Robby Krieger fra The Doors – seremonien skal til å begynne

I en alder av syttifire fortsetter Robby Krieger å være kreativ og hans seneste verk «The Ritual Begins At Sundown» viser at han fortsatt har mye å tilby gjennom musikken sin. I tillegg er det i år femti år siden The Doors ga ut «Morrison Hotel» og det markeres med en eksklusiv jubileumsutgave, samt en egen tegneserie. Men hva i all verden har Frank Zappa med alt dette å gjøre?

Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Jill Jarrett

– Først må jeg spørre hvordan det går med deg i denne historiske perioden vi befinner oss i?
– Jeg gjør det jeg må for å være trygg og for å ta vare på meg selv og familien min. Hvordan har dere det i Norge?
– Jo takk, her går det bra nå og ting ser lysere ut. Jeg må få gratulere deg med nytt studioalbum – et album som egentlig skulle ha vært ute allerede i april, men som på grunn av tingenes tilstand ble utsatt.

– Takk skal du ha. Ja, det skulle som du nevner ha kommet ut i vår, men ting ble naturligvis forskjøvet, så da ble det august vi landet på.  
“The Ritual Begins At Sundown” er ditt første soloalbum siden “Singularity” i 2010. Er du spent på mottakelsen etter så mange år siden sist soloutgivelse?
– Ja, jeg må jo si at jeg er det. Det er noen år siden sist utgivelse som du sier – selv om det føles som om det var i går. Tiden går fort.
– Når fant du ut at det var på tide med litt ny musikk?
– Jeg brukte veldig mye tid og krefter på den forrige skiven min. Jeg fikk til og med en Grammy-nominasjon, men det solgte ikke en dritt. Folk stjal bare musikken din via de ulike strømmetjenestene som fantes der ute. Det gjorde at jeg ble litt desillusjonert over hele greia, og begynte å revurdere det jeg holdt på med. Så noen år etter det bygde jeg et studio her i Los Angeles som heter «Horse Latitudes» og begynte å spille der for gøy med ulike venner og bekjente. For rundt fem år siden begynte jeg, min gamle venn Arthur Barrow, som jeg har kjent i mange år, og noen av hans tidligere kollegaer fra Frank Zappas gamle band å skrive sanger sammen. Det var sånn dette prosjektet begynte og nå er det altså klart for å deles med verden.

– Den første sangen jeg fikk høre fra “The Ritual Begins At Sundown” var sangen “Slide Home”. En låt som unektelig minner om noe The Doors kunne lagd, og som derfor også fikk meg til å trekke på smilebandet. Kan du fortelle litt om akkurat den sangen – fordi den stikker seg vel egentlig litt ut på plata?
– “Slide Home” var faktisk den siste sangen vi spilte inn på platen og vi visste ikke engang om den kom til å være på platen fordi den var så ulik de andre låtene. Sangen er bare meg og Arthur Barrow i hans private studio og jeg hadde et gitarparti som jeg hadde jobbet litt med for meg selv som jeg viste ham. Han hadde en gammel Epiphone-gitar i studioet sitt – en gitartype som jeg hadde brukt før på en del av slidegitar-innspillingene mine fordi den gir en flott lyd. Sånn startet vi på låten og jeg må si at resultatet ble veldig bra.
– Sanger som “The Drift” og “Hot Head”, er helt klart mer jazzinspirerte og gir meg en tydelig Frank Zappa-følelse. I tillegg til din gamle venn Arthur Barrow, som jobbet med Zappa på 70- og 80-tallet, så har du med Sal Marquez, Tommy Mars og Jock Ellis – som alle har spilt med Frank Zappa. I hvor stor grad bidro disse linkene til Frank Zappa-soundet på albumet ditt?
– Jeg hadde ikke planer om at det skulle høres ut som noe Frank Zappa ville lagd, men som du sier så har jeg med meg en del av folkene som spilte i bandet hans og det vil jo naturligvis påvirke lyden til en viss grad. Grunnen til at Frank Zappa brukte de gutta var fordi de var de beste på det de gjorde på den tiden, og det var noe av det jeg likte best med ham – at han alltid brukte de aller beste studiomusikerne på albumene sine. Sal Marquez, Tommy Mars og Jock Ellis som alle er med på platen har alle gått i skole hos Frank Zappa, så jeg visste at de ville være dyktige og de gir en kontinuitet gjennom hele albumet. Den eneste sangen de ikke er med på er «Slide Home» som er en av grunnene til at den høres så forskjellig ut i forhold til resten av platen.

– Hvordan fikk du egentlig samlet sammen alle de ulike folka du har med deg på «The Ritual Begins At Sundown»?
– Det var Arthur Barrow som samlet sammen de gutta for meg. Han hadde spilt med dem, og kjente dem godt gjennom Frank Zappa. Han hadde brukt dem på ulike prosjekter opp gjennom årene så han visste at de ville levere varene. De eneste jeg kjente fra før var Sal Marquez, som jeg har vært god venn med siden 70-tallet, og Jock Ellis som spiller trombone. Begge var med på mitt aller første soloalbum «Robby Krieger and Friends» fra 1977. Sal Marquez lærte meg og flere andre unge rock’n’roll-karer på 70-tallet hvordan man spilte jazz, og jeg lærte utrolig mye av han. Det er utrolig kult å gi ut plate med ham igjen etter alle disse årene.
– Kan du fortelle meg litt om den mystiske tittelen på albumet? «The Ritual Begins At Sundown» er en tittel som selveste Mr. Mojo Risin hadde vært stolt av.
– Coveret på albumet er faktisk et av mine egne malerier og vi bestemte oss for å oppkalle albumet etter maleriet. Så enkelt kan det gjøres, så hvorfor ikke. Jeg aner ikke hva tittelen har å gjøre med musikken, men det høres uansett kult ut, haha.
– Du har valgt å inkludere den gamle The Doors låten “Yes, The River Knows” på den nye skiva. Hvilke tanker ligger bak den avgjørelsen?
– Det stemmer, og det er jo en Doors-sang fra vårt tredje album «Waiting For The Sun», som du sikkert vet. Jeg har alltid følt at den låten har blitt litt forbigått på det albumet. Den er veldig ulik de andre låtene – den er litt mer jazzete. Det Ray Manzarek gjør på pianoet i den låten er i min mening noe av det beste han har gjort. Bare hør på spillingen hans på “Yes, The River Knows», det er rett og slett genialt. Det vi gjorde på “The Ritual Begins At Sundown” var at Arthur Barrow transkriberte pianodelene note for note, og så fikk vi Tommy Mars til å spille det inn. Den låten bestemte vi oss for å gjøre ikke så veldig lenge etter at Ray Manzarek døde, så det er en slags hyllest til han.
– Du har jo ofte uttrykt din kjærlighet til jazz og kanskje spesielt jazzgitarister. Kan du fortelle meg litt om hvor din fascinasjon for jazz begynte, og hva et navn som Wes Montgomery betydde for deg som ung gitarist?
– Jeg brukte å elske og se de gutta spille gitar. Vi har alltid hatt en del skikkelig gode jazzklubber i Los Angeles, og på den tiden trengte man ikke være atten for å komme inn. Jeg og noen venner dro av og til helt til ghettoene for å se folk som Wes Montgomery spille, og ofte var vi de eneste hvite der, men det var aldri noe problem. Jeg spilte flamenco-gitar på den tiden så jeg var helt overveldet over hvordan de spilte. Jeg vurderte ikke engang tanken på at jeg kunne spille som dem, men det endret seg da jeg møtte John Densmore og vi begynte å gå på jazzklubber sammen. Vi så folk som Wes Montgomery som du nevnte, i tillegg til folk som Miles Davis, Roland Kirk og Larry Carlton. Så det var egentlig John Densmore som fikk meg skikkelig interessert i jazz og sendte meg ned den stien.

– En av de tingene som gjør de aller største gitaristene så legendariske er at de har sitt eget særpreg å gitarlyden. Det gjelder i aller høyeste grad i ditt tilfelle. Hvordan kom du fram til det som skulle bli din særegne gitarsound, som skulle være med på å definere The Doors som band?
– Jeg hadde akkurat begynt å spille elektrisk gitar da jeg ble med i The Doors og jeg ville ganske enkelt ikke spille som alle andre på den tiden. Det var mange som kopierte spillestilen til andre på den tiden, folk som Chuck Berry, noe jeg ikke var interessert i å gjøre. Jeg ville ha min egen stil og faktisk det å spille med John Densmore og Ray Manzarek hjalp meg med å forme min egen stil, fordi vi hadde ikke bassist i The Doors. Ray spilte basspartiene på pianoet sitt og jeg måtte også bidra med å spille basstoner på gitaren min for å dekke over at vi ikke hadde bass. I tillegg spiller jeg med fingrene, og det kom fra at jeg startet som flamencogitarist. De tingene bidro i stor grad til hvordan jeg fant min egen gitarstil i The Doors og som har fulgt meg gjennom karrieren min. Noe av særpreget kommer også rett og slett fra gitaren jeg bruker. Jeg har stort sett alltid brukt Gibson SG og den har sin egen lyd som jeg liker veldig godt.

– I år markeres 50 år siden utgivelsen av “Morrison Hotel”, som jo faktisk hang i en tynn tråd da Jim Morrison nok en gang ble arrestert. Dere hadde akkurat begynt innspillingen da han igjen havnet på kant med loven. Denne gangen for å ha laget kvalm og oppført seg truende mot personalet på et fly til Phoenix for å se The Rolling Stones. På et tidspunkt skal faktisk kapteinen ha truet med å avbryte flighten og fly tilbake til Los Angeles, men alt ordnet seg til slutt og anklagene ble droppet. Albumet ble på mange måter sett på som et comeback for The Doors etter en litt trøblete og anstrengt periode både musikalsk og personlig under og etter innspillingen av “The Soft Parade”. Det gikk så langt at dere på albumet krediterte sangene enkeltpersonen som hadde skrevet sangen og ikke til hele bandet som dere alltid hadde gjort. Så hvordan husker du innspillingen og utgivelsen av “Morrison Hotel” femti år etter?
– Jeg husker at det var et morsomt album for bandet å lage. På albumet før det, “The Soft Parade” hadde vi orkester med, blåsere og det tok en evighet å gjøre ferdig. Det var en lang prosess som vel tok oss ni måneder å få i havn. Det føltes rett og slett ut som jobb å spille inn «The Soft Parade». På «Morrison Hotel» ble vi enige om at vi skulle spille med litt mer blues-preg og ha det gøy med musikken igjen, og ut kom en låt som f. eks «Roadhouse Blues».
– Du nevner via Facebook-siden din at det vil bli en jubileumsutgave av “Morrison Hotel”, samt en tegneserie senere i høst som handler om det for lengst legendariske albumet. Hva kan du fortelle om albumutgivelsen?
– Den er ganske så kul, hvis jeg skal si det selv. På jubileumsutgaven av “Morrison Hotel” vil det være mange godbiter for alle The Doors-fans der ute. Mange alternative opptak og demoversjoner av låter som “Roadhouse Blues” og “Queen of the Highway” der du får høre og følge prosessen rundt hvordan vi jobbet og utviklet sangene i studio.
– På albumet finner vi blant annet sangen “Peace Frog” som du skrev, og alle som kjenner The Doors elsker åpningsriffet ditt. Du spiller fremdeles sangen på konsertene dine og låten har igjen blitt relevant som protestsang med tanke på tingene som skjer i USA for tiden. Kan du gi et lite innblikk i låten og hvordan dere jobbet med den?
– Folk har alltid elsket den sangen og jeg tror det må være en av de mest, hvis ikke den mest dansbare sangen til The Doors. Den har en ganske kul rytme. Jim Morrison hadde ikke vært tilstede så mye under selve innspillingen av «Morrison Hotel» på grunn av alt oppstyret og rettsaken etter den beryktede episoden i Miami i 1969. Jeg hadde derfor skrevet ferdig musikken til låten og vi hadde også fått spilt den inn før Jim kom til studioet igjen. Da han dukket opp fortalte jeg han om låten, og spurte om han kunne skrive en tekst til musikken. Han tok opp diktboken sin, som han alltid hadde med seg for å skrive poesien sin i, og fant et dikt han hadde skrevet som het «Abortion Stories». En del av teksten som gjentas om og om igjen er ’There’s blood in the streets, it’s up to my ankles…’. Diktet handlet om en abort som hadde skjedd i Chicago, så det har ikke så mye å gjøre med politiet som banker opp folk å gjøre. Vi måtte endre tittelen på diktet hans for å kunne bruke det i sangen, så Jim foreslo «Peace Frog». Hvor han fikk det fra aner jeg ikke, men tittelen har nok mer å gjøre med det som skjer i verden enn selve teksten. Det skulle kanskje ha vært «War Frog» og ikke «Peace Frog». Jeg lagde en versjon av den låten for noen år siden som jeg kalte «War Toad», det er en slags remiks som jeg synes ble ganske kul. Den ligger på Youtube, hvis noen vil sjekke den ut. (Her!)

– The Doors har servert oss noen av de villeste historiene fra musikkens verden og Jim Morrison var jo med på å skape myten om den klassiske rockestjernen. Jeg må få spørre om coveret til “Morrison Hotel” fordi jeg har hørt noen elleville historier om hvordan det bildet ble tatt. Kan du fortelle hva som egentlig skjedde da det nå ikoniske bildet skulle tas?  
– Det var Ray Manzarek som fant hotellet, fordi ingen av oss visste om det på forhånd. Han hadde kjørt litt rundt i Los Angeles da han tilfeldigvis passerte dette hotellet som da het Morrison Hotel. Han syntes det var kult og fortalte oss andre om det, og vi ble enige om å dra ned dit for å ta noen bilder. Jeg husker ikke om tanken var å bruke bildene som cover til albumet eller om det bare var en vanlig band-fotografering. Vi hadde uansett med oss en fotograf ved navn Henry Diltz som var en kjent fotograf på den tiden, og er det fremdeles, som hadde tatt noen bilder for albumcover fra før. Vi dro ned dit og begynte å ta noen bilder utenfor hotellet. Men, da vi skulle gå inn på hotellet for å ta noen bilder inne i lobbyen, ble vi stoppet og fikk ikke lov til å ta bilder inne. Jeg vet ikke hvorfor de nektet oss, men vi hadde bestemt oss for at vi på en eller annen måte måtte få tatt noen bilder i vinduet. Vi bestemte oss for å vente utenfor til vi så at han som hadde stoppet oss forlot lobbyen. Da han endelig gjorde det for å gå på do eller noe sprang vi så fort vi kunne inn og klarte å blant annet få tatt det bilde som ble coveret på «Morrison Hotel». 
– Fantastisk historie! Sangen “Indian Summer” er en skjult skatt i katalogen til The Doors, samt en sang som altfor ofte blir forbigått når man snakker om bandet. Samspillet mellom din gitar og Jim Morrisons stemme må du nesten si noe om hvis du husker innspillingen? Det er jo noen år siden nå, så jeg spør kanskje litt vanskelig?
– Den husker jeg veldig godt og jeg vet ikke om alle vet dette, men «Indian Summer» var faktisk den aller første sangen vi spilte inn sammen på Sunset Sound og den skulle egentlig være på debutskiva vår. Av en eller annen grunn valgte vi å ikke ta den med – sikkert fordi den var for rolig. Så vi la den til side, helt til vi begynte å jobbe med «Morrison Hotel» og vi fant ut at den passet bedre der. Det interessante med gitaren min på den sangen er at jeg brukte Ravi Shankar-stemming og derfor fikk en litt indisk sound som passet sangen perfekt. Jeg elsker den sangen og Jim Morrisons stemme er så myk og varm på den. Rart å tenke på at det var den aller første innspillingen han gjorde.
På den påfølgende albumturneen i 1970 spilte dere på Isle of Wight-festivalen, med navn som Jimi Hendrix og The Who. Noen morsomme eller interessante minner fra den opptredenen som kanskje ikke alle vet?
– Jeg husker Isle of Wight-festivalen veldig godt og det kommer en ny film ut om den snart, i og med at det er femti år siden festivalen var. Det var den første store festivalen The Doors spilte på fordi vi gikk jo glipp av Woodstock og Monterrey, så vi var fast bestemt på å spille der. Det var litt merkelig egentlig fordi Jim Morrison var fremdeles midt oppi hele greia etter konserten i Miami året før, så han var deppa og ikke helt seg selv. Når han kom på scenen var han nesten som en statue, han beveget seg nesten ikke i det hele tatt, og det var merkelig for oss fordi han pleide alltid å være veldig aktiv på scenen. Han visste at de filmet konserten, så han ba om å få mørkt rødt lys på scenen og produsenten sa lurte på hva faen han mente, fordi det kom ikke til å fungere. Jim sto på sitt, det ble mørkerødt lys på scenen og det ble ganske kult. Selve konserten husker jeg var bra og Jim sang helt nydelig.

Først publisert i Norway Rock Magzine #3/2020

,