Robin McAuley – den irske vokalnomaden

Irske Robin McAuley er kanskje mest kjent som Michael Schenkers vokalist, men han har også sunget i Survivor i flere år – og spilt i band med halve Motörhead! I kjølvannet av fjorårets supergruppe Black Swan, er han nå klar med sitt første soloalbum dette årtusenet, ”Standing On The Edge”.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Enzo Masseo

– Du er i California nå, er det så? Hvor lenge har du bodd der?
– Siden 1988, stortrives i dette klimaet!
– Har du blitt amerikaner, eller er du fortsatt irsk?
– Haha! Jeg er 100% irsk, kommer aldri til å bli amerikaner – selv om jeg har Green Card.
– Du og jeg hadde egentlig en avtale om å snakke sammen i januar i fjor, Robin, om det nye bandet ditt, Black Swan. Men du endte plutselig på sykehus og jeg endte opp med Jeff Pilson i stedet. (Les det intervjuet her!) Hva skjedde med deg? Det hørtes ganske alvorlig ut en stund?
– Jeg var på vei til flyplassen for å dra på Monsters Of Rock Cruise hvor jeg skulle spille med Michael Schenker Fest. Plutselig ble jeg iskald og fikk fryktelig vondt i magen, og ble kjørt på sykehus hvor de fant en bakteriell mageinfeksjon, noe som kan være farlig om man ikke får behandling. Så jeg var innlagt en uke før de sendte meg hjem med masse antibiotika og beskjed om å ta det rolig. Men to uker senere var jeg i full sving igjen – jeg har i syv år hatt en fast jobb på et show i Las Vegas, ”Raiding The Rock Vault”. (Her har også folk som Doug Aldrich, Matt Starr, Paul Shortino, Tony Franklin, Howard Leese, Hugh McDonald, Jay Schellen, Andrew Freeman og Rowan Robertson vært innom!) Her spilte jeg fem kvelder i uka, før pandemien. Jeg har gjort 1500 forestillinger med denne gjengen, så jeg håper det kommer i gang igjen i løpet av året – eller neste år.
– Har du fått vaksinen din nå?
– Jepp, begge to! Uten noen form for bivirkninger.  

– Det tok 22 år, men nå er du omsider klar med ditt andre soloalbum (som anmeldes her). Du er ikke verdens mest produktive kar, Robin.
– Haha, takk for påminnelsen!
– Med unntak av noen låter her og der med Schenker, så var vel fjorårets skive med Black Swan din første utgivelse som hovedvokalist dette årtusenet. Men var det den som fikk fart på deg?
– Jeg har vært så opptatt med Las Vegas-forestillingene, med fem til seks show i uka, at det har rett og slett ikke vært tid til så mye annet. Da Michael Schenker (Intervju her!) tok kontakt og ville samle alle sine tidligere vokalister, syntes jeg det var en glimrende idé. Og vi hadde det så utrolig gøy sammen – meg og Graham Bonnet (Intervju her!) og Gary Barden, Steve Mann og Chris Glen, og Ted McKenna, måtte han hvile i fred. Til å begynne med trodde jeg at en 2,5-timers konsert ville kjede folk, men fansen har vært elleville – vi har flere ganger bikket tretimers konserter! Og Michael er i bedre form enn på lenge, både fysisk og spillemessig. Det skortet ikke på spilleglede og energi! Fjorårets turné ble naturlig nok avlyst, med utsolgte konserter i Europa og Japan. Den ble flyttet noen ganger, og til høsten skal jo Michael ut med 50-års jubileum turné med den nye skiva ”Immortal” og kun Ronnie Romero på vokal, så jeg vet enda ikke om eller når det blir flere Michael Schenker Fest-konserter.
– Så dermed fikk du tid til å lage soloskive?
– Njaaaa… – jeg er egentlig ikke stor fan av soloskiver! Jeg ser ikke noe behov for det, spesielt ikke når jeg allerede er en del av et – eller to! – glimrende band. Da vi hadde gjort Black Swan-skiva, tok plateselskapet (Frontiers) kontakt og foreslo at jeg burde smi mens jernet var varmt og lage en soloskive. Og min spontante respons var ”Næh! Trenger ikke det, har jo Schenker og Black Swan!” Men så kom pandemien, og brått fikk jeg mere fritid enn jeg kunne be om – og nå, ett år senere, så er ”Standing On The Edge” klar. Det er låter jeg har skrevet med flere forskjellige musikere. Og jeg ville lage noe som var litt annerledes. Jeg så ikke noe poeng i å lage en soloskive som hørtes ut som Black Swan!
– Fortell hvem du har jobbet med, da.
– Jeg fikk omsider mulighet til å gjøre noe sammen med min gamle kollega fra Grand Prix, Phil Lanzon, (som har spilt keyboards i Uriah Heep siden 1986). Folk spør stadig om det er aktuelt med en gjenforening av Grand Prix, men det er ikke særlig sannsynlig. Så da tenkte jeg at det nest beste er å lage musikk sammen. Jeg har møtt ham på noen festivaler de siste årene, hvor både Schenker og Uriah Heep har spilt, så vi har alltid vært perlevenner, og lagde ”Like A Ghost” som er på den nye skiva mi. Faktisk lagde vi to låter, men det ble ikke plass til begge på skiva, og Frontiers valgte ut denne.
– Så har du gjort en låt med din Vegas-kompis Howard Leese, (mest kjent som gitaristen i Heart)? 
– Ja, han har den musikalske styringa på showet i Vegas, pluss at han har jobbet med Paul Rodgers og Bad Company i kanskje tjue år. Så jeg ringte Howard og sa ’Hey! Gi meg en Bad Company-låt, da!’. Han lo og sa han hadde et litt Bad Company-aktig riff som jeg kanskje kunne bruke, og jeg jobbet med det, brukte det som et startpunkt for låta ”Supposed To Do Now”, som jeg lagde melodi og tekst til.
– Og en svenske har du også fått plass til.
– Ja, Tommy Denander som spilte med Jimi Jamison. (Og Alice Cooper!) Frontiers syntes jeg burde ha en låt eller to i stil med Grand Prix, McAuley Schenker Group eller Survivor, og satte meg i kontakt med Tommy, som sendte meg fire låter som han mente kunne passe. Og to av disse har havnet på skiva – ”Do You Remember” og ”Chosen Few”.
– Så du har faktisk vært med på å skrive alle låtene?
– Ja, alt det vokale er mitt – jeg har skrevet melodiene og tekstene, og arrangert koringene. Og jeg har vært veldig involvert i arrangementene av låtene sammen med Alessandro Del Vecchio, som har produsert og mikset skiva. Og han har satt sammen bandet som spiller på skiva – og der fant vi gull i form av gitaristen, Andrea Seveso. Han er helt utrolig, jeg fatter ikke at han ikke er et verdensnavn allerede. Men jeg er veldig fornøyd med sluttresultatet – til soloskive å være er den glimrende, variert og jeg har klart å gjøre det jeg ønsket å gjøre.
– Jeg var først litt bekymret da jeg hørte at Alessandro var involvert – jeg trodde dette skulle bli nok en av de skivene hvor han gjør absolutt alt utenom å synge, og de låter ganske likt. Men dette var en hyggelig overraskelse.
– Takk! Og ja, jeg skjønner godt hva du mener! Jeg sa jo som nevnt først nei til å gjøre en soloskive, men satte etterhvert noen klare krav til hva slags skive jeg i så fall ønsket å lage. Og jeg har hatt det utrolig gøy med dette i løpet av det siste årets nedstenging av samfunnet. Jeg burde ha kalt skiva ”The Lockdown Sessions”, haha!
– Der er du allerede for sent ute.
– Tviler ikke. Jeg er forresten veldig stolt over albumcoveret, det var også min idé som jeg jobbet tett sammen med kunstneren for å skape. Og han klarte å få frem akkurat det jeg hadde sett for meg. Jeg elsker det bildet.

– Har du noen planer om å promotere denne skiva med en turné eller noen konserter, når omstendighetene tillater det?
– Da vi lagde Black Swan-skiva (som er anmeldt her!), mente jo alle at vi var nødt til å turnere så fort som mulig. Men det kunne jo kun skje når Reb (Beach, gitar – intervju her!) ikke er opptatt med Whitesnake og Winger, og når Jeff (Pilson, bass) ikke er opptatt med Foreigner, og når jeg ikke er opptatt med Schenker eller Vegas-showene! I de få vinduene som finnes der, da skulle vi turnere! Men siden da har det skjedd så mye. Nå har ingen spilt konserter på over ett år, og med en gang det blir grønt lys nå, så kommer alle til å legge ut på veien sporenstreks. Det blir spennende å se hvordan det skal gjøres, jeg tror det blir en del store pakke-turnéer, hvor flere band turnerer sammen og gir fansen en minifestival på en kveld. Men jeg har snakket med Alessandro og meldt meg klar for å gjøre en turné når vi har muligheten, og alle i bandet på skiva har stilt seg positive til å bli med på det. Så det er i hvert fall planen. Men nå er det allerede april, og promotører trenger seks til åtte måneder for å lage et bra opplegg for en turné, så det blir uansett ikke før til neste år. Det er for høy økonomisk risiko å være for kjapp med å legge ut på veiene. Jeg savner sommerfestivalene, og håper de kommer tilbake for fullt.
– Det blir nok ikke før til neste år. Nå ryker den ene etter den andre som dominobrikker. Sweden Rock avlyste i dag.
– Åh nei, gjorde de? Så kjipt! Jeg spilte der for et par år siden med Schenker Fest, for en herlig festival. Og etterpå gikk jeg ut i publikum for å se på Sabaton, jeg elsker dem!
– Sabaton? Du?!?
– Javisst! Under Loudpark i Japan i 2017 avsluttet Michael Schenker Fest festivalen, og tidligere på dagen spilte også Sabaton. Da sneik jeg meg ut og sto i fronten og digga, hvor alle kunne se meg, og mange pekte og spurte ’Hva gjør du her ute?’ – men jeg var faktisk bare en fan som alle andre der. Jeg sto og sang med av full hals på ”Sparta”!
– Uvanlig, må man si!
– Kanskje, men jeg elsker den atmosfæren i publikum! Jeg er jo rockfan selv! Jeg har ingen iinteresse av å sitte backstage mens et knallbra band står på scenen, da skal jeg i fronten og få det med meg med egne øyne! Det holder meg ung!

– De fleste kjenner deg som Michael Schenkers vokalist, men du har jo gjort mye annet – mange er ikke en gang klar over at du frontet Survivor i 5-6 år. (Fra 2006 til 2011.)
– Nei, riktig det!
– Jeg husker at det ble annonsert konsert med Survivor på en klubb her i Oslo i 2007 (på Smuget!), men så vidt jeg vet ble aldri det noe av?
– Nei, hele den Europaturnéen ble avlyst, uten at jeg husker hvorfor. Og det er litt greia med Survivor, i hvert fall mens jeg var med de, at de jobber ikke spesielt mye. Mens jeg elsker å holde meg aktiv. Survivor er et veldig undervurdert band, de har et fantastisk arsenal av velskrevne, klassiske låter, de er så utrolig mye mer enn ”Eye Of The Tiger”, som er den store låta som alle kjenner.
– De holder det fortsatt gående, men jeg aner ikke lenger hvem som er med der, med unntak av gitarist Frankie Sullivan.
– Frankies sønn Ryan har tatt over på trommer. Ellers vet ikke jeg heller. De endrer stadig, og jeg tror ikke Frankie ser noe stort behov for å turnere så mye. Da jeg var med i bandet, spilte vi bare i helgene, med et fast sett på seksten låter. Og det hendte oftere at Frankie kuttet et par låter, enn at vi tok noen ekstra, selv om vi hadde tid til det. Jeg skjønner ikke det. Men det er slik de jobber.
– Ergrer det deg ikke at du var i så mange år i et såpass stort band, men du fikk aldri lagd en skive med de?
– Ja, litt. Vi skrev masse låter, og vi spilte de inn, men de ble aldri utgitt. Frankie er en av de som aldri klarer å si seg fornøyd, som ikke klarer å sette strek og gi ut låtene. Han overtenker det og vil gjøre det på nytt og på nytt.
– På ett tidspunkt må man jo slippe barnet sitt ut i verden på egen hånd.
– Haha, fantastisk analogi! Men tiden gikk, og årene gikk. Og så gjorde de en gjenforening med Jimi Jamison og den første vokalisten deres, Dave Bickler, men ikke lenge etter døde jo dessverre Jimi.  

– Et annet litt ukjent aspekt ved deg er at du faktisk har spilt med folk fra Motörhead og Thin Lizzy!
– Det stemmer! Det var rundt 1984-85, da vi hadde et band kalt GMT – Ikke Greenwich Mean Time, men Glen-McAuley-Taylor. Det oppsto etter at Brian Robertson og Philty Taylor hadde forlatt Motörhead, og jeg fikk en telefon om at de ville danne et nytt band sammen med Chris Glen, bassisten fra MSG, og ville gjerne ha med meg på vokal.
– Det var faenmeg litt av en hurragjeng.
– Ja, det gikk ikke en dag uten at jeg fikk telefon fra vennene mine som lurte på om det fortsatt gikk bra med meg, selv om jeg nå hang daglig med disse gærningene. Nesten hver dag samlet vi oss på øvingslokalet på formiddagen, og Brian og Philty og Chris begynte straks å drikke. Ingen plukket opp noen instrumenter, og jeg holdt på å kjede meg ihjel hele dagen. I 21-tida kunne kanskje Brian komme svaiende over til kroken min og snøvle ’Oy Rrrrobin man, arrr ye rrready to sing the bloooze then?!’ Og da var jeg mer klar til å dra hjem! Jeg hadde kastet bort hele dagen med å sitte der og vente på at noen skulle engasjere seg i musikken. I 22-23-tida var kanskje de klare til å begynne øvinga, men da var jeg som oftest på vei ut døra.
– Jeg skjønner hvorfor dette ikke ble et langvarig band.
– Ja det kunne ikke vare. Brian forsvant ut ganske kjapt, derfor ble vi hetende GMT. Vi endte opp i Tyskland hvor vi spilte inn demoer av de fleste låtene, og Mausoleum Records plukka det opp og ga ut en EP i 1986, men da var vi allerede oppløst. Og en uoffisiell skive (”War Games”) fulgte noen år senere, men det var i praksis bare de gamle demoene. Men mens vi var i Tyskland, fikk produsent Frank Farian (som også sto bak både Boney M og Milli Vanilli) høre stemmen min, og ba meg komme i et studio for å synge på noe greier uten å spesifisere hva.
– Her snakker vi om beryktede Far Corporation, prosjektet som gjorde en modernisert og synth-tung versjon av selveste ”Stairway To Heaven”?
– Korrekt. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, og i neste øyeblikk står jeg der og synger ”Stairway” sammen med Bobby Kimball fra Toto! (Steve Lukather og David Paich fra Toto var også med!) Så fort kan ting snu.
– Og det ble jo en svær hit.
– Det ble det! Vi var litt vantro, da vi var i studio husker jeg at jeg og Bobby Kimball så på hverandre og mumlet ’Man kan ikke gjøre dette med ”Stairway To Heaven!”’. Den første TV-opptredenen vi gjorde med dette, var på et massivt popshow i Berlin, a la ’Top Of The Pops’ i Tyskland, med 50 millioner seere. Kate Bush var der, Slade var der, Depeche Mode… Mens vi holdt på med soundchecken vår på en av scenene, sier plutselig gitaristen til meg: ’Ikke snu deg, men Robert Plant stirrer på bakhodet ditt akkurat nå!’. Jeg lo og sa ’Haha, så klart ikke!’, og snudde meg – og på den andre scenen sto Robert Plant og pekte på meg, og tittet opp på vår digre backdrop i svart og sølv, hvor det sto ”Stairway To Heaven”… Han kom over, pekte og spurte ’Hva er det der?!?’. Jeg måtte bare le og svarte ’Ikke se på meg, gå og snakk med produsenten!’. Men det ble en fin kveld! Og låta tok jo av, den var på Topp 10-lista i Storbritannia hvor jeg tror den solgte over to millioner singler.

– Ikke fortell det til noen, men jeg hørte – og likte – den versjonen av ”Stairway To Heaven” med deg lenge før jeg ble kjent med Zeppelins orginalversjon!
– Hahaha! Men det er du nok ikke alene om! Det er en interessant kommentar, for det var nok mange av den yngre generasjonen som ikke kjente til Led Zeppelin i 1985, de hadde jo gitt seg fem år tidligere. Men etter Far Corporation så var det nok mange som fant veien til Led Zeppelin og oppdaget det. Zeppelins original er jo ganske annerledes, og den ble aldri utgitt som en singel. Og fjorten år senere så klatrer låta på listene verden over i vår versjon, og mange sa ’Fantastisk låt! Hvem er dette?’.
– Og den sørget for en videre tysk forbindelse i din karriere?
– Ja, Rudolf Schenker fra Scorpions fikk høre den på tysk radio, og da ringte han til sin lillebror Michael og sa ’Har du hørt stemmen på han som synger på den nye versjonen av ”Stairway To Heaven”? Han må du ha!’ – for Michael lette etter ny vokalist da. Men Michael hadde først svart at ’Ja, jeg kjenner til ham, men han er ikke interessert!’ – fordi fire år tidligere hadde han tatt kontakt da Gary Barden sluttet første gang, og kommet på en konsert med Grand Prix for å se og høre meg på scenen. MSG og Grand Prix var på samme plateselskap, Chrysalis, forresten. Men på det tidspunktet var Grand Prix i siget med andreskiva si, og vi skulle på turné med Sammy Hagar, så jeg takket nei.        
– Og da fikk han Graham Bonnet i stedet, som varte et halvår.
– Ja, ei skive og tre konserter, og så kom Gary tilbake. Men da Gary sluttet nok en gang, i 1985, ble jeg aktuell igjen, og denne gang passet alt perfekt.
– Du var visstnok ikke så begeistra for navnet McAuley-Schenker Group?
– Nei, det var Michaels påfunn, og jeg syntes det var en elendig idé, siden Michael Schenker Group var et etablert navn da, og jeg elsket MSG-logoen. Men Michael insisterte, og kom med et kompromiss om at vi kunne beholde logoen, men at M’en heretter skulle stå for McAuley og ikke Michael. Han ville ikke bare ha en sanger, han ville ha en likeverdig partner. Det var en fin tid, litt synd at det bare ble tre skiver.

– Ja, dere ga dere mens grunge-bølgen sto på sitt høyeste i 1993?
– Huff, ja. Vi avsluttet faktisk med en Unplugged-turné, som var en aldeles fantastisk tid. Vi turnerte i nesten ni måneder, i Europa og USA, med noen korte pauser innimellom. Det å høre Michael spille disse låtene og UFO-låter på en nylonstrenggitar, var helt enestående. Det finnes en DVD på markedet med en hel konsert, som jeg er veldig stolt av. Mitt beste minne fra den perioden. Etter den turnéen ønsket Michael å gjøre en akustisk, instrumental soloskive, og jeg giftet meg og fikk meg en utdannelse for å kunne tilbringe mer tid med familien.
– Den eneste gangen du har spilt i Norge, var så vidt jeg vet da McAuley Schenker Group varma opp for Def Leppard på Hysteria-turnéen. (I Skedsmohallen i mars 1988)
– Det stemmer! Fine minner fra den turnéen også – det var der jeg traff henne jeg er gift med den dag i dag!
– I Norge?
– Nei, på den turnéen! Da vi spilte i Wien, hun er østerriker. Jeg falt pladask, men så henne ikke igjen på fem år, da vi kom tilbake på Unplugged-turnéen. Og siden har vi vært uadskillelige – gift 28 år i år.     

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021             

, , ,