Razorbats @ Happy Rock Shows, Trondheim

Lørdag 21. oktober 2017

Det er nesten på dagen to år siden et stadig mer omtalt Razorbats gjestet Trondheim sist. Den gang kom de med sekken full av gode terningkast for debutskiva «Camp Rock». Denne gangen var det bare så vidt de kom i det hele tatt. En helt ny line-up, og en håndfull med låter fra det kommende andrealbumet, gjorde imidlertid susen denne lørdagskvelden ved 5-bussens endestasjon.

Dere vet den scenen i Alene Hjemme, når Kevin våkner på loftet, roper på familien og innser med et bredt smil at han har hele kåken for seg selv? Akkurat sånn er stemningen i Happy Rock Shows, aka kjellerstua til mannen som har satt sitt selsomme hakk i sengegavlen til trøndersk film; Mr Happy. Stedet leies også ut som spa og velvære-lounge, og man kan si hva man vil om både Byscenen og Olavshallen, men Happy Rock Shows gruser alle på ett punkt; de stiller med jacuzzi backstage!

Lokalet er omtrent halvfullt når kveldens oppvarmingsband, lokale Louie Louies, sveiver igang gitarene. Dette er godt voksne karer med en tydelig interesse for rett fram poppunk av Ramones-skolen, og selv om dette bare er bandets andre konsert leverer de en halvtime med hjemmesnekret materiale helt innenfor standarden. Litt småsure gitarer med ditto vokal innimellom kan vi avskrive som oppstartsvansker, og vi triller terningkast godkjent for gutta.

Først da forbandet er kommet godt inn i sitt sett ruller et slitent Razorbats inn oppkjørselen i Buenget. En leiebil som brøt sammen etter 100 meter, gjorde turen fra Oslo en god del lengre og mer strabasiøs enn nødvendig.

Razorbats slenger rutinert opp utstyret og smeller til med et helsikes skyv helt fra første riff. Armen i været og her er vi, liksom. Total mangel på lydsjekk og alt som likner på dette gjør seg ganske fort gjeldende, men i løpet av de par første låtene låter dette VELDIG mye fetere enn de fleste kjellerstuene jeg har frekventert tidligere. Låt nummer to er forøvrig en cover av Michael Monroes klassiske «Dead, Jail or Rock n Roll», servert med akkurat passe overtenning og ungdommelig overmot. Vi noterer et lite pluss i boka, med eyelineren selvsagt.

Herfra fortoner konserten seg omtrent som kurven for verdens befolkningsvekst. Et knippe nye låter kommer som perler på en snor. «Take It Out On The Road», en bandlåt som virkelig passer etter den dagen disse gutta har hatt, avløst av «Bad Teacher», introdusert med en god dose humor rundt gitarist, og eneste gjenværende originalmedlem, Kjetils caps, med det jeg antar er en kalkulert skrivefeil, og så rosinen i pølsa; den nært forestående singelen «Social Rejects». Det er noe herlig befriende med låter som er så fengende at du etter ett minutt lett kan synge med i de siste to.

Kveldens klientell i Happy Rock Shows trekkes stadig nærmere scenen, og flere blir etter hvert klare over at slike konserter ikke er hverdagskost. Det er nok ikke fordi det er en hi-fi-opplevelse uten sidestykke; ei heller at det er de store heltene fra barndommen som står på scenen, men kanskje rett og slett fordi summen av alle overraskelsesmomentene etter hvert begynner å slå inn. Razorbats er et relativt ferskt og aktuelt band som spiller med en energi og et pågangsmot som om ingen av dem noen gang har hørt ryktet om at rock’n’roll er død; og når publikum, som ved første øyekast ser mest ut som et snes menn (hovedsaklig) som er samlet for å se fotballkamp, viser seg å være likeverdige elskere av øl, fest og rock; ja, da blir det fyr i teltet. For ikke å snakke om delegasjonen som jevnlig tar turen fra England for oppleve konsertene her!

Etter et hvileskjær med ballanden «Desolation Highway» fyrer Razorbats igjen opp grillen, og det koker på kjøkkenet i helvete når de serverer «Bring It On» og «Born In Blood» fra debut-EPen. Hvorav sistnevnte i sin tid ble belønnet med god rotasjon på NRK P3. Etter «Internal War» fra «Camp Rock» og fjorårets «This High» fra EPen med samme navn, setter bandet et solid punktum med debutskivas mest øyeblikkelige klassiker; «Kids Of The 70s». På dette tidspunktet har alle i lokalet presset seg foran scenen, det renner dugg fra rutene, og øl og svette never spretter i taket. Bokstavlig talt. Når en i tillegg avslutter kvelden med å se hele bandet stå sammen og selge skjorter og skiver fra scenekanten; ja, så er det vanskelig for et slitent, hardtarbeidende rockehjerte å ikke bli litt rørt.

Rock’n’roll er i alle høyeste grad en lagsport, og Razorbats kan kjøre hjem med en sterk borteseier i skiboksen. Vi kan bare glede oss til skiva i februar, og til den påfølgende releaseturneen.

5/6 | Odd-Reidar Liasjø

Foto: Torstein Flåm (bildet er fra Gjerstad Rock Festival tidligere i år)