Roger Waters («Amused To Death», 1992), så var det lett å tro at han ikke hadde mer å bidra med, og at han var fornøyd med å være verdens mest innbringende konsertartist i stedet. Men det politiske klimaet i verden pr 2017 har tydeligvis gjort 73-åringen kreativ igjen, for her kommer han stormende inn i arenaen igjen mens han sintere og mer sarkastisk enn noensinne  freser og spytter eder og galle over verdens tilstand.

Rent musikalsk har ikke Roger Waters utviklet seg voldsomt, for det låter umiskjennelig Waters fra første til siste låt. Så godt som alle spor her kunne gått rett inn på nevnte «Amused To Death», eller «The Wall» eller «Animals» for den saks skyld, og et større kompliment kan jeg ikke gi en låtskriver. Det er partier i låter her som minner kraftig om partier fra «Dogs», fra «Have A Cigar», fra «Time» og fra «Watching TV». Forskjellen er derimot lydbildet, som er veldig moderne og høres mer ut som Radiohead enn Pink Floyd (noe vi krediterer Radiohead- og Beck-produsent Nigel Godrich) samt at skiva er kjemisk fri for gitarsoloer. Det er veldig fristende å tenke på hva David Gilmour kunne bidratt med på disse låtene!

Men det er tekstene som driver denne skiva, og som setter stemningen. Det handler om krig og død, om sosiale media, moralsk forfall og en menneskelighet i full oppløsning. Og om at Donald Trump er en jævla kødd. Vokalt har Roger aldri vært noen Pavarotti, men han har alltid vært intens, og man føler at han mener hver ord som han enten pratesynger a la Leonard Cohen, eller roper skingrende ut med sinne og frustrasjon.

Åpningssporet «When We Were Young» er i praksis bare en intro med et surr av stemmer, mens første sang «Deja Vu» gir assosiasjoner til klassiske Floyd-låter som «Wish You Were Here» og «Pigs On The Wing». Men teksten tar oss et annet sted. “If I were a drone, I would be afraid to find someone home, Maybe a woman at a stove”. Og “If I had been God, with my staff and my rod – if I had been given the nod, I believe I could have done a better job”.

Det føles som om skivas hjerte er den «One Of These Days»-aktige «Picture That» og de påfølgende «Broken Bones» og tittelsporet. I førstnevnte roper han ut sitt sinne mot verden, med følgende snutt i fokus;
«Picture a courthouse with no fucking laws, Picture a cathouse with no fucking whores, Picture a shithouse with no fucking drains, Picture a leader with no fucking brains»

Denne låta er på nærmere syv minutter, og står som en påle som noe av det sterkeste Waters noengang har gjort, både musikalsk og tekstmessig – den har bare ikke fått 30-40 år på seg til å etablere seg som en klassiker ennå, i motsetning til de andre låtene på en Waters Top 10.

Waters har alltid vært genial til å fange stemningen i det globale samfunnet, og den politiske situasjonen i USA spesielt, og i «Broken Bones» gjør han dette på en mer reflektert og oppgitt måte enn i foregående «Picture That». Det klagende ropet «Ooooh Mistress Liberty, how we abandoned thee!” gir frysninger.

Det tredje trumf-esset er tittelsporet, hvor han igjen kommer med en rekke spark mot Trump-relaterte episoder, uten at fjotten nevnes med navn – selv om det er et bilde av ham på CD-coveret. «Every time a student is run over by a tank… Every time a Russian bride is advertised for sale, And every time a journalist is left to rot in jail, Every time a young girl’s life is casually spent, And every time a nincompoop becomes the president… It is because we all stood by, silent and indifferent. It’s normal!»

Riktignok klarer ikke skiva å engasjere like mye hele veien, og den avsluttende trippellåta «Wait For Her», «Oceans Apart» og «Part Of Me Died» er ganske forglemmelig. Tidvis føles det som om han stjeler uhemmet fra sin egen katalog, uten at man alltid helt klarer å sette fingeren på hvilken Pink Floyd-låt han her har hentet sterk inspirasjon fra, i mye større grad enn noen av hans andre soloskiver. Likevel er dette et knallsterkt album fra en av rockens virkelige giganter, som har levert med en intensitet og en bitende forbitrelse man ikke kan forvente fra en søkkrik 73-åring. Men han har i hvert fall gitt undertegnede akkurat den skiva jeg hadde ønsket meg fra ham, og hvis dette er det siste albumet med nye låter som vi får fra Roger Waters, så går han ut med flagget til topps.

Waters for president 2020!

5/6 | Geir Amundsen 

Utgivelsesdato: 02.06.2017