Frontiers
Det skal innrømmes at jeg ble vilt begeistret da den første Revolution Saints-skiva så dagens lys i 2015. Et band med elitemusikere som Deen Castronovo (Journey) på vokal og trommer, Doug Aldrich (Whitesnake, The Dead Daisies) på gitar og Jack Blades (Night Ranger, Damn Yankees) på bass kunne knapt slå feil, og Erik Mårtensson fra Eclipse leverte noen riktig så fine låter til dem. Riktignok var det Frontiers allestedsværende husprodusent og keyboardist Alessandro Del Vecchio som sto for brorparten av låtmaterialet, men jeg likte den. Suksessformelen ble gjentatt med «Light In The Dark» i 2017 og «Rise» i 2020, nå med flere bidrag fra bandmedlemmene på låtskriversiden. Men en blåkopi er unektelig blekere og mindre interessant enn originalen, en blåkopi av en blåkopi i enda større grad så, og bandet har fortsatt til gode å spille mer enn en eneste konsert, på Frontiers Festival i 2017.
Nå har vi kommet til fjerde utgivelse, og Aldrich og Blades har takket for seg. Susende inn fra sidelinja kommer mannen som allerede har erstattet Doug Aldrich én gang (i Whitesnake), Joel Hoekstra, mens Jeff Pilson fra Foreigner/Dokken overtar bassen. Man skulle kanskje tro at å bytte ut 2/3 av bandet vil sette sine spor, men nei. Formelen er nå så oppbrukt og utvannet at dette har man allerede hørt hundre ganger før. Selv om man lett hører at det er Deen Castronovo som synger, så er det Del Vecchio som setter sitt velkjente preg på også denne skiva. Hører man på enkeltstående låter, så låter det helt fint, men Revolution Saints har blitt ett av mange Frontiers-prosjektband som det er helt umulig å gjenkjenne på stilen. De høres helt like ut alle sammen, kun vokalisten utgjør forskjellen. Låtene høres like ut, produksjonen er lik, det er null særpreg. Med band som f.eks. AC/DC, Journey, Iron Maiden, ZZ Top, Judas Priest, Rush osv osv så vet man øyeblikkelig, med en gang låten begynner, hvem man hører på, selv om man ikke har hørt låten før. Det er aldri tvil. Men jeg nekter å tro at noen klarer å identifisere de utallige Del Vecchio-produserte sideprosjektene før vokalen kommer inn. Ingen av dem har sin egen stil og særpreg.
For all del, tittelsporet er en flott sak, «Need Each Other» likeså, og «Kids Will Be Kids» er et høydepunkt, og det spilles og synges upåklagelig. Det er ingen direkte dårlige låter, men jeg har rett og slett blitt møkke lei av denne stilen nå. Hørt det før utallige ganger i bedre versjoner. Nok nå. Gi meg ekte band med kjemi og organisk låtskriving, band som utvikler en egen identitet og egenart gjennom samarbeid og spillejobber, og ikke bare treffes via sporadiske Zoom-møter og på videoinnspillinger.
3/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 21. april 2023