Revolution Saints – melodisk revolusjon

Det siste tilskuddet til myriaden av de seneste års nye supergrupper er en virkelig godbit for fans av AOR. Revolution Saints, som nylig har gitt ut sin selvtitulerte debutskive, består av gitarist Doug Aldrich (ex-Whitesnake, Dio), bassist og vokalist Jack Blades (Night Ranger, Damn Yankees) og ikke minst trommis og nybakt frontmann Deen Castronovo (Journey, ex-Ozzy, Bad English). Vi slo av en prat med sistnevnte, som viste seg å være en sprudlende entusiastisk og lattermild herremann.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Jeff Allen
Livefoto: Synne Nilsson

– I det siste har (det italienske plateselskapet) Frontiers dratt i gang en rekke band med kjente artister i nye konstellasjoner. Er Revolution Saints nok et engangsprosjekt som aldri kommer til å turnere, eller er det et nytt band med fremtidsplaner?
– Det er definitivt et band, og vi har definitivt planer om å stå på en scene sammen. Først må vi sammenligne hverandres timeplaner for å se når vi har tid samtidig. Jack er opptatt med Night Ranger, og jeg har Journey, som er fullbooket til langt utpå sommeren, men vi satser på å få til en turne i oktober.
– Så hvordan kom Revolution Saints sammen? Var det ikke egentlig Frontiers egen Don Serafino som ville ha deg til å gjøre et soloprosjekt som vokalist?
– Ja, han er verdens største Journey-fan…
– Som til og med har oppkalt plateselskapet sitt etter en Journey-skive!
– Haha, ja, ikke sant? Og han har i en årrekke mast på at vi burde lage en skive med meg som vokalist, noe jeg har vært skeptisk til. Jeg liker å synge, men har jo først og fremst sett på meg selv som en trommis! Da han derimot fortalte at Jack Blades var klar for å komme ombord på skuta, ble tvilen min blåst bort. Jeg har kjent Jack siden jeg var sytten, og han har alltid vært et forbilde for meg. Og da Doug Aldrich ble nominert som gitarist, var jeg plutselig superentusiastisk! Doug er en fantastisk gitarist og en herlig fyr, så hele greia falt på plass veldig kjapt og spontant!
– Ja, jeg visste at Journey og Whitesnake har turnert sammen ganske nylig (i 2013), men du kjente også Jack godt fra før, sier du?
– Ja, jeg har kjent ham siden jeg spilte i et metalband ved navn The Wild Dogs på tidlig 80-tall, og lysteknikeren til Night Ranger og Journey var vår manager. Så mens vi var i studio og spilte inn plata vår, pleide Jack og (Night Rangers gitarist) Jeff Watson å komme innom for å høre hvordan det gikk. De likte hva vi gjorde, så vi ble venner og holdt kontakten opp gjennom årene. Siden har jo Night Ranger og Journey turnert sammen mange ganger, og da har vi blitt enda bedre kjent med hverandre. Så jeg ser nesten på ham som en storebror! At han er en fremragende musiker og låtskriver er selvsagt strålende, men at vi samtidig har en sterk personkjemi gjør alt så mye lettere.

– Mange andre «supergrupper» har knapt møtt hverandre før de spiller inn en skive i hvert sitt studio i ulike byer, men dere tre er altså oppriktige gode venner?
Ja! Det fungerer, det er en maksimal kombinasjon av mennesker. Hvis bandmedlemmene kommer overens og har det gøy, så gjenspeiler det seg i musikken, og vi hadde det utrolig morsomt!
– Jack er en av mine favoritter blant låtskrivere, men han har ikke skrevet så mye av musikken her, har han vel?
– Nei, Serafino og (produsent og keyboardist) Alessandro Del Vecchio kom med disse låtene og en haug andre, som vi hørte på og plukket ut de vi likte best. Så vi startet med å spille inn trommesporene først, i Portland, Oregon hvor jeg bor, så sendte vi filene til Jack som la på bass i sitt eget hjemmestudio, før Doug la på gitarene. Så var det vokalen, og jeg hadde en ti dagers pause fra Journey hvor jeg spilte inn all vokal i Portland sammen med Alessandro og Jack, før jeg måtte tilbake til Journey. Så det ble en sykt hektisk periode, men resultatet ble jo knallbra!
– Men har dere tre faktisk møttes og spilt sammen i samme rom?
– Nei, det har vi ikke gjort enda. Det har vi tenkt å få gjort i juni, da har Journey en pause. Så da kommer Jack og Doug hit til Portland, og vi skal jamme og skrive låter til neste skive. Jeg gleder meg allerede!
– Så dere tenker faktisk allerede på andreskiva, før debuten er ute?
– Ja. Disse låtene som Alessandro kom med er meget bra, men det er viktig at vi tre lager egen musikk hvis vi skal være et fullverdig band, det føler vi alle sammen.
– Har du noengang spilt i en trio før?
– Da jeg var guttunge hadde jeg et band som het The Enemy, som var noe a la Rush, og vi var en trio. Og så spilte jeg jo inn Neal Schons nyeste skive sammen med Marco Mendoza på bass, så det var også en trio. Men ja, dette er første gang jeg spiller i et seriøst band med konserter i trioformatet.
– Så på høstens konserter, kommer du til å være den syngende trommisen, eller tar du en Phil Collins og blir frontmannen, med en hjelpende turnetrommis?
– Godt spørsmål! Nei, jeg tror vi kommer til å gjøre som Don Henley eller Genesis og ha med oss en trommis som kan steppe inn bak slagverket. Hans navn er Steve Toomey, og har i mange år vært min trommetekniker, men han er en fantastisk trommis og vet nøyaktig hvordan jeg spiller – han har sittet rett bak meg og fulgt med i årevis! Så noen låter kommer jeg til å synge fra trommestolen, men på andre kommer jeg frem i front og tar mikrofonstativet mens Steve overtar slagverket. Det blir kult!
– Har dere diskutert en setliste for konsertene? Utenom låtene fra Revolution Saints-skiva kan dere selvsagt dra låter fra alle tre bandmedlemmers CVer. Bare tanken på den potensielle setlista gir meg vann i munnen!
– Vi kommer nok ved siden av Revolution Saints-låtene helt sikkert til å gjøre noen Damn Yankees-låter, kanskje noe Night Ranger, med Jack på vokal, og kanskje noen låter som Doug har skrevet for Whitesnake. Jeg vet ikke enda om vi kommer til å spille noe Journey – det er Neals låter og jeg kommer ikke til å spille de uten ham med mindre han gir oss sin velsignelse. Men vi har uansett nok materiale å ta av, og det kommer til å bli gøy!
– Dere kunne jo ta noen mer obskure låter som Journey ikke spiller selv – ingen forventer at dere skal spille «Don’t Stop Believin'»!
– Nei, den kommer vi ikke til å spille! Haha! Jeg var jo ikke involvert i den i utgangspunktet heller.

– Hadde dere forresten noen anelse om hvilken effekt det skulle ha på Journeys popularitet da Tony Soprano putta en quarter i jukeboksen i aller siste episode?
– Nei, at det skulle ha så mye å si, hadde vi vel aldri drømt om. Nå var den låta riktignok allerede en av Journey aller mest populære låter, men den drahjelpen som den fikk i først «The Sopranos» og senere i både «Glee» og ikke minst «Rock Of Ages» har jo løftet den til uante høyder! Men jo, tilbake til spørsmålet ditt – det hadde vært utrolig moro å spille «Keep On Runnin'» eller «Edge Of The Blade» på Revolution Saints konserter, men jeg må bare isåfall først høre med Neal og Jonathan og Ross, det er tross alt deres låter, ikke mine! De har vært mine storebrødre i sytten år, og vi har enorm respekt for hverandre, så det vil jeg ha godkjent fra dem før Revolution Saints spiller deres låter. Doug og Jack er sikkert mer sugne på å spille Journey-låter enn jeg er, mens jeg vil heller benytte anledningen til å spille Night Ranger eller Whitesnake. Vi har et luksusproblem der!
– Jeg vet at du har sunget et par låter på (Journeys) «Generations», og du pleier å synge en låt fra trommestolen på Journey-konserter, men har du ellers noengang vært vokalisten i et band?
– For lenge siden! Det morsomme er, da jeg var i The Enemy var jeg bare 11-12 år gammel, men jeg spilte med karer som var ti år eldre enn meg, og de ga meg Journeys «Infinity» og ba meg lære meg disse låtene – og gjøre et forsøk på å ta vokalen! Og da hadde jeg jo enda ikke kommet i stemmeskiftet, så det var lettere for meg å nå de høye tonene som Steve Perry gjorde. Men ja, det er eneste gangen, og det er veldig lenge siden!
– Det er jaggu ikke mange som gjør sin platedebut som hovedvokalist etter at de har bikket 50…
– Hahaha, nei! Og det var dritskummelt, kompis, for å si det mildt, for jeg hadde aldri gjort det før. Gudskjelov at jeg hadde Alessandro og Jack der til å lose meg igjennom det, for tidvis ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre.
– Så Alessandro var fysisk tilstede, han satt ikke bare hjemme i Napoli og sydde dette sammen langdistanse?
– Neida, han var her i Portland og var aktivt med i innspillingen! Han var veldig flink til å si når jeg burde gjøre et nytt opptak fra start, eller hvilke deler vi kunne beholde.

– Så hvem var dine musikalske forbilder da du startet?
– De fleste sier The Beatles, jeg må si Kiss. Jeg var på Kiss-konsert som åtte-åring (i 1972? Sikker på detta, Deen? Journ.anm.) og bestemte meg der og da at det var dette jeg ville gjøre. Jeg ville spille i Kiss! Etterhvert oppdaget jeg Rush, og for en fantastisk trommis Neil Peart er.
– Det er litt av et kvantesprang fra Peter Criss til Neil Peart da.
– Hahahaha! Ja! Men med Kiss var det først og fremst det visuelle som fenget, jeg ble fullstendig sugd inn i den magiske verdenen deres. På hver eneste Halloween kledte jeg meg ut som et medlem av Kiss! Rush åpnet den mer musikalske delen av rocken for meg – jeg så faktisk Rush som support for Kiss da jeg var tolv år gammel, min trommelærer tok meg med på konserten for å se og lære av Neil Peart. Jeg var helt i ærefrykt for Neil – her satt denne fyren med alle disse trommene i verdens største slagverk, og han spiller på alle sammen! Fantastisk kult! Hahaha!
– Rush som support for Kiss er i mine ører det rene vanvidd.
– Du kan så si. Men Neil Peart virkelig forandret mitt liv – og så fikk jeg høre Journeys liveskive «Captured». Steve Smith er min favoritt-trommis gjennom tidene, uten konkurranse. Han kan spille absolutt hva som helst.
– Og du endte opp med å ta over for ham bak Journeys slagverk.
– I sytten år nå – og det har knapt ennå gått opp for meg! Sytten år er lenger enn Steve var i bandet!

– Du har jo vært i en haug med andre kjente band opp gjennom tidene – og i de fleste av de sammen med Neal Schon.
– Før jeg møtte ham spilte jeg med mange av shredderne som Joey Tafolla, Tony MacAlpine, Marty Friedman og Jason Becker – men Neal Schon spiller med en lidenskap og en sjel ingen andre har – hans gitar snakker rett til hjertet ditt. Han er min favorittgitarist noensinne. Han er en slik visjonær, og får alltid det aller beste ut av meg som trommis. Jeg bare elsker den mannen, og han er en av de største låtskriverne i min generasjon.
– Få høre dine tanker om Bad English! Det var vel det første bandet dere spilte sammen i?
– Ja, da lå Journey på is, og Neal og Jonathan Cain startet en ny supergruppe, kan du si – med John Waite og Ricky Phillips fra The Babys, pluss meg som bare var 23 år gammel da. Og det var mitt første møte med den musikalske eliten! Det var den mest fantastiske tiden i mitt liv frem til da. Jeg gikk fra å jobbe på et pleiehjem og hente lønnslippen hver fredag, til å spille med mine største helter nærmest over natten. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse, å turnere med legender som John og Neal og Jonathan…jeg har ikke ord for hvor ydmyk og takknemlig jeg var for sjansen!
– Jeg var stor Bad English-fan før jeg oppdaget Journey. Litt baklengs kanskje.
– Bad English åpna jo døra for meg inn til Journey også! På hver øving og soundcheck pleide vi å jamme på gamle Journey-låter, og jeg kunne alltid hver eneste en 100%, noe som Neal bet seg merke i, og det ble min billett videre da Journey trengte ny trommis.
– Bad English kommer såvidt jeg har skjønt aldri til å gjøre noe mer sammen? John Waite har fullstendig slamret igjen den døra?
– Jeg ville vært superklar, å kjøre en Bad English-gjenforening hadde vært utrolig kult! Men jeg tror ikke det noensinne kommer til å skje. Det hadde vært så fett for meg å gå tilbake til røttene mine – jeg hadde gladelig betalt penger for å være involvert i det!
– Jeg hadde lett flydd fra Norge til USA for å overvære det.
– Jeg og! Jeg hadde lett betalt alles flybilletter og honorarer for å få lov til å delta! Hvor som helst og når som helst – det hadde vært fullstendig forbløffende!

Deen Castronovo på Revolution Saints eneste konsert, på Frontiers Festival i april 2017. Foto: Geir Amundsen

– Etter Bad Englishs oppbrudd fortsatte du i nok et nytt band med Neal – Hardline. Hvordan var det sammenlignet med Bad English?
– Det var et nytt band med forholdsvis unge, urutinerte karer, med Neal som bandets nestor og soleklare leder. Vi hadde min gode kompis Todd Jensen på bass, vi visste allerede at han var en glimrende musiker og perfekt for bandet. Og brødrene Johnny og Joey Gioeli var også herlige folk, spesielt Johnny var en fabelaktig vokalist og frontmann.
– Ja, jeg har sett ham et par ganger de siste årene – en virkelig energibunt som genuint elsker å stå på scenen og møte sitt publikum.
– Ja, sånn har han alltid vært. Den skiva vi lagde, «Double Eclipse», kunne ha blitt massiv, men den kom ut akkurat i starten av grungeperioden med Nirvana og Pearl Jam. Og det knekte oss fullstendig, Nirvana fjernet markedet vårt nærmest over natten, hahaha! Hadde vi gitt ut den skiva dem år tidligere ville den solgt til platinium, men i 1992 var vi sjanseløse med den musikken. Så selv om Nirvana og Persl Jam var knallbra band, og grungen var et friskt pust innen rocken, så drepte det Hardline. Og alle de andre bandene i sjangeren, haha!
– Kan du se deg selv sitte bak trommene for Hardline igjen en gang i fremtiden?
– Tja, hvis vi hadde tid og anledning, så hvorfor ikke? Det har aldri vært diskutert, og det måtte i såfall blitt Neals avgjørelse, det var hans band.
– Johnny har jo forlengst fortsatt under Hardline-navnet med helt andre musikere. De har jo til og med Alessandro i rekkene nå. Verden er liten!
– Ja, jeg vet! Men det er en perfekt kombo, han og Johnny jobber meget bra sammen! Og Mike Terrana er også en helt utrolig trommis.

– Etter Hardline spilte du i ett års tid eller så i Ozzy Osbournes band?
– Jeg spilte med Ozzy fra 1993 til 1995, vi gjorde «Ozzmosis»-skiva sammen og en turne, og så fikk jeg fyken! Hahaha! Jeg ble knust, men der og da klarte jeg ikke å se det store bildet. Hos Ozzy var jeg en innleid bakgrunnsmusiker, men da jeg begynte i Journey ble jeg fra Dag 1 en fullverdig partner i bandet. Og det var et vanvittig steg opp for meg å spille med Journey-karene – ikke et vondt ord om musikerne i Ozzys band, men Neal, Jonathan og Ross er noen divisjoner over! For all del, det var kjempegøy å spille Sabbath og Ozzy-låter, men i Journey vokste jeg enormt som musiker.
– Jeg ser den! Apropos Sabbath, før du kom deg til Journey spilte du også en periode med Geezer Butler i hans G/Z/R ?
– Mann, de skivene der var bare helt fantastiske! Førsteskiva var bra, men den andre var fullstendig makeløs! Geezer og Burton og Pedro Howse, herregud! Der fikk jeg endelig muligheten til å spille på min egen måte som en metaltrommis. «Black Science» er et mesterverk innen metalsjangeren. Det var også selvsagt en stor ære å få spille med Geezer, mannen er et ikon og en av de triveligste menneskene i verden, jeg elsker Geezer! Jeg har ikke sett ham siden 96 eller 97, men vi hadde en herlig tid sammen.
– Jeg hørte han ble arrestert her om dagen etter noe bråk i en bar i USA et sted.
– Ja, stemmer, jeg så det på nyhetene! Vel, alle kan ha en dårlig dag og alle har en grense, på en bar må man regne med å bli forstyrret av folk som kjenner deg igjen, og ikke alle tar like mye hensyn, men jeg tipper det er første gang Geezer har blitt arrestert på veldig, veldig lenge! Han er en av de mest avslappede, rolige og intelligente menneskene jeg noensinne har møtt. Mens jeg er på den andre enden av spekteret, jeg er alltid helt hyper, haha, men fant en veldig god tone! Jeg ønsker ham alt godt.

– En siste en! Soul Sirkus.
– Nok et band jeg hadde med Neal, og vi hadde en utrolig morsom tid med Jeff (Scott Soto på vokal) og Marco (Mendoza på bass) hvor vi spilte inn en skive på noen få dager, jeg har aldri opplevd maken til produktivitet, men vi hadde en veldig bra kjemi. Jeg fikk dessverre ikke spilt noen konserter med Soul Sirkus – jeg hadde akkurat fått en sønn, som nå er ni år gammel, og måtte trekke meg fra turneen for å være sammen med ham de første månedene av hans liv. Så de brukte istedet Virgil Donati på turneen, og han er en syk trommis fra en annen planet! Det ergret meg grønn at jeg ikke fikk gjort de konsertene, men jeg måtte prioritere min sønn, det var veldig viktig for meg.
– Jeg snakker faktisk med Jeff i neste uke…
– Åh! Hils så mye fra meg, gi ham en stor klem gjennom telefonen, han er også en fantastisk fyr, vokalist og låtskriver. Jeg elsket å spille med ham mens han var i Journey, han gjorde en fabelaktig jobb og jeg og han hadde så mye moro sammen!
– Jeg vet at det er et betent spørsmål, men han har sagt flere ganger, blant annet til meg, at han fortsatt ikke aner hvorfor han fikk sparken fra Journey. Han fikk aldri oppgitt noen grunn, han fikk bare et avskjedsbrev fra managementet.
– For å være helt ærlig, så aner ikke jeg heller! Det var en avgjørelse som Neal, Jonathan og Ross tok. Selv om jeg er partner i Journey, så er det ikke jeg som tar avgjørelsene, jeg er fortsatt Han Nye! Hahaha! Jeg bare spiller trommer, jeg!

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2015

Les intervjuer med Doug Aldrich her og her, og med Jack Blades her.

, , , , ,