Revolution Saints | Rise

Frontiers

Den amerikanske supergruppa Revolution Saints er ute med sitt tredje album, men har fortsatt til dag dato bare spilt én konsert, på plateselskapet Frontiers egen festival i Italia for tre år siden. Og da vi intervjuet gitarist Doug Aldrich (Dead Daisies, ex-Whitesnake, Dio m.m.) for snaut to år siden, så han ikke noe poeng i å lage en tredje skive med mindre alle involverte var innstilte på å gjøre en turne for å promotere skiva. Så da antar og håper vi at vokalist/trommis Deen Castronovo (ex-Journey, Bad English) og bassist Jack Blades (Night Ranger, Damn Yankees) er med på den filosofien!

Åpningssporet «When The Heartache Has Gone» høres umiddelbart ut som en klassisk låt fra Castronovos gamle arbeidsgivere Journey – det er melodisk 80-tallsinspirert feelgood-AOR med smak av sommer, blå himmel og soltak på veiene i California, en følelse som bare forsterkes i andrespor «Price We Pay», med digre refrenger og massive koringer.

Likevel, når man hører igjennom denne skiva, så får man følelsen av at man har hørt det meste før. Flere av låtene er meget bra, og spesielt åpningssporene samt «Coming Home» og «Talk To Me» stikker seg positivt ut. Men orginalt er det ikke – først og fremst oser det Journey av dette, mens det er vanskelig å oppfatte Jack Blades i alt dette, mannen som setter sitt særdeles tydelig preg på samtlige Night Ranger-låter. Og balladene her går det tretten på dusinet av – heller ikke den avsluttende pianoballaden «Eyes Of A Child» signert Blades og hans tidligere Dam Yankees-kollega Tommy Shaw fra Styx, evner å engasjerende undertegnede, som normalt sett er en selverklært balladejunkie.

Man kan si mye pent om musikerne, som naturlig nok leverer prestasjoner fra øverste hylle. Det er nesten absurd å tenke på at for inntil fem år siden var Castronovo «bare» trommisen i Journey, når han innehar en stemme som gjør at han lett kunne vært frontmannen i Journey! Doug Aldrich har fått vise hva han kan innen klassisk rock og metal med Whitesnake og Dio, men her briljerer han også innenfor den mer melodiske delen av rocken, og soloene hans er fantastiske. Den geniale Jack Blades legger som alltid ned et stødig komp, men i Revolution Saints forblir han en litt anonym bakgrunnsfigur, bandet hadde ikke spesielt dårligere med en annen kompetent bassist.

Tredjeskiva til Revolution Saints vil nok neppe skuffe menigheten, den er absolutt bra, men man føler kanskje at kruttet ikke er knusktørt lenger, det er samme formelen som på de to foregående skivene, som begge er bedre enn denne, spesielt debuten. Likevel, vel verdt å anskaffe for fans av sjangeren og av disse musikerne.

4/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 24.januar 2020