Reb Beach – Whitesnakes gitarnomade

I mylderet av tidligere Whitesnake-gitarister med kjente navn som John Sykes, Steve Vai, Vivian Campbell og Micky Moody, er det fort gjort å glemme at de som faktisk har tjenestegjort lengst under sir David of Coverdale, er den nåværende, Reb Beach, faktisk på sekstende året. Vi tok en lengre prat med herr Strand om ikke bare Whitesnake, men også alle hans andre band opp gjennom tidene, som Winger, Night Ranger, Dokken og Alice Cooper.
 
Tekst og livefotos: Geir Amundsen
Portrettfotos: Ash Newell
 
– Hoi Reb! Hvor befinner du deg for tida?
– Jeg er hjemme i Pittsburgh.
– Det var der du vokste opp, var det ikke? Har du bodd der hele ditt liv?
– Litt til og fra – jeg bodde i Florida en periode, og jeg gikk på skole i Boston, og vi startet Winger i New York City.
– Apropos. Jeg hører at du kommer rett ifra en turne med Winger?
– Nei, ingen turne, jeg gjorde en konsert med Winger nå i helga, og vi har en konsert kommende helg, jeg aner ikke hvor, en festival i huttaheita et sted. Vi ante ikke hvor mye Whitesnake skulle gjøre i år før i januar, så da var det ikke tid til å booke så mye for Winger.
– Så hva skjer med Winger for tida, det er over tre år siden forrige skive.
– Hva? Er det tre år siden «Karma»? Wow!
– Ja, det er da det? 2009?
– Hvis du sier det, så! Jeg aner ikke! Det føles ikke så lenge siden, men tida flyr. Men joda, Kip Winger er min aller beste venn, så vi snakkes sikkert annenhver dag. Og vi kommer nok til å gjøre noe sammen snart, vi må bare få samla troppene, noe som ikke er så lett med fire såpass travle musikere.
– Så det kommer ikke noe ny skive med det aller første?
– Vi kommer helt sikkert til å skrive noen låter i august mens vi skal gjøre masse gigs, og vi kommer nok til å samles flere ganger i løpet av året, men jeg ser ikke for meg at vi går i studio før til neste år en gang.
– Er det fortsatt samme besetning med deg og Kip, Rod Morgenstein på trommer og John Roth på gitar?
– Ja, siden 1993.
– Hva skjedde med han tyrkiske fyren (Cenk Eroglu) som var med på «IV»-skiva?
– Øøøøh….han ja! Det funka ikke helt, mest fordi han bodde i Tyrkia! Hahaha! Det ble for dyrt og for upraktisk å fly han inn til USA hver gang vi skulle gjøre noe. Han var, og er, en nær venn av Kip, og bidro sterkt på fjerdeskiva vår med kule lydbilder og arrangementer.
– Men la oss ta et tilbakeblikk på karrieren din. Når begynte du å spille gitar?
-Du, jeg begynte visstnok å spille piano helt av meg selv da jeg var 4 år, og mine foreldre ble så imponert at de fikk meg testet for andre talenter, de trodde jeg kanskje var et slags vidunderbarn. Men testen viste heller at jeg var totalt blottet for alle andre talenter enn akkurat musikk, haha!
– Så du startet altså med piano?
– Jepp! Jeg skulle bli den nye Elton John. Jeg fikk en gitar da jeg var ca 13 år, men den ble bare liggende urørt inntil jeg fikk føre «Toys In The Attic» med Aerosmith. Og da visste jeg at jeg skulle bli gitarhelt – ingen tvil i min sjel – kursen var staket ut for meg!
– Og hvem var dine første helter?
– Aerosmith som sagt, og Kiss, Queen, Van Halen. Og Steve Hunter og Dick Wagner som kanskje er mest kjent som gitaristene for Alice Cooper og Lou Reed, men de spilte mange av de feteste soloene på gamle Aerosmith-skiver også!
– Du startet på Berklee Collage of Music? Musikerfabrikken som har uteksaminert folk som Steve Vai, Dream Theater-karene, Quincy Jones, John Mayer og Whitesnake-kollega Brian Tichy?
– Ja, men de gikk ikke samtidig med meg. Og jeg gikk bare to semester der, rundt 1983, men det var ikke min greie. Den gang var det mer en jazzskole. Jeg fikk høre at jeg holdt plekteret feil, at jeg satt feil, at tapping var feil…jeg ville spille rock! Og pr idag er det mer rockorientert, men jeg følte meg aldri hjemme der.
– Og så ble du sessionmusiker – for en del høyst overraskende musikere, som Bee Gees og Chaka Khan!?
– Hehe, joda. Mens jeg bodde i New York fikk jeg tips om en audition som gitarist for Fiona, som var på Atlantic Records.Så jeg dro dit og fikk jobben. Og produsenten hennes var Beau Hill, som mente at jeg både var dyktig nok og billig nok, i motsetning til de mer kjente gitaristene han kjente. Så jeg spiller på hele skiva, og jeg tror de betalte meg 500 dollar, haha! Så Beau Hill fortsatte å bruke meg fordi jeg var rimelig, jeg var lett å jobbe med, og jeg var en kjekk 23-åring som leverte varene, og anbefalte meg til andre produsenter. Og jeg ble dermed han de ringte hver gang de trengte en rock’n’roll-gitarsolo. Så jeg spiller på skiver med Roger Daltrey, Twisted Sister, Kenny Loggins…all slags musikk egentlig, men det var jo ikke dette jeg egentlig ville gjøre.
– Ifølge bioen din på allmusic.com har du spilt på både Bob Dylan og Eric Clapton-skiver. Og hva i all verden skal man med en sessiongitarist på en Clapton-skive?
– Hva?!? Ah. De mener sikkert filmmusikkskiva «Hearts Of Fire» hvor både Dylan, Clapton og Fiona har en låt hver. Nei, jeg har ikke vært gitarist på en Eric Clapton-skive, haha!
– Folk her i Norge har inntrykk av at det er Ronni Le Tekrø som spiller på «Love Is For Suckers» med Twisted Sister.
– Nei, jeg tror han bare spiller en gitarsolo på den skiva…eller? Nei, jeg tror han bare spilte på demoene, og skrev noen av låtene sammen med Dee Snider. Jeg kan ikke huske at han noensinne var innom studio mens vi spilte den inn, for å være helt ærlig. Men de aller fleste gitarsoloene er mine, det høres da overhodet ikke ut som Ronni. Og Kip Winger korer på den.
– Ja, det var vel på denne tiden du og Kip dannet Winger?
– Ja, jeg og Kip delte en leilighet på den tiden, og både han og Paul Taylor (keyboard, gitar) spilte da med Alice Cooper, som jeg forresten skal treffe på søndag. Jeg spilte jo med han i 3-4 år etter at Winger splitta.
– Det skal vi komme tilbake til, en ting av gangen nå! Hva husker du fra de tidlige perioden med Winger?
– Først og fremst kjemien mellom meg og Kip på låtskriving. Der hvor jeg trodde jeg bare hadde et riff, hørte han en ferdig sang med en gang. Vi skrev «Seventeen», «Madeleine» og «Time To Surrender» første dagen vi satte oss ned for å lage låter til førsteskiva. Jeg kom opp med riffene, han hørte med en gang melodien og jammet med på bass og vokal med en trommemaskin. Så jeg følte at jeg hadde møtt Jesus, han bare tryllet frem kanonlåter av mine riff på timen. Han er fantastisk til å arrangere låtene – faen, jeg kunne pratet om Kip Winger hele dagen! Men debutskiva gjorde det ganske bra, jeg tror den solgte rundt 1,6 millioner ex.
– Hvorfor står det «Sahara» på coveret?
– Vi skulle egentlig hete det! Skiva var innspilt og coveret var ferdig, men så var det et annet band som het Sahara, og dermed måtte vi skifte i hui og hast. Og da ble det Winger.
– Tok den av med en gang?
– Nei, på ingen måte! Det gikk faktisk så tregt i starten at vi fikk signaler fra Atlantic at de kom til å droppe oss! Det var nesten over før det hadde startet. Men Rod Morgenstein hadde en kompis i MTV, og fikk ham til å spille videoen til «Madeleine» på et rockshow som gikk fra midnatt til 0300. De spilte den som en av de siste låtene, ca ti på tre på natta, men da tok det av. Da begynte radioene å spille «Madeleine», og de plukket også etterhvert opp «Seventeen» og «Headed For A Heartbreak». Så vi fikk faktisk tre Topp40-låter på den skiva. Ikke verst.
– Og da holdt dere jernet varmt med oppfølgeren «In The Heart Of The Young» i 1990. Fortsatt med Beau Hill bak spakene.
– Der var Atlantic mye mer involvert. Pussig nok var hverken «Can’t Get Enough» eller «Easy Come Easy Go» på skiva da vi leverte den til selskapet, så de ville gi ut balladen «Miles Away» som første singel. Og da fikk vi totalt panikk, vi visste at isåfall ville vi bli stemplet som et balladeband. Vi ville slå igjennom som et rockeband, ikke med en powerballade. Så Kip ba dem vente et par dager, og vi skrev «Can’t Get Enough» på en halvtime. Og «Easy Come Easy Go» skrev han på egen hånd dagen etterpå! Men den låta kan jeg egentlig ikke fordra, haha.
– Og det ble faktisk de to første singlene?
– Nesten – de ga ut «Miles Away» som andresingel. Og det ble vel såvidt jeg vet vår største hit i Europa.
– Jeg skjønte aldri hvorfor Winger ble dumpet i hair metal-kategorien sammen med band som Poison og Ratt. Musikalsk var jo dere sykt mer komplekse og tidvis progressive.
– Bare se på videoene våre, så skjønner du det, haha! De er veldig typiske for den tida, og så ut som videoene til de andre hair metal-bandene. Og vi hadde stort hår, var kjekke gutter og hadde spandex. Men takk for komplimentet, og det virker som om andre musikere skjønner hva du sier, at vi var noen hakk over de andre bandene musikalsk sett, men det generelle publikum dømmer deg allltid ut ifra hitsinglene og videoene. Og jeg skjønner jo hvorfor.
– Var den tyngre musikalske retningen på tredjeskiva «Pull» en reaksjon på dette?
– Hmmm! Godt spørsmål. Kanskje ubevisst, men vi skrev bare låter som falt oss naturlig. «Pull» var den skiva som vi alltid hadde strebet etter å lage. Vi byttet produsent etter to skiver med Beau Hill, som hadde en uvane med å overlappe trommene med samplinger, så det hørtes ut som en trommemaskin. Så vi fikk inn Mike Shipley, som var tekniker på «Back In Black», han hadde jobbet med Queen og Def Leppard osv. Og endelig fikk vi den lyden vi ville ha. «Pull» er nok favoritten til alle oss i bandet, ved siden av «Karma», men mens «Pull» hadde et budsjett på 300.000 dollar og ble innspilt med multitrack i et massivt studio, ble «Karma» innspilt hjemme hos Kip på hans computer, så han har gjort en fantastisk jobb med å skape et like bra lydbilde. Og nesten alle fansen som jeg snakker med, drar frem «Karma» som sin favoritt. Selv om «Pull» har en del utrolig kule låter som det er umulig å komme utenom, som «Junkyard Dog» og «Spell You’re Under».
– Men «Pull» ble vel utgitt på et katastrofalt tidspunkt, i mai 1993.
– Ja. Vi følte jo at dette var det suverent beste vi hadde gjort, og at den dermed burde gjøre det bedre enn de to første skivene. Men 80-tallet endte brått, Nirvana hadde akkurat slått igjennom, og Beavis & Butthead gjorde nådeløst narr av Winger i hver eneste episode. Over natten gikk vi fra å selge 2-3000 billetter til konsertene våre, til å knapt trekke 100, fordi folk for alt i verden ville ikke bli assosiert med et så ukult band som Winger. Det var helt utrolig.
– To tegneseriefigurer la karrieren din i grus? Det er det ikke mange som kan si. Og egentlig burde det jo være et kvalitetsstempel å bli hatet av Beavis & Butthead – det er jo ikke akkurat sofistikerte, dype karer med utsøkt smak.
– Haha, ja ikke sant!? Men folk fikk innprentet at ‘Huh huh, Winger sucks! They’re wimps!’ og over natten var vi verdens ukuleste band. Inntektene stoppet helt opp, jeg måtte selge huset mitt og alle gitarene mine – det var en dritkjip periode.
– Var det da du begynte i Alice Coopers band?
– Ja, Alice reddet meg! Men jeg hadde ikke engang penger til en flybillett for å dra på audition, så Kip lånte meg penger, og maste på det det neste halvåret; ‘Hvor er mine 500 spenn, hvor er mine 500 spenn???’, han var jo nesten like blakk som meg, vet du.
– Selv om du var med Alice Cooper i flere år, så spilte du aldri på noen av studioskivene hans?
– Nei, jeg spiller på en liveskive, «A Fistful of Alice». Og det var min aller første konsert med ham, helt idiotisk, haha! Tenk deg å sette sammen et helt nytt band, og så spille inn første konserten for ei liveskive!? Det er så mange grusomme soloer på den skiva, for jeg hadde ikke rukket å sette meg helt inn i låtene enda. Den er bare ei smørje, jeg klarer ikke høre på den skiva.
– Av rene liveskiver med Cooper er det faktisk min favoritt…
– Godt å høre! Det ble en fin fest ut av det, jeg festet med Slash og Sammy Hagar til langt utpå morrakvisten etterpå! Alice er forresten en fantastisk mann, svært intelligent og morsom, og han har blitt en god venn.
– Men du ble ikke der heller så veldig mange år. Neste stasjon, Dokken, ombordstigning 1998.
– Ja, hvordan havnet jeg nå der? De ringte meg etter at George Lynch slutta, men Don Dokken ville egentlig ikke ha meg med fordi han kjente ikke særlig til meg eller gitarspillet mitt. Men det ordna seg og det fungerte veldig bra etterhvert.
– Jeg vil nærmest påstå at du egenhendig reddet Dokken. De lå nede med knekt rygg etter å ha gitt ut den katastofale «Shadowlife» i 1997. «Erase The Slate» ga Dokken-fansen det de ville høre.
– Takk for det, de skjønte jo selv at de var på villspor, men ikke hvordan de skulle komme seg på rett kjøl igjen. Jeg er veldig glad i Don Dokken, han er en god venn nå og vi har turnert masse sammen, og gjort akkustiske konserter med bare meg og han. Men på første session vi hadde sammen, så presenterte de en haug med låter som hørtes ut som The Beatles. Og jeg måtte si rett ut til dem ‘Hallo, dere er Dokken!’ . De hørte på meg, dumpet låtene og vi begynte å lage nye, rocka låter sammen. Og det ble en riktig bra skive.
– Fortsatt Dokkens beste siden 80-tallet, ja!
– Jeg husker at på en av de første dagene i studio spilte jeg en solo, og Don sier til meg ‘Du blir aldri noen George Lynch!’, og det gjorde meg selvsagt forbannet, men det gikk over, vi dro på turne, og han innså at jeg hadde min egen stil. Men etter at jeg slutta for å begynne i Whitesnake, fikk de inn John Norum. Og John ringte meg og beklaga seg ovenfor Don, som hadde glefset til ham: ‘Du blir aldri noen Reb Beach!’. Hahaha!
– Men du trivdes der?
– Ja, det må sies at jeg hadde mer gøy i Dokken enn i noe annet band jeg har vært i – de gutta fester på hele tida, non stop med piker, vin og sang! Ingen klagde om du dukket opp bedugget til en konsert, så lenge du sto på scenen med en gitar når du skulle, det var det eneste de brydde seg om.
– Da var det vel mer profesjonalitet i ditt neste band, Whitesnake, hvor du nå er blitt den gitaristen som har spilt der lengst, ved siden av Doug Aldrich.
– Ja, det blir vel 10 år nå i januar, tror jeg.
– Jeg så nettopp på live-DVDen fra 2006, («Live In The Still Of The Night») og der var du mer rytmegitarist mens Doug var stjerna som spilte 90% av soloene. Men nå til dag virker det som om du har fått en større rolle i bandet og spiller flere soloer.
– Ja, det stemmer nok. For å være ærlig, så hadde jeg tatt denne jobben om jeg så måtte stå bak scenen og spille, jeg var bare så utrolig tent på å bli med i Whitesnake, og det er en stor ære. Men etter å ha spilt med gutta i noen år, følte jeg at det ble litt vel mye The David & Doug Show. Og jeg har sett Whitesnake med flere besetninger, hvor det som oftest har vært to gitarister som har delt 50/50, ikke sant? Så jeg hadde en prat med Doug om det og ba om litt mer spillerom, og han syntes det var helt greit. Men det må sies at de fleste av låtene vi har på setlista er bedre egnet for Doug enn for meg. Jeg er mer inspirert av Steve Vai, og jeg er en bra bluesspiller, så alt i den gata der tar jeg meg av nå. Men Doug må nesten være den som spiller solo på «Still Of The Night», på «Crying In The Rain», han er flink til å plukke hver note på de orginale soloene, slik folk forventer å høre de, slik de ble spilt av…hva het han nå…
– John Sykes.
– Ja, nettopp! Doug har en mye mer John Sykes-stil enn meg, så da er det bare rett og rimelig at han tar de soloene. Så det kommer litt an på setlista hvor mye jeg spiller solo, men du har rett, jeg spiller definitivt mye mer nå enn tidligere.
– Er det noen Whitesnakelåter som du ikke har spilt enda, som du klør etter å spille live?
– Nei! Hahaha! Doug har vært fan i alle år og kan samtlige låter fra hele katalogen. Jeg har derimot knapt hørt noen av de gamle skivene, og kjenner bare de låtene jeg har måttet lære meg. Den eneste skiva jeg kjøpte, var den store, du vet, den med «Still Of The Night» og «Is This Love»…
– «1987», ja.
– Ja, jeg vet ikke hva den heter engang…vet du?
– «1987».
– Heter den det???
– Ja.
– Wow. Hahaha! Så det er derfor de alltid omtaler den som 87-skiva! Ingen har noensinne brukt noe annet navn på den, men jeg antok at den hadde en tittel. Jaja. Man lærer noe nytt hver dag.
– I 2005 var du også involvert i et prosjekt som het The Mob. (En supergruppe bestående av Reb og Kip Winger, Kelly Keagy fra Night Ranger på trommer, Timothy Drury fra Whitesnake/Eagles på keyboards og Doug Pinnick fra Kings X på vokal) Spilte dere noen gang konserter med dette bandet?
– Nei, det gjorde vi aldri. Det var en knall skive, og det tok meg et par år å skrive låtene, for jeg gjorde det stort sett på egenhånd. De var vel ikke engang ferdige da vi begynte innspillingen! Jeg trenger Kip Winger for å avslutte det jeg begynner på, han rydder opp etter meg, haha! Han er som sagt helt utrolig på arrangementer – han arrangerer musikk for orkestere, for faen! Hvis jeg står fast på en låt og ikke vet hvordan jeg skal fortsette, så er han min reddende engel. Men det var plateselskapet Frontiers som tok kontakt med meg for å lage en form for supergruppe, og foreslo ulike sangere for meg. Men alle de foreslo hadde denne lyse skrikestemmen som jeg synes går igjen i de fleste rockeband fra nord-Europa og Skandinavia, denne høye, stratofæriske spinkle stemmen. Og jeg ville ikke gjøre det samme som alle andre, så jeg gikk stikk motsatt vei. Doug Pinnick fra Kings X er kanskje min favorittsanger, og jeg tenkte det kunne vært interessant å få inn ham for å synge noen helt streite rockelåter, i motsetning til de komplekse, musikalsk ytterliggående greiene han vanligvis gjør. Jeg måtte formelig trygle Frontiers om å få slippe en bruke en av vokalistene deres som alle høres ut som Journey. Gutta fra Kings X har sagt at de synes det er merkelig å høre Dougs stemme over såpass rett-frem musikk, men de likte det! Så dette var et eksperiment, men resultatet ble kult og interessant, og jeg sitter igjen med bare gode følelser for den skiva.
– Det har ikke vært aktuelt å lage en The Mob II da ?
– Faktisk, Frontiers har fått så mange forespørsler på akkurat det, at de har mast på meg i et par år nå om å lage en til. Men jeg må nesten skrive låtene sammen med Kip, ellers blir jeg aldri ferdig, og han er så travelt opptatt nå med alle orkestrene sine og ballettene og den skiten der, at jeg vet ikke når vi skal få tid til det. Vi må uansett prioritere en ny Winger-skive foran en ny The Mob-skive. Jeg jobber dessuten med en ny soloskive, og Whitesnake skal nok restartes igjen til neste år.
– Ja, apropos Whitesnake, jeg hører det kommer en ny liveskive i år?
– Ja, den ble innspilt på fjorårets turne, jeg tror David Coverdale og Doug driver og mikser den nå.
– Og en ny studioskive neste år?
– Jeg vet ikke, det er igjen David og Dougs bord. men jeg tror ikke det, antagelig blir det bare turnering i 2013. David har bare tatt det med ro i år, så nå begynner han å få ferten av sagmugg igjen og er sugen på å komme seg ut på veien.
– Innimellom alt dette har du også rukket å turnere med Night Ranger?
– I 2007-08 ja, og det var virkelig gøy! Brad Gillis har alltid vært en av mine store forbilder, så det var utrolig kult å få spille med han. Night Ranger er fortsatt et svært band her i USA, de har masse fans og turnerer festivaler i Statene hver eneste sommer. Jeg og Brad jobbet sammen med å få til disse tostemte vibb-armbaserte riffene som er så typisk for Night Ranger. Jeg klarer ikke denne tohåndte fingertappingen som (ex-gitarist) Jeff Watson gjør, der er han uovertruffen, så jeg fant bare min egen måte å spille disse låtene, på samme måte som jeg måtte gjøre med George Lynchs spillestil i Dokken. Jeg spiller stort sett de samme notene, men på min egen måte.
– Det hadde vært interessant å fått hørt Night Ranger med deg på gitar.
– Det kan du, det er en liveskive ute! Eller forresten, det er mulig den kun er ute i Japan, det var der den ble innspilt. men du burde kunne få tak i den likevel. («Rockin Shibuya 2007» ble utgitt på Frontiers i Europa i 2008.)
– Så hva er dine planer for 2012? Du har gjenopplivet The Reb Beach Project? Og hva er egentlig det?
– Da Winger ble oppløst i 1993, hadde jeg ikke noe på tapetet, og jeg var ganske desperat. Vennene mine foreslo at jeg burde starte et bluesband, så jeg samlet sammen Pittsburghs beste musikere – og de er i verdensklasse, det er de som spiller på mitt soloalbum «Masquerade» fra 2001, som er det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Jeg gjorde alt selv, skrev, produserte og mixet, og jeg er utrolig stolt over den. Den er ganske mørk, men den er knallbra, og du kan høre musikerne briljere på den, masse jamming. Men RBP ja! Vi turnerte en del med det regionalt, og det var slikt jeg tjente nok penger til å holde det gående inntil jeg fikk jobben med Alice Cooper. Og nå som jeg har litt tid til overs, har jeg booket noen jobber med disse karene igjen, og vi skal blant annet være support for Tesla i august, og antagelig turnere i september. Vi kommer til å spille litt fra «Masquerade», og litt fra den kommende instrumentalskiva mi, litt Winger, litt Dokken, for moro skyld.
– Så kommende skiva er instrumental? Du har ikke vurdert å synge selv? Da jeg snakket med Coverdale i fjor, skrøt han veldig av din sterke, fyldige sangstemme.
– Åh, sa han det? Kult! For å være ærlig, tror jeg at hovedgrunnen til at jeg har vært i Whitesnake så lenge som jeg har vært, er stemmen min. Jeg har en sterk stemme, og jeg kan ikke synge falskt om jeg så prøver. Jeg er ikke noen leadvokalist, men jeg har en spennende og sterk korstemme som virkelig styrker bandet. Og du finner ikke mange gitarister med de kvalitetene. Du har de gnistrende gitaristene, men ingen av de kan synge. Richie Kotzen er unntaket, hahaha! Men jeg er nok mer egnet for koringer, og sånn tror jeg vi skal la det forbli. David var antagelig ikke klar over dette før jeg koret på forrige skiva,»Forevermore».
– Beskriv dine kolleger i Whitesnake med en setning om hver. Start med Doug.
– Åh herregud. Okay. Doug Aldrich er en uhyre sterk gitarist og en mild og vennlig fyr.
– Trommis Brian Tichy….
– …er den beste rocketrommisen i sin generasjon, og en villmann av dimensjoner.
– Bassist Michael Devin…?
– …er supersmart! Han er medlem av Mensa, og den mest kunnskapsrike fyren jeg noensinne har møtt. Han kan på strak arm holde et foredrag om botanikk i Amazonas, eller om Platons filosofier eller hva som helst. Fantastisk bassist av Led Zeppelin-skolen som er perfekt for Whitesnake. Og det var ikke en setning.
– Hvem er keyboardisten deres nå?
– Brian Ruedy. Hva pokker kan man si om Brian? Han har en herlig 70-talls keyboardlyd som jeg elsker.
– David Coverdale.
– Man kan ikke oppsummere David Coverdale i en setning!
– Ok Reb, takk for praten, vi ses kanskje i Oslo til neste år en gang?
– Ikke usannsynlig! Det må jeg forresten si, jeg stortrives i Norge, det er ingen andre land som har så mange dyktige gitarister som virkelig elsker rock’n’roll. Det er et av mine favorittsteder å spille, helt ærlig! Av alle steder i verden, så er dette det eneste hvor det er kun karer som henger i hotellobbyen. Bare gitarister, som vet hva de snakker om!
– Hvordan dette kan gjøre Norge til ditt favorittsted, fatter jeg ikke helt, men velkommen tilbake!
Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #3/2013

, , , ,