Robert Plant | Digging Deep: Subterranea

Warner

Robert Plant tok verden med storm da Led Zeppelin gjorde furore i et drøyt tiår fra 1968, og har siden vist seg som en av de store soloartistene som har plukket høye stilkarakterer gjennom nesten hele karrieren, men kanskje mest det siste tiåret, med Band Of Joy og samarbeidet med Alison Krauss, i tillegg til samarbeidet med tidligere Zeppelin-kollega Jimmy Page midt på 90-tallet. Å sette sammen ei samleplate med en såpass multifasettert artist må være en prøvelse i seg selv. Vi er innom en solokarriere som spenner seg over nesten fire tiår, og elleve album, der han berører flere stilarter, og treffer bra stort sett hele veien.

«Digging Deep : Subterranea» inneholder 30 låter, fordelt på to CDer, uten å forholde seg kronologisk til karrieren hans. Vi blir i tillegg til et utvalgt knippe låter fra katalogen, servert tre tidligere uutgitte låter, som glir lett inn i samlinga. «Nothing Takes The Place Of You» er en seig sak som ved første lytt gjerne kan oppleves som anonym, men når du føler trangen til å skippe tilbake etter noen låter, oppdager du at, heisann, denne har mer å fare med enn du oppdaga ved første lytting. Og stemmen da, mann. Man kan gjerne mene at Robert Plant ikke er på topplista over vokalister, men formidlingsevnen han har, er det få som topper. «Charlie Patton Highway (Turn It Up, Pt 1» er erketypisk Plant, i nedstemt lynne, med sine velkjente klagende toner. Desperasjonen er til å ta og føle på.

Å få ei skive med låter som «Ship Of Fools», «Heaven Knows» (sikker på at dette ikke er ei Talk Talk-låt??), «I Believe» og «29 Palms», er ei vinnerskive i seg sjøl, men ikke alle låtene er gull her heller, men hva pokker kan man egentlig forvente seg? Av Robert Plant, ganske mye, men som samleskive innfrir «Subterranea». Rent personlig ble jeg overrasket da «Nirvana» fra «Manic Nirvana» (1990) ikke var med, men da får jeg rett og slett finne fram den skiva istedet, noe som ikke byr meg helt imot, det er lenge siden sist.

Det er fascinerende å høre allsidigheten Plant innehar, noe som blir tydelig når tidslinja er tatt bort. Vi er uanfektet innom americana, pop, rock, folk og blues, og ingen av stilartene utfordrer ham nevneverdig. Det hadde lett kunne endt opp i ei rotete samling låter, men flyten er upåklagelig, og det er faktisk underholdende å hoppe fram og tilbake i tid som her.

«Digging Deep : Subterranea» er en trivelig reise i en av vår tids store artisters historie, og det er lov å håpe på nye utgivelser, ettersom han utvilsomt har mer å komme med.

5/6 | Jan Egil Øverkil

Utgivelsesdato: 2. oktober 2020

,