Ricky Warwick – Uten agenda

Ricky Warwick (Black Star Riders, Thin Lizzy, The Almighty) stoppet høsten 2018 innom Oslo på sin Sonic Acoustic Attack Tour sammen med Damon Johnson (Brother Cane, Alice Cooper, Thin Lizzy, Black Star Riders). Vi fikk en prat med ham om oppveksten i Belfast, om hvordan det er å turnere med Judas Priest og hvorfor det aldri vil komme en Warwick/Johnson-skive. 

Tekst & foto: Anne-Marie Forker

– Første gang jeg så deg på scenen, hadde du ordene ‘Belfast’ og ‘Star of the County Down’ inskribert på gitarene dine. Hvordan har oppveksten din i Belfast påvirket musikken din, tror du?
– Jeg tror du er ett produkt av dine omgivelser og den kulturen du vokser opp i. Du er den du er, og det definerer deg som person. Jeg vokste opp i Belfast på 70- og tidlig 80-tall mens det fortsatt var virkelig ille der, men vi visste ikke bedre. Vi var vant til det. Det som virket som galskap fra utsiden var helt normalt for oss som var vokst opp med dette rett utenfor dørene våre.. Det var først senere i livet at det slo meg at ‘Wow, det var soldater i gatene hele tiden, fyren som lå i grøfta var faktisk død, hva er det som skjer, hvorfor blir vi stadig ransaket?‘. Og det var derfor jeg begynte å skrive om det. Men det var på et ganske sent stadium, jeg anerkjente ikke helt hvor jeg kom ifra før jeg begynte å lage soloskiver. Jeg mener, jeg er jo fra Belfast og stolt over det, men jeg hadde aldri skrevet om det. Det var en amerikaner som sa det til meg da jeg skrev låtene til “Belfast Confetti”, mens jeg hadde den første skrivesperren jeg noensinne har hatt og slet tungt med det. Han sa ‘Du har aldri skrevet om hvor du kommer fra‘ og jeg svarte ‘Det er da ingen som er interessert i å høre om det lille landet jeg vokste opp i!‘ , ettersom vi irer stadig nedsnakker oss selv. Men han sa ‘Nei! De historiene du har fortalt meg er fantastiske, du må bare skrive om dette!‘  Og det var først da at demningen brast og alle historiene og låtene bare trillet ut av meg. Så jo, jeg er definitivt påvirket av oppveksten i Belfast, men det tok lang tid før det viste seg i musikken min.  
– Apropos Belfast, du har nylig bidratt på en tributeskive til en annen av Belfasts store musikalske helter, Gary Moore. Hvordan kom det i stand, og hvem jobbet du med? 
– Bob Daisley, bassisten som lenge spilte med Gary, har tatt initiativet til dette. Han tok nylig kontakt og lurte på om jeg ville være med på en låt, og jeg spurte hvilken låt. “Parisienne Walkways”, sa han, og jeg svarte straks ‘Jeg er med!’. Så det er en ære å få lov til å være med på å hylle Gary – skiva kommer ut i oktober.

– Du har turnert med Black Star Riders det siste året for å promotere tredjeskiva’ “Heavy Fire”, sammen med Saxon og Judas Priest. Hvordan var det?
– Stemmer, vi har turnert I USA sammen med de, og det var helt herlig! Utrolig! Det var syv uker med konserter i store arenaer, og Priest behandlet oss veldig bra, siden vi tross alt har blitt gode venner med alle i bandet. Veldig gøy å spille for så store folkemengder, det klarer vi ikke trekke helt på egenhånd, så denne turen var helt uvurdelig for oss med tanke på eksponering i nord-Amerika. 
– Så dere har planer om å dra tilbake snart?
– Åh ja, definitivt!

– Hvordan går det med den pågående “Sonic Acoustic Attack Tour”? Dere har spilt i Haugesund, Sandnes og nå i Oslo i løpet av helga.
– Det er helt strålende, jeg og Damon elsker å gjøre dette, og det er kun for moro skyld. Det som er kult med dette er at vi har ingen agenda her. Det er bare en kveld på puben, hvor han og jeg bare koser oss for vår egen skyld og spiller hverandres låter, Lizzy-låter og coverlåter. Vi vil bare at folk skal ha det gøy mens de er i vårt selskap, høre masse kule låter og synge med og kose seg! Vi får stadig høre at ‘Dere burde lage en Warwick/Johnson-skive!‘, men saken er; så fort vi gjør det, så blir det noe helt annet. Da må vi ut for å promotere skiva, og da har vi plutselig en agenda. Da blir det en greie med det, Nå er det bare en gøy kveld hvor vi koser oss, ingen tanker om at vi må turnere for å pushe ditt og promotere datt. Vi gjør dette så vi alle bare kan møtes ute, ta noen drinker, høre kule låter, synge med og ha det gøy.
– God gammeldags rock ’n’ roll…
– Akkurat! Du vil aldri høre oss si ‘Her er en låt fra vår nye skive som du får kjøpt i disken der borte!‘ Det er greit med Black Star Riders, men ikke her.
– Var det vanskelig å bli enige om en setliste på denne turnéen siden både du og Damon Johnson har spilt på så utrolig mange skiver?
– Ja, og derfor endrer vi setlista hele tiden. Det er enkelte låter som vi spille hver kveld, og som vi elsker å spille. De låtene er stammen I settet, og så bygger vi resten av settet rundt disse låtene, avhengig av humøret, hvor vi er og hvordan publikum er. Av og til roper noen ut en låttittel, og hvis vi føler for det, så spiller vi den. Det skjer aldri at vi spiller akkurat samme låter to kvelder på rad.  
Var det noen låter som du ble overrasket over at de faktisk fungerte i akustiske versjoner?
– Vi gjør en steintøff versjon av “Ace of Spades” av Motörhead, som ganske mange blir overrasket over å høre – men den funker akustisk. Egentlig fungerer det meste akustisk hvis du plukker låtene fra hverandre. Men noen låter funker bedre enn andre.
– Og for å reversere spørsmålet, var det låter du trodde skulle fungere, men som ikke gjorde det?
– Nei, radaren vår er nå såpass velutviklet og vi har gjort dette så lenge at vi vet hva som kommer til å funke. Vi gidder ikke prøve engang hvis vi tror at det ikke kommer til å funke.

Jobber du med å skrive låter til noen ny skive nå?
– Ja, absolutt. Jeg jobber med en ny skive for Black Star Riders, som vi skal begynne å spille inn i februar. Og jeg skriver samtidig for en ny soloskive, som jeg skal i studio for å spille inn i april.
– Det kommer ikke til å overlappe da?
– Planen er å gjøre ferdig den ene skiva før jeg begynner på den andre!
– Hvis du kunne samarbeide med en hvilken som helst artist, død eller levende, hvem ville du valgt?
– Jeg har vært veldig heldig som har fått lov til å samarbeide med flere av mine egne helter. Det hadde selvsagt vært utrolig å få jobbe med Joe Strummer,eller Johnny Cash. Bruce Springsteen ville vært fantastisk.
– Å turnere i statene med Springsteen…?
– Det hadde vært ellevilt, men han spiller i tre timer hver kveld, så han tar ikke med supportband! Men jeg har aldri møtt Bruce Springsteen, og jeg vet ikke helt om jeg vil møte ham heller, siden jeg har en så klar visjon om hvordan han og hans musikk er.  Men det skal sies at så godt som ingen de jeg har møtt av mine helter har skuffet meg, de har vist seg som herlige mennesker. Alle jeg har møtt i musikalsk sammenheng har alltid vært virkelig fine folk.

– Får vi se deg på scenen med Black Star Riders i Norge snart?
– Ja, jeg håper da det! Skiva («Another State Of Grace») er etter planen ute i september 2019, og vi begynner en turné rundt den tiden. (Vulkan Arena i Oslo 03.november!) I den sammenheng har jeg nyheter – Damon Johnson slutter i bandet ved nyttår for å ha fokus på andre ting. Men han kommer alltid til å være en del av Black Star Riders- familien, og jeg kommer til å savne ham veldig.
– Jøss, det var overraskende å høre. Har dere funnet en erstatter for ham?
– Ja, en kar som heter Christian Martucci som har spilt med Dee Dee Ramone og med Stone Sour. Sykt dyktig fyr og en veldig trivelig kar som kommer til å bli et meget bra tilskudd til Black Star Riders. Våre beste skiver er fortsatt foran oss, vet jeg!  (Nytt intervju med Ricky i neste nummer, ute 06.september!)

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018

,