Riverdogs – I en spik spenna gæren verden

I vår nye, nye, store, store serie «Vokalister Som Burde Vært Mye Større Enn Jon Bon Jovi» har vi i dag kommet frem til Rob Lamothe, som de mest opplyste av dere kjenner som vokalisten og frontmannen i Riverdogs, bandet som er mest kjent for å ha en viss Vivian Campbell på sporadisk gitar. Og siden Riverdogs plutselig er aktuelle med «World Gone Mad», deres første utgivelse på 18 år, tok vi likegodt en prat med Rob på telefon fra Ontario, Canada.

Tekst Geir Amundsen

– Hei Rob, står til, og hvor befinner du deg?
– Jo takk, strålende, jeg er i et studio hjemme i Ontario hvor jeg for tiden driver og produserer et nytt ungt band med det velklingende navnet The Breaking Wind. Men vi har en halvtimes pause nå, så vi har god tid til en prat.
– Det er 18 år siden forrige Riverdogs-skive, «Bone» fra 1993. Hva i helvete er det som har oppholdt dere?
– 18 år….i alle dager. Det er et svært omfattende svar på det spørsmålet, men i korte trekk, etter at vi splitta i 1994 flyttet jeg hit til Canada, hvor jeg har stiftet familie, fått barn, jobbet som produsent og gitt ut tre soloskiver. Nick (Brophy, bass/gitar) flyttet til Nashville og har gjort det bra som produsent…
– Nashville igjen? Jeg synes alle jeg prater med for tida bor eller har bodd i Nashville. Tom Keifer, Danny Vaughn, Jonathan Cain, Kip Winger, Dann Huff,  Mark Slaughter…
– Ja, det har blitt USAs nye uoffisielle musikkhovedstad i det siste. Og Vivian begynte jo som du vet i Def Leppard, og har spilt med Thin Lizzy det siste året.
– Men likevel har dere holdt kontakten? Hvordan kom denne gjenforeningen i gang?
– Ja, vi har hele tiden holdt tett kontakt og spilt noen konserter i ny og ne, og når vi har kommet sammen har det alltid dukket opp noen nye låter. Vi er alle veldig gode venner og stortrives i hverandres selskap, og det skjer alltid noe magisk når vi fire spiller musikk sammen. Problemet har vel heller vært å få samlet oss, siden alle er opptatt på hvert sitt hold, og Vivian og Marc (Danzeisen, trommer) bor i Los Angeles.
– Hvem er Marc i Riverdogs-historien? Jeg kjenner ikke navnet.
– Han har aldri spilt på skive med oss, men han begynte i bandet etter at førsteskiva var innspilt, og var med oss i et par år. Han har vært en svært ettertraktet studiomusiker i California siden, og spilte blant annet med Gilby Clarke fra Guns n Roses en periode.

– Jeg ante ikke at det var noen ny skive på gang med Riverdogs før Vivian fortalte det da jeg snakket med han i sommer.
– Nei, det var egentlig ikke meningen heller. Andrew MacNeice som driver MelodicRock.com tok kontakt og ville hjelpe oss med en utgivelse, mest på grunn av at han er fan selv og var sugen på å høre en ny Riverdogs-skive. Og vi hadde noen uker til overs i sommer hvor vi både lagde noen nye låter og fikk spilt inn et par andre låter som vi har hatt på lager i flere år. Og så slang vi på en liveversjon av en coverlåt fra en konsert vi hadde i vår.
– Ja, Badfingers «No Matter What». Var det Vivians idé? Han har jo spilt den inn med Def Leppard på «Yeah!»-skiva deres også.
– Nei, den har vi faktisk hatt på live-reportoiret siden 90-tallet. Vi diskuterte å spille inn en annen coverlåt, jeg så for meg noe Beatles, Nick ville gjøre noe Zeppelin, men til slutt ble vi enige om at alle elsket denne låten, og den representerer bandet godt sånn sett.
– Så det var kanskje Def Leppard som rappa ideen fra dere da.
– Ha ha, vi har ikke akkurat noe monopol på coverlåter! Men joda, Vivian spilte den låta med oss lenge før Leppard spilte den inn.

– Tekstmessig har du alltid styrt langt unna de tradisjonelle rockeklisjeene – og det er et tidvis veldig mørkt bilde du maler på «World Gone Mad», med tittellåta og strofer som «…walking the streets of a messed-up world…»
– Ja, selv om de som kjenner meg antagelig vil karakterisere meg som en optimistisk og positiv fyr, har jeg alltid brukt tekstene mine som en slags terapi for å få ut de dystrere sidene mine – man ser så mye kjipt rundt seg, men man kan ikke la det ta rotta på oss.
– Og du er antagelig første mann i historien som (i tittellåta) har klart å rime ‘Al-Qaida’ med ‘MacGyver’. En forfriskende avveksling fra ‘fire’ og ‘desire’.
– Hahahaha! Forhåpentligvis første og siste mann i historien. I enkelte låter og stemninger er det sikkert helt riktig å rime ‘fire’ med ‘desire’, men det er ikke akkurat det jeg har på hjertet.

– Det er ganske kort spilletid på «World Gone Mad», ca 26 minutter fordelt på åtte låter. Er det noe mer på gang? Er dere tilbake for å bli nå?
– Du, vi tar ting litt på hælen nå. Vi er veldig fornøyde med resultatet og at vi endelig har klart å samle oss lenge nok til at vi klarte å få spilt den inn, men vi er alle svært opptatte på hvert vårt hold, med familier og karrierer. Og vi er det type band som vil være i samme rom når vi lager låter og spiller inn musikk. Det å drive og sende mp3-filer frem og tilbake og spille inn trommer i Los Angeles, bass i Nashville og vokal i Ontario er ikke vår greie.

– Det aner meg at dere ikke skal ut på verdensturne med det første…
– Nei, ingen muligheter. Hvis vi klarer å få organisert en 4-5 konserter i Europa, så tror jeg det er det maksimale.
– Vivian skal vel turnere med Def Leppard det kommende året, og såvidt jeg skjønner sitter Thin Lizzy på gjerdet og venter på at han skal få tid til å spille med dem.
– Nettopp. Vi holder dørene åpne, og ingen av oss kommer til å si nei hvis muligheten dukker opp.

– Riverdogs debuterte med en klassiker av en skive på Epic i 1990, men dere var vel ikke totale ferskinger på det tidspunktet heller?
– Nei, vi hadde vel alle bikka 30  på det tidspunktet, og hadde spilt i andre band i årevis. Jeg og Nick var kjernen i bandet da vi fikk platekontrakt, og fikk låne en fantastisk studiomusiker siden vi ikke hadde noen fast trommeslager på den tiden.
– Mike Baird som har spilt med bl.a. Journey.
– Riktig. Vi kom ikke overens med produsenten vår, og fikk låne Vivian Campbell som en slags studiomusiker og konsulent, samtidig med at produsent Jeff Glixman (Kansas, Gary Moore, Black Sabbath) kom inn for å avslutte skiva.
– Og Vivian likte tydeligvis det han hørte.
– Ja, det kan du si. Innen skiva var ferdig mikset, hadde han sluttet i Whitesnake som han turnerte med på den tida, og begynt i Riverdogs på heltid.
– Jeg elsker den skiva, den har ikke en eneste svak låt. Vivian selv var i sommer litt reservert og misfornøyd med egen innsats på den, han mente selv at han overspilte.
– Vivian er perfeksjonist, han blir aldri 100% fornøyd og mener alltid i ettertid at han kunne eller burde gjort det sånn eller sånn. Det må jo sies at han var jo kjent som en metal-gitarist på den tida,  etter å ha spilt med Dio og Whitesnake, mens folk som kjøpte Riverdogs-skiva på grunn av ham klagde over at det var for lite gitar!

– Det er helt utrolig at Epic dumpa dere etter debuten, den oser jo av klasse og kvalitetslåter.
– Plateselskaper tenker bare profitt – og debuten vår solgte ikke så mye, til tross for at vi fikk knallbra kritikker over hele linja. Og da gadd ikke kynikerne på Epic å bry seg mer med oss.
– Og det førte vel igjen til at Vivian forsvant.
– Ja, han fikk et tilbud fra Lou Gramm om å danne et nytt band, Shadow King, og vi oppfordret han til å slå til, siden vi sto på bar bakke. Det varte jo ikke lenge, og så fikk han tilbud fra et av verdens største band, noe han selvsagt ikke kunne si nei til.

– Men et par år senere var dere tilbake med en ny skive, «Absolutely Live», hvor bassist Nick hadde byttet til gitar, og med ny bassist. Var Nick gitarist i utgangspunktet?
– Ja, han hadde ikke noe betenkeligheter med å bli bassist da vi fikk muligheten til å få Vivian med i bandet. Og hoppet enkelt og brillefint tilbake til gitar da den posisjonen ble ledig. Og han gjør jo en strålende jobb.
– «Absolutely Live» er live i studio?
– Ja, 100%. Vi hadde samlet en 30-40 venner og bekjente i studio, serverte øl og pizza, og gjorde en drøy times intimkonsert med noen gamle og noen nye låter.
– Dere har ikke vurdert å spille inn noen av de låtene ordentlig? «Sweet Mystery» er en av mine store Riverdogs-favoritter.
– Takk takk, samme her! Nei, det har vært nevnt, men vi synes vi klarte å fange nerven i de låtene der og da, og de ER jo innspilt i studio, bare med publikum til stede. Så da vil vi heller fokusere på helt nye låter de gangene vi klarer å samle oss i studio.

– Dere kom med nok en skive i 1993, «Bone» som ble deres siste inntil i år.
– Den ble mer eller mindre innspilt hjemme i min garasje, selvprodusert med Nick bak miksebordet.
– Og der er min aller største favorittlåt med Riverdogs, «Revolution Man». Fantastisk låt. Fantastisk tekst.
– Takk takk! Den har alltid vært utrolig morsom å spille live, og under innspillingen brukte vi alt mulig av hageredskaper og verktøy som lå i garasjen, for å få frem de rette effektene.
– Og hva i helvete er den 20 sekunders introen?
– Ha ha…det var en beskjed som en meget stein trommis Ronnie la igjen på telefonsvareren min like før han egentlig skulle ha vært på øving.

– Jeg registrerer at du har hatt et sporadisk samarbeid med en annen ex-Thin Lizzy-gitarist, Brian Robertson?
– Ja, Brian er blitt en god venn av meg. Han spiller litt gitar på en av soloskivene mine, og sammen har vi spilt inn en coverversjon av «Ain’t Got No Money» til en Frankie Miller tributeskive. Og da jeg var på soloturne i Europa rundt 2000, stilte han opp som gitaristen min.
– Så det er ikke noe mer på gang her?
– Igjen, hadde jeg hatt tid og mulighet, så skulle jeg gjerne samarbeidet mer med Brian, men han holder stort sett til i Stockholm for tida. Men vi holder kontakten og gjør det vi kan sammen.

Med det lar vi Rob Lamothe få lov til å gå tilbake til studiojobbinga si, og kan bare oppfordre på det sterkeste til å sjekke ut et av tidenes mest undervurderte og oversette band – Riverdogs.