Rival Sons – i fronten av rockens nye syndeflod

Rival Sons fra California har gjort kometkarriere de siste månedene, med konserter med AC/DC og Alice Cooper mens både kritikere og publikum er henrykte. De særs 70-tallinspirerte rockerne ga ut sitt andre album “Pressure & Time” sommeren 2011, og besøkte samtidig Oslo. Vi tok en pils og en prat med bandets eminente vokalist Jay Buchanan i en sofa ved Akerselvas bredder rett før konserten på lille Blå.

Tekst & foto: Geir Amundsen
 
– Hei velkommen til Norge, første gang i Europa?
– Jo takk, vi ankom grytidlig i morges med båten fra Danmark og har akkurat sett litt på Oslo. Det er første gang vi er i Europa ja, men nå har vi vært her i en måneds tid, og skal ikke tilbake til USA før om en måned – men skiva (“Pressure & Time”) er jo ikke utgitt der enda.
– Dere er et forholdsvis nytt band – dannet i 2008, og for noen måneder siden hadde jeg aldri hørt om dere.
– Ja, det har kanskje gått fort, jeg vet ikke? Vi hadde vel egentlig ikke høyere ambisjoner om å spille litt i Los Angeles-området, kanskje gi ut en skive eller to, men folk har kicka noe så jævli på det vi holder på med, konsertene våre har dratt mer og mer folk, og kritikkene har vært helt hinsides. Jeg blir nesten litt bekymra når jeg leser så panegyriske anmeldelser av oss, forventningslista blir lagt så utrolig høyt at det er fare for riv. Det er selvsagt slitsomt å reise rundt og spille hver eneste kveld, men dette er guttedrømmen som går i oppfyllelse, og den timen vi står på scenen er alltid en nytelse, så jeg klager ikke, på noen måte!
– Dere spiller bare timeskonserter?

– Ja, i hvert fall på festivaler, og første gang vi besøker en by, som i kveld. Da er det bedre å kjøre ett intenst fullpakket show hvor vi gir alt, enn å tvære ut i 2,5 time.

- Sant nok, altfor ofte begynner publikums oppmerksomhet å vingle etter den først timen.

– Ja, ikke sant? Vi gjør heller nesten aldri ekstranummere, den klisjeen med å gå av scenen og stå der bak og vente og håpe på at publikum skal klappe deg inn igjen er altfor oppbrukt og forutsigbar.
– Gratis-EPen som fulgte med Classic Rock i mars må ha vært gull verdt PR-messig.

– Ja, Classic Rock har virkelig støttet oss hele veien, og det var vel etter den EPen at interessen rundt bandet vårt virkelig tok av her i Europa.
– Førsteskiva er fortsatt ikke utgitt i fysisk format?

– Nei, den er kun utgitt digitalt, og vi lagde noen få hundre kopier som vi solgte på konsertene våre i California. Men planen er nå å få den utgitt fysisk, den skal også ut på vinyl.

- Det overrasker meg ikke fra et band såpass forankret i 70-tallet.
– Haha! Nei vi er alle fire fanatiske vinylentusiaster.
– Hvordan var det å spille med AC/DC?
– Det var virkelig guttedrømmen! Det finnes jo ikke et mer jordnært, ærlig tøft rock’n’rollband enn AC/DC. Man MÅ jo bare respektere et band som har klart å kjøre fullstendig sitt eget løp i 35 år, uten å vise antydning til svakheter eller formsvikt.
– Traff dere Gutta?
– Ja, de var jo backstage, men de holdt seg stort sett for seg selv, og gikk rundt med tekoppene sine. Angus og Malcolm holder seg tett sammen hele tida, og innbyr ikke til kontakt, så vi lot dem være i fred, vi ville ikke forstyrre, og de har sikkert hørt en million ganger hvor bra de er og hvor lenge folk har vært fans. Brian Johnson var unntaket, han var vennlig og åpen og imøtekommende, så han fikk vi prata litt med. Trivelig jordnær fyr. Og de er så bittesmå hele gjengen – det var faenmeg som å gå inn i Hobbitun.
– Og Alice Cooper har også tatt dere under sin vinge?
– Ja, han er en engel! Han har spilt masse Rival Sons på radioshowet sitt, og vi spilte sammen med han på Nokia Theatre i Los Angeles i fjor – og du syke satan for et sceneshow han har! Jeg tror han ble drept 8-10 ganger i løpet av konserten, men kom stadig tilbake. Han ble hengt, halshogd, spidda, og de kjørte ei svær jævla sprøyte i kuken hans! Utrolig underholdende!
– I tida fremover skal dere turnere med Judas Priest og Queensrÿche – de er vel neppe like store inspiratorer for dere.
– Nei det kan du si. Jeg var aldri noen stor fan av heavy metal, selv om mange av kompisene mine var det. Så da vi fikk nyhetene om at vi skulle turnere med Judas Priest, anskaffet jeg meg noen av skivene deres for å sette meg litt inn i bandet, og det er jo tøft! Jeg har hørt mange av låtene, og jeg skjønner jo veldig godt at folk digger dette, selv om det ikke er helt min greie.
– Og så skal jeg se dere på High Voltage-festivalen i London i slutten av juli!
– Ja, det blir fett! Festivaler er alltid morsomt, alltid god stemning og forbrødring mellom bandene backstage.
– Aner du når dere skal gå på scenen på High Voltage?
– Nei, ingen peiling, jeg vet knapt når vi skal gå på scenen i kveld engang, så hva som skjer flere uker frem i tid er mildest talt diffust.
– Hvor møkke lei er du av å høre sammenligningene med band som Led Zeppelin, Humble Pie, Free og Bad Company?
– Til å begynne med var det litt irriterende at alle anmeldelser alltid på død og liv skulle sammenligne oss med noen, men det er jo ikke til å unngå. Og nå tar jeg det bare som et enormt kompliment.
– Det hadde ikke vært like kult hvis dere alltid ble sammenlignet med Bachman Turner Overdrive. Eller Poison.

– Haha, nei, skal vi først bli sammenlignet med noen, så la det for guds skyld være band som Led Zeppelin og Humble Pie. Jeg mener, man kan jo ikke bli irritert for at folk sammenligner oss med slike legender. Hvis noen kom bort til deg og sa at ‘Hey, du ligner no jævli på Johnny Depp!’ så hadde du bare takket og bukket og vært knallfornøyd. Hadde han sagt at du ligner på Woody Allen, ville du ikke vært like happy.
– Hvilke artister er det som har påvirket deg da?
– Oooh….har du god tid? Alle fra Otis Redding, Robert Johnson, Wilson Pickett og Screaming Jay Hawkins til Robert Plant, Little Richard, Johnnie Ray og Steve Marriott.
– Hva med nåtidens band?
– Tja…alt Jack White gjør, låter genialt i mine øre – og så har jeg veldig sansen for de siste par skivene til The Black Keys.
– Apropos keys – dere har ikke vurdert å få inn en kar på orgel?
– Nei, foreløpig er det for upraktisk. Det er ikke mange av låtene vi har bruk for keyboards, og det ville vært vanskelig – og dyrt! – å få med seg et Hammondorgel på flyet fra USA til Europa.

- Dere har orgel på noen låter på skiva, og det kler musikken deres veldig godt.

– Ja, en kompis av oss spiller orgel på to av låtene. Vi snakker om at jeg skal lære meg å spille på de låtene som trenger det, på Hammond eller Wurlitzer, men da må jeg snart legge meg i hardtrening – og det ser jeg ikke at jeg får tid til i år.
– På 90-tallet fantes det nesten ikke band som var så ekstremt 70-tallsinspirert som dere – kanskje med unntak av The Black Crowes. I de siste årene har det poppet opp band som Black Stone Cherry og The Answer – band som gir meg trua på at ikke alle band i fremtida høres ut som Korn eller Linkin Park.

– Ja, jeg tror stadig flere av ungdommen innser at musikken på første halvdel av 70-tallet var mye mer ærlig, mer emosjonell, mer ekte enn de neste femten årene. Grungen ryddet jo litt opp i musikkmiljøet på 90-tallet.

- Musikkgudene grep inn og utryddet de svake – rockens syndeflod?

– Haha, noe sånt! Men jeg tror det fikk mange til å se bakover, til å prøve å oppdage hvem som inspirerte deres musikalske helter igjen. Og vi legger ikke skjul på hvem som inspirerer oss, hverken musikalsk eller visuelt.
– Så hva skjer videre med Rival Sons?

– Nå skal vi turnere i Europa de kommende ukene med Judas Priest, før vi skal tilbake til statene for å promotere “Pressure And Time”, så det blir travle måneder. Familien har allerede begynt å klage over at de aldri ser meg og må avtale besøk lang tid i forveien – som jeg stadig må endre eller avlyse.
– Familien? Er dere gifte familefedre?

– Nei, nå tenkte jeg mest på foreldre og søsken da.
– Hvor gamle er dere egentlig?
– Alle i bandet er mellom 28 og 31 år – jeg blir 31 i morgen – så vi er ikke akkurat guttunger lenger – vi har alle spilt i diverse band i 15 år.
– Noen planer om å returnere til Europa? Neste gang må dere garantert spille på større steder enn lille Blå.

– Ja, vi kommer faktisk tilbake til Norge i desember. Eller i hvert fall til Skandinavia, vi skal spille med Deep Purple.
– Deep Purple? På den turneen hvor de skal ha med symfoniorkester?
– Mulig, det vet jeg ingenting om. Som vanlig! Men det blir gøy, vi gleder oss, Deep Purple er store helter for oss!

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #3/2011