De skapte skandinavisk rockehistorie rett etter de først ble oppløst, omtrent et halvt år etter nettopp skiva de skapte rockehistorie med ble utgitt. Forvirret? Frykt ikke – vi har nemlig hatt vokalist Dennis Lyxzén på tråden for litt oppklaring rundt akkurat dette, og ikke minst noen ord rundt comebacket og selvsagt deres rykende ferske “War Music”.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Tim Tronckoe
Livefotos: Anine Desire
– Hvordan er stemningen i Refused om dagen med tanke på skiveslipp og turnestart?
– Det er bra stemning, vi har jobbet hardt med dette i snart to år så når det ting er klart og vi er også er klare til å møte verden føles det veldig bra og befriende. I tillegg drar vi på turné nå på fredag så vi lader opp og forbereder oss til dette mens vi snakker. Turnéen starter egentlig på lørdag, men vi drar ned til London på fredag for litt produksjonsøving.
– Hvordan har mottakelsen av “War Music” vært? (Anmeldes her!)
– Det er litt vanskelig å svare på enda. Altså – vi har fått veldig fine anmeldelser, og det vi har sett av feedback fra folk har stort sett utelukkende vært av det positive slaget. Men for meg så handler det mest om hvordan folk tar imot de nye låtene live. Det er den eneste måten å virkelig vite, å kjenne på energien i rommet når vi spiller de. Så det vet jeg ikke før til helga, men som sagt har det jeg har lest vært bra.
– Hva kan du fortelle om detaljene rundt skiva?
– Vi startet å spille inn for to år siden, uten at vi har jobbet hver dag i to år selvfølgelig. Men vi var nok litt uforberedte når vi begynte – vi gjorde jobben i en periode før vi gikk hver til vårt og gjentok prosessen. Da var det enkelte ting vi følte vi burde pusse på og gjøre bedre neste gang – og resultatet av det var at vi plutselig måtte pussa på andre ting som da ikke låt like bra lenger. Det har vært veldig mye frem og tilbake for å gjøre låtene best mulig og mest mulig effektive så det føltes bra helt enkelt. På den forrige skiva dro vi over til Amerika og jobbet med en stor produsent i en periode på seks uker. Nå har vi holdt på i fem forskjellige studio og puslet frem og tilbake, men det føles bra og det er vel det som betyr noe.
– Dere starter turnéen nedover i Europa nå med Thrice før dere kommer til Skandinavia og Norge i desember?
– Helt riktig, og det skal bli gøy. Vi har ikke noen kjemperelasjon til Thrice – de kom litt etter oss, men i samme tidsepoke på en måte. Så vi gleder oss både til det og ikke minst Skandinavia og Oslo nå i desember ja.
– En “ny” gitarist i Mattias Bärjed; “Ny” fordi han har turnert med dere i et par år men ikke blitt innlemmet som fast før nå. Hva var grunnen til dette?
– Etter 2012-gjenforeningen sluttet vår gitarist Jon Brännström så vi fikk inn Mattias som ren turnégitarist til å begynne med, og på vår forrige skive “Freedom” la Kristofer (Steen) alle gitarsporene alene. Men etter den forrige turnéen var ferdig og Mattis allikevel hadde spilt med oss i to år syntes vi like gjerne at han bare kunne bli med i bandet, noe han takket ja til. Så nå er han fast medlem, og det føles veldig bra. Han er en utrolig bra gitarist, og utrolig positiv og herlig person.
– I et mylder av titler rundt krig og revolusjoner stikker det seg ut et spor kalt “Death In Vännäs”. Hvor er det og hva handler den om?
– Vännäs er lite tettsted utenfor Umeå der jeg vokste opp, et bittelite samfunn. Så den handler om akkurat dét; Å vokse opp i et lite samfunn og føle seg som en freak, outsider eller hva du vil kalle det. Også er det litt artig at stedet uttales likt som Venice (altså Venezia) og lage en greie ut av boktittelen “Death In Venice” av Thomas Mann. Det var artig å kunne nevne min hjembygd i tittelen samtidig som vi lagde en referanse til den gamle klassikeren og jeg ikke minst kunne synge om min oppvekst.
– Er det en sammenheng ellers med lyrikken foruten tituleringene?
– Tråden på skiva fra start til slutt er om kapitalismen i 2019 og 2020, hva den har gjort med vår verden og oss som bor i den. Hvordan vi kan bekjempe den. Såpass at vi nesten kan kalle den for en antikapitalistisk temaplate. Vi hadde opprinnelig ikke det i tankene når vi begynte å skrive, men etterhvert som vi ble mer og mer inspirerte av hva som skjer rundt oss akkurat nå la vi merke til at flere og flere låter dreide seg mot akkurat dette. Vanligvis vil man som artist variere og har litt forskjellige tema på skivene, men den her gangen bunnet alt i den mislykkede kapitalismen, hva den har gjort med oss og hva vi kan gjøre mot den.
– Dere har altså ikke blitt mindre politisk engasjerte med årene?
– Nei, det har vi så absolutt ikke blitt. Heller mer vil jeg si – på midten av nittitallet var vi del av en mindre punk- og hardcore-verden der politisk engasjement sto veldig sentralt blant de aktive. Men nå som vi har glidd mer over i et mer rockbasert band tror jeg at vårt politiske engasjement ser mer radikalt ut enn hva det gjorde på nittitallet. Men vi mener det samme som vi gjorde da, og ettersom flere ser på oss som et “vanlig” rockeband syntes vi også det var viktig for oss å posisjonere oss vekk i fra det. Vi er ikke et vanlig rockeband – vi er et superpolitisk antikapitalistisk band med røtter fra akkurat punk og hardcore. Det føler jeg vi viser på denne skiva.
– ”The Shape Of Punk To Come” blir hyllet over hele verden, men dere ga dere bare noen måneder etter den kom ut – før skiva ble oppdaget av en hel musikkverden. Hva skjedde?
– Vi likte ikke hverandre noe særlig da, haha! Litt forenklet riktignok, men vi hadde holdt på ganske hardt i mange år allerede med turné – ny skive – turné og så videre. Så da den kom ut var vi ganske lei av hverandre og omstendighetene rundt oss. Men selv om du har rett i at den blir hyllet og kalt klassiker var den langt ifra noen suksess når den kom ut. Det var ikke en gang en skive som vårt eget publikum syntes noe særlig om på den tiden, så når vi dro ut og spilte var det ikke noe bra. Vi fikk ingen god respons på de nye låtene og vi hadde det ikke noe bra med hverandre heller, og da er det vanskelig å holde sammen. Vi turnerte i rundt et halvt år etter den kom ut, deretter la vi ned hele bandet. Det var først etter det at skiva ble kjempepopulær, etter vi ble oppløst.
– Jeg mener å huske å ha sett en ganske bra rotasjon av “New Noise” på MTV på den tiden?
– Helt riktig, og det var såpass spesielt at rundt én måned etter vi la opp begynte den å spilles på MTV. Det kan mye mulig hende at våre liv hadde sett veldig annerledes ut om de hadde begynt å spille den en måned før vi la opp. Men vi følte ikke sånn på det da, vi var et oppløst band som ikke syntes noe særlig om hverandre selv da skiva eksploderte og gjorde kometkarriere helt uten oss. Det er veldig spesielt, men det er samtidig også det som gjør at vi er her i dag og kan fortsette å lage musikk og spille for folk som vil høre oss. Det er utelukkende på grunn av den skiva.
– Hva gjorde dere under pausen?
– De andre gjorde ikke så mye musikalsk egentlig – David (Sandström) på trommer begynte å spille gitar og synge og gjorde vel et par soloskiver, jeg hadde et band som het The (International) Noise Conspiracy som har gjort flere album og flere hundre spillejobber over hele verden, så jeg slutta aldri med musikk. Vi starta vel opp rundt fem dager etter Refused la opp så det var ikke lange pausen. Kristofer flytta til USA og begynte på filmskole og holdt ikke på med musikk i det hele tatt i den perioden vi hadde lagt opp, så han la virkelig bort gitaren helt og tok den ikke opp igjen før vi startet opp igjen i 2012.
– Hvordan kom så gjenforeningen i gang?
– Det er som oftest ikke én faktor, men en sammensetning av flere mindre greier som skjer samtidig som gjør at ting plutselig føles rimelig. Vi var helt sikre på at vi aldri kom til å spille musikk sammen igjen noensinne, men helt ut av det blå bodde vi alle samtidig i Umeå igjen. Så begynte Kristofer, David og Magnus (Björklund, bass) å spille sammen igjen for moro skyld. Jeg og David hadde et hardcore band vi spilte i sammen, så da var vi plutselig i hverandres liv igjen. Da vi så fikk et tilbud fra Coachella-festivalen tenkte vi at det var umulig å takke nei til. Det vi opprinnelig hadde sett for oss var åtte spillejobber, også gå hver til vårt igjen. Det vi endte opp med det året var 82 spillejobber, og nå sju år senere slipper vi vår andre fullengder siden gjenforeningen og det ble absolutt ikke som jeg hadde sett for meg, haha! Det er et fint bevis på at livet av og til kan ta en på andre veier enn hva man hadde tenkt.
– Ettersom de aller fleste fans da oppdaget dere etter dere opprinnelig hadde lagt opp må de jo ha gått fullstendig av skaftet for endelig å ha muligheten til å se dere live?
– Akkurat det skjedde. Og som du sier, ettersom de aller fleste ikke oppdaget oss før vi var inaktive og ble et stort band først i oppløst tilstand hadde de aller fleste aldri sett oss live. Så det var veldig mange som trodde de aldri kom til å få se oss spille. Derfor ble det et utrolig trykk da nyheten først sprakk, og det ble mye større enn hva vi forventet og turte å håpe på. Og det er jo unektelig litt spesielt å gjøre en fremgangsrik historie uten å få være med på ferden.
– Kanskje timingen da ikke var så dum allikevel?
– Det var klart en bra metode å ikke spille på tolv-fjorten år, haha! Samtidig er det en vanskelig taktikk, for skulle vi nå vente fjorten år til begynner vi å bli såpass gamle at det gjør ting vanskelig.
– Si ikke det, Kiss holder fortsatt på!
– Jada, og vi kommer helt klart til å holde på noen år til vi også.
– Hva var inspirasjonskildene når dere startet opp?
– Da vi startet opp ville vi utelukkende spille hardcore. Ren amerikansk hardcore, som en blanding av Gorilla Biscuits og Minor Threat blant andre. Vi ville være et hardcoreband som spilte noen konserter og slapp sju-tomre. Men som alt annet ble heller ikke det som vi hadde tenkt. Jeg husker at jeg og David hadde to mål når vi startet opp – det ene var å spille utenfor Umeå som vi har gjort mange ganger, og det andre var å slippe en vinylsingel – noe vi faktisk enda aldri har fått gjort. Så selv om vi har holdt på såpass lenge har vi fremdeles mål vi ikke har oppnådd. Det gjelder å ha ting å se frem imot, haha!
– Et av mine vanligste avslutningsspørsmål er hvordan bandet ser for seg fremtiden, men jeg kan levende forestille meg at det er vanskelig å svare på for akkurat deg og dere?
– En gang må vi vel slippe denne vinylsingelen, men ellers er det vel det vanlige; Rundt et år med turné før det blir snakk om en ny skive og så videre. Det er vel det i korte trekk, eller får vi se hva det blir til. Nå er vi også opptatte med andre ting hver for oss – jeg har et prosjekt kalt Invasjonen som slipper en skive til neste år. Alle gjør andre ting ved siden av, så vi kommer sammen og gjør det her når det føles riktig og alle er klare. Jeg vil veldig gjerne lage mer Refused-musikk, så jeg håper vi får gjort enda mer av det – men det neste året kommer til å dreie seg om å reise rundt og spille konserter.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019