Riverside @ Cosmopolite, Oslo


Ingen musikk for gæmlisene, Riverside – ihvertfall ikke ifølge frontfigur og låtskriver Mariusz Duda da de gjestet Oslo i forbindelse med deres siste utgivelse «Wasteland» – bandets første siden gitarist Piotr Grudzinskis tragiske dødsfall.

Konserten startet med «Acid Rain» fra nevnte skive med Duda på piccolo bass. Idet låta kom midtveis kunne man allerede høre taktfaste rop fra de fremmøtte.

Duda oppfordret publikum til å ikke være sjenerte og idet lydnivået økte i takt med musikken ropte han «Oslo!» og lot låta ta helt av. Man kan fint se for seg denne bli en milepæl på fremtidige konserter og ta en rettmessig plass blant ekstranumrene.

På setlisten ellers fikk vi ikke overraskende servert flere perler fra sisteplate, deriblant «Lament» og «Vale Of Tears» – sistnevnte allerede som låt nummer to. Duda skapte igjen allsang da han fikk tilskuerne til å istemme «Wading through the desert». Etter denne fikk vi en liten tale der han kunne informere om at det var riktig så trivelig å ankomme byen, og at han la merke til den yngre garde i publikum, og som ikke det var nok følte man seg yngre i løpet av en Riverside-konsert også. «There’s no supper’s ready – we’re a different generation». Han var ivrig i å markere bandet med seg selv vekk fra andre prog-band virket det som, og dro frem forskjellen mellom de to publikum-typene på konsertene – den ene som klapper og den som ser ut til å kjede seg.

De tilstede som ventet på klassikerne ble heller ikke skuffet da flere godlåter ble presentert; som «Lost (Why Should I Be Frightened By A Hat?» fra en av deres beste skiver, «Love, Fear And The Time Machine», «Loose Heart» fra «Out Of Myself» og ikke minst «Second Life Syndrome» der gitarist Maciej Meller tok over showet med en fantastisk gitarsolo. Keyboardist Michal Lapaj fikk også sin del av oppmerksomheten da han dro frem thereminen under «Left Out» fra «Anno Domini High Definition».

Et av kveldens høydepunkter var tittelsporet på skiva, der lyssettingen bidro i sterk grad. Låta inneholder et musikalsk tema som kunne ha vært på ethvert soundtrack til en klassisk western-film i Ennio Morricone-stil. Og endelig sang publikum uoppfordret med, før bandet forlot scenen for første gang – forlatende et spent publikum som ville ha mer.

Vi fikk ytterligere to låter til som ekstranumre; «O2 Panic Room» med en frodig bass tilstede og en frontfigur som atter en gang oppfordret sine fans til å slenge seg på. Her stoppet bandet brått midtveis og startet ikke før de selv var fornøyde med applausen fra publikum. Dette føltes litt vel planlagt og regissert da den beste responsen fra ethvert publikum kommer spontant og frivillig. Passende nok med fremskritt-tanke og yngre generasjon-tema avsluttet de med «River Down Below» som var en perfekt avslutning for de fleste av de fornøyde tilskuerne, som så absolutt så ut til å føle seg akkurat som Duda ønsket – yngre.

Tekst og foto: Anne-Marie Forker