Rise Against @ Sentrum Scene, Oslo

Onsdag 25. oktober 2017

Det er ikke avskrekkende lenge siden punkerne i Rise Against gjestet Oslo sist. Allikevel er det nok liten fare for at plateselskapet klistrer merkelappene «Norgesvennene» eller «Som hørt på Momarkedet» på CD-coveret til det nye albumet «Wolves» med det første. Firkløveret starter faktisk høstens turné på Sentrum Scene, og det er opptil flere lokale fugler som har hvisket om at forrige konsert bandet hadde her i hovedstaden frembrakte ukontrollerbare gledesutbrudd og følelser av høy velvære blant de som var tilstede.

Med gode forhåpninger om noe lignende stimler vi oss sammen inne på et nesten helt fullt Sentrum Scene denne onsdagen. Årets utgivelse, nevnte «Wolves», er i følge vokalist Tim McIllrath en kommentar til at man ikke må gå slukøret med halen mellom beina, men heller få frem spisse klør og tenner for å slåss mot det nåværende politiske klimaet, og da spesielt en viss amerikansk statsleder. Og allerede omtrent før første akkorden på åpningslåta «Chamber the Cartridge» toner, er det klart at her er det befriende lite silkehansker og fiksfakseri som skal prege kvelden.

Og for en kveld Chicagobandet gir oss! Enveiskjøring. Tosifra. Barneskirenn. You name it, og Rise Against gave it. Et nesten absurd kunnskapsrikt publikum blir med fra første stund. Moshpits, crowdsurfing, allsang på (og nesten over) volumgrensen preger lokalet hele kvelden gjennom. Rise Against sin punk med et dryss hardcore og meloditeft er som skapt for en slik livesituasjon. «The Violence» og «Collapse (Post-Amerika)» får det til å gynge godt, men det blir nesten urettferdig å dra frem enkeltlåter da absolutt alt fungerer uansett. Energien og kjemien mellom publikum og band er veldig tilstede, og alt møtes av øredøvende jubel fra salen.

Etter å ha brukt første halvdel av konserten på å gi oss en leksjon i tempo, energi, spilleglede, trøkk og litt sosiale/politiske kommentarer, finner vokalist McIllrath frem kassegitaren og innleder en litt mer neddempet del av kvelden. Og ikke overraskende sitter også denne delen som mohawk i hanske. Spesielt versjonen av «People Live Here» kryper godt under huden.

Resten av kvelden vender tempo og allsang tilbake til tidligere nivåer. «Satelite» og «Saviour» er de to siste låtene for kvelden, og etterlater et svett men bredt glisende publikum. Og idet man følger strømmen av folk ut døra til den kalde oktoberlufta detter en tanke ned i hodet: Hva er det å trekke denne kvelden? Hvor er minusene? Er det noe som helst negativt å reagere på?

Og svaret er at dette er ikke en ‘once in a lifetime’-greie bandet har gjort, dette er vanen og ikke unntaket, om man skal tro det man hører. Når det er det eneste å sette fingeren på vet man at man har vært på en av årets beste konserter i Oslo!

5,5/6 | Jarle Zachrisson

Foto: Tom Arild Hamre