Rock the Boat 2019

25-27.januar 2019

Etter litt frem og tilbake arrangørmessig var det igjen tid for Rock The Boat på harryturenes mekka, Danskebåten. Bra sprik blant underholdningen og et meget svartkledd klientell i forhold til hva som er vanlig skulle by opp til fest, og fest ble det. Bra rock over høyttaleranlegget før det hele smalt i gang pluss informasjon til uinnvidde om at her er det hardrock, og kun hardrock det skal gå i ga et bra bilde på at dette ikke er en Danskebåt-tur helt som vanlig.

Motorfinger fikk den store æren av å starte ballet, og det skal sies at det virket som om publikum ikke helt var klare enda da de gikk på nøyaktig 21:00. Det, blandet med en overraskende lav lyd gjorde at det ikke ble helt det smellet undertegnede forventet. Men bevares, bandet gjorde så godt de kunne med en meget ivrig vokalist som gikk dypt inn for å fyre opp tilskuerne. Rundt omkring halvveis i settet fikk de det til også og det ble etterhvert en meget trivelig affære på C-View. Høydepunktene «Sunflower» og «Feels Like This» sementerte en bra opptreden, og selv den litt roligere brigaden på venstre side av scenen løste etter hvert også opp. 4/6

Det ble tidlig klart at publikum ikke var helt klare for konsert såpass tidlig, for idet Joe Lynn Turner og hans kumpaner entret scenen var gulvet på C-View stappe fullt. Fra første tone var det klart at de mente alvor og hadde en langt større tilværelse enn forgjengerne. Om det hadde noe med et langt mer engasjert publikum vites dog ikke. Men her var konsertfølelsen fullt på plass, i forhold til danskebåt-følelsen under forgjengerne. Bandet låt som en kule – inkludert en rent frem sinnsyk gitarist, Joe Lynn Turner sang som en gud og publikum svarte med allsang til de aller fleste låtene som kunne by på en stor andel Rainbow-klassikere. Midtveis i settet fikk han opp «vår egen» Tony Harnell til stor jubel, og vokalistduellen de to imellom kunne nok ingen andre på båten kommet ifra med æren i behold. Jeg syntes synd på Motorfinger som fint kunne ha landet en bedre spot på båten, men det er ingen tvil om at festen først startet med Joe Lynn Turner. 5/6

Circus Maximus fikk æren av å headline første kveld, og gjorde det med stil. Her hadde tidsskjemaet forskjøvet seg med en halvtime, uten at det så ut til å plage de fremmøte nevneverdig. Men det må nevnes at publikumstrøkket fra forgjengeren hadde dabbet av i stor grad. Tydeligvis var brorparten kun interessert i én konsert denne kvelden, noe undertegnede finner merkelig. Uansett ga de som fortsatt var tilstede bra liv som gjengen på scenen så ut til å sette pris på. Bandet, som består av noen vanvittige instrumentalister, gjorde sitt aller beste som headliner men klarte aldri å nå helt opp til partyfaktoren Joe Lynn Turner skapte – uten at det kan trekkes noe som helst fra fremførelsen generelt. Bandet låt feilfritt og storslagent med krystallklar lyd, og hadde konsertopplevelsen utelukkende vært basert på fremførelse ville det vært toppscore, men beklageligvis er stemning og opplevelse en stor del av konserten, og der vant Joe Lynn Turner klart. 4.5/6

Lørdagen startet rolig med vokalisten fra gårsdagens start, Maurice Adams. Jeg syntes han var meget lik en viss Chris Cornell i vokal under den tidligere seansen, og hyllest til sistnevnte var det det gikk i også. Fine akustiske versjoner fra hele Cornells karriere ble presentert på en meget bra måte, dog var det unntaket som var høydepunktet – nemlig en ekstremt vakker versjon av Michael Jacksons «Billie Jean», som vi også finner på Cornells «Carry On»-skive. 4.5/6

Men på Rock The Boat skal man ikke bruke for lang tid på akustisk fin musikk, så allerede ved neste band ut var det tilbake til metall igjen. Ghost Avenue hadde tydeligvis sin egen fanskare på båten, og med på plass ved start trøkka de til fra første akkord. Mer klassisk heavy metal, tight som få og meget bra lyd, som resten av konsertene var det vi fikk – og her må jeg gi en liten fistbumb til lydteknikerne som gjorde en meget bra jobb på samtlige konserter jeg bevitnet. Synes det var litt finurlig at Aragorn hadde dratt hele veien fra Middle Earth for å spille gitar for oss, men han klarte seg like fint med gitar som med sverd. De skapte bra humør konserten igjennom, og spesielt vokalisten var særdeles flink til å fyre opp publikum ekstra og ikke gi oss det minste tvil om hvilket band vi bevitnet. 4/6

Tony Harnell hadde jobben med å dra ned trøkket igjen i auditoriumet, og kunne bjuda på låter fra de fleste forskjellige jobber han har hatt opp igjennom – med forståelig hovedfokus på TNT og hans siste rykende ferske Starbreaker. Det var en fin stemning med bra interaksjon med publikum, deriblant en liten geografileksjon om Skandinavia. Det var også fint å høre han snakke om sine gamle kumpaner uten å snakke negativt. Tony viste også til sine humoristiske sider, og taklet nesete danskebåt-publikummere eksemplarisk. Personlig var det nok TNT-klassikerne «Northern Lights» og «10.000 Lovers» som var mine høydepunkter, og spesielt førstnevnte ga noen tårer i øyekroken. Allsangen på avslutteren «More Than A Feeling» må også nevnes. 4.5/6

Her var det på tide med episkhet igjen, og episk ble det så absolutt da Holter med sitt Vlad The Impaler-konsept rocka brakka. Her er det forsynt godt fra alle tenkelige mulige godteskåler for storslagen metall, og selv om det blir en tanke overkill for undertegnedes del, gjaldt det overhodet ikke for resten av C-View. Med et ekstremt velspilt band og kvinnelig gjesteartist som sang som en gudinne var det ikke stort å trekke gjengen for – noe publikumsreaksjonen var et solid bevis på. Høydepunktet var når de plutselig slo om til en jazza pause fra metall-bonanzaen og skapte en virkelig morsom og spesiell seanse. 5/6

Jeg er en av de som setter rå energi over musikalsk flinkiseri, og vinnerne på årets Rock The Boat for min del ble helt klart Scumbag Millionaire. Uten forvarsel bare blåste de sin Hellacopteriske-høyoktans-rock utover dansegulvet og så seg aldri tilbake. Dessverre var dansegulvet ganske tynt befolket som samme tid på forrige båt, men det så ikke ut til å plage bandet den minste grann. Et massivt trøkk og en spilleglede som overgikk samtlige andre artister jeg fikk med meg sementerte helgas soleklart beste konsert. Jeg har ikke satt meg inn i bandet før, men det ender her og nå. Det her var gøy! 5.5/6

Og mer rock og gøy skulle det bli med Cruel Intentions. Samme høyoktans SkandiRock som forgjengerne, men manglet totalt den energien som fortsatt satt i veggene etter Scumdog Millionaire og klarte ikke helt å hente seg inn igjen dessverre. Publikum virket ikke helt med heller, men når det er sagt rocket det fint fra denne gjengen også, og det kan godt hende de hadde endt med en enda mer positiv omtale hadde de spilt først. 3.5/6

Hardrock-delen av festivalen ble headlinet av ingen ringere enn Michael Monroe. En tacky start som kledde han godt giret opp publikum som nå hadde fylt opp gulvet igjen ga en fin ramme rundt konserten. Her hadde gulvet igjen fylt seg helt opp, og herr Monroe nølte ikke et sekund å bruke samtlige klisjéer han har opparbeidet seg i løpet av alle disse årene. Men folk som hadde sitt kreative høydepunkt på åttitallet har lov. En fin miks mellom punk og hardrock blåste til tider ørene av oss, men helt opp til den festen Joe Lynn Turner tok med oss på tidligere nådde han nok ikke. 4.5/6

På siste dag av sulamitten fikk jeg dessverre ikke med meg åpningskonserten, men våre danske venner i Lucer som var andre band ut på hovedscenen. Dette ble veldig intetsigende og kjedelig for min del, og basert på publikumsreaksjonen virket det som folk egentlig var ferdigrocka for festivalen, og jeg fikk inntrykk av at dette var mer en typisk Stena-Line konsert. En lite sjarmerende nordmann som brølte noen ufinheter mot bandet i anledning VM-finalen i håndball senere den dagen var det inntrykket som satt igjen, men bandet og vokalisten taklet det ganske så bra. 3/6

På grunn av at jeg ikke kan være to steder samtidig gikk jeg glipp av Freak Kitchen på lørdag, men heldigvis var de også satt opp på søndagen. Det var jeg glad for, for dette var et spesielt band som hadde krydret sin melodiske rawk med en solid dæsj grunge og jazz. At de i tillegg var hylende morsomme på bred Gøteborg-dialekt gjorde virkelig susen. Et band jeg helt klart også skal sjekke ut nærmere, for uheldigvis for de var ikke publikum spesielt interesserte i noe som helst på veien hjem og lokalet var atter en gang temmelig tynt befolket. Det la dog ikke en demper på humøret til den lystige gjengen. Ekstremt variert rock med meget dyktige musikere og egenart helt enkelt, og jeg ble solgt. 5/6

En meget bra arrangert festival, med knall lyd på alt jeg fikk med meg er dommen på sulamitten. Kanskje noe å tenke på om de ikke trenger å booke såpass mange band på søndagen hjem, for der var det meget tynt befolket på det meste jeg fikk med meg. Ellers var det vitterlig ingen ting å utsette på festivalen. Jo, forresten – disco på et rockecruise etter konsertene er ferdig? Det kan vi helt klart unngå i fremtiden.

Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Synne Nilsson og Anine Desire

, , , , , , , , , , ,