Rammstein | Paris

Universal

Det er noen år siden Rammstein sist gjestet Norge, så interessen var stor da den nye konsertfilmen regissert av Jonas Åkerlund skulle vises simultant på kinoer i mange europeiske land. Selv om det er premiere på denne konsertfilmen er det ingen dagsaktuell konsert vi får servert, filmen er nemlig satt sammen av to konserter Rammstein gjorde i Paris i 2012 i det daværende Palais Omnisports. Jonas Åkerlund er nok et kjent navn for de fleste; den tidligere Bathory-trommisen har skapt seg et navn som en av de aller største regissørene av musikkvideoer (alle husker vel omtrent nøyaktig hvor de var første gang de så videoen til The Prodigys “Smack My Bitch Up” i 1997) og musikkfilmer i verden. Han har tidligere regissert en liten bunke av Rammsteins musikkvideoer, som for eksempel “Mann gegen Mann” og den ikke så altfor subtile “Pussy”.

De som har opplevd Rammstein live vet godt at subtilitet ikke er satt i høysetet når sekstetten nesten bokstavelig talt setter fyr på alt de kommer over på scenen og rundt i lokalet. Og bandet gjør da også en spektakulær entré der de kommer marsjerende gjennom publikumshavet bærende på faner med bandlogo, det franske flagget og ikke minst deres egen versjon av OL-ilden som de tenner oppe på scenen. Mulig et lite nikk til den svært kontroversielle musikkvideoen til “Stripped”, hvor det ble benyttet klipp fra Leni Riefenstahl-filmen “Olympia” (1938).

Om man har bodd under en stein de siste 20 årene (en ærlig sak det i så fall) så har man mest sannsynlig selv da fått med seg i grove trekk hva en Rammstein-konsert handler om: Pyro, pyro, litt mer pyro, eksplosjoner, raketter, bdsm-inspirerte outfits, litt pausepyro og en scenerigg som hadde gjort seg godt i alle post-apokalyptiske filmer. Oppe i alt dette er det fortsatt et band som skal levere, og et av ankepunktene mot Rammsteins teatralske opptredener har tidligere vært at selve bandet forsvinner litt i det som uten tvil må være klodens mest påkostede liveshow. Dette virker det som om bandet har tatt på alvor denne gang, men vi skal komme tilbake til det om litt.

Megahiten «Sonne» starter ballet, før bandet drar i gang med åpningslåta fra debutskiva, nemlig «Wollt ihr das Bett in Flammen Sehen». Og her kommer første tydelige tegn på at dette er en konsertfilm litt utenom det vanlige. Åkerlund legger nemlig inn diverse små effekter her og der for å skape en mer musikkvideobasert stemning. Men det er ingenting å frykte, effektene er sparsommelig tatt i bruk, her er ingen snurrende hodeskaller eller annet snadder ofte brukt på konsert-DVDer på tidlig 2000-tall. På «Wollt ihr…» er det munnen/ansiktet til vokalist Till som vrenger seg litt ut av fokus, og på «Keine Lust» litt senere har han fått animert på en ytterst kledelig reptiltunge. Effektene glir tilnærmet sømløst inn i selve filmen og unngår å være det irritasjonsmomentet de fort kunne ha vært.

Vi får deretter servert «Asche zu Asche» og en veldig bokstavtro «Feuer Frei» hvor det ikke spares på kruttet. Alt er møysommelig og nitidig utført, raketter går av på slaget, flammekastere inn nøyaktig til refrenget osv. Det er muligens en klisjé å snakke om tysk presisjon, men det er akkurat det det er, og spetakkelet er en fryd for øyet.

Men det er ikke bare ramme alvor og tysk maskineri som Rammstein byr på. Den sorte humoren ligger alltid rett under overflaten, og da Till kommer ut i blodig slakterforkle med en mikrofon forkledd som slakterkniv vet vi som har sett Rammstein før hva som kommer: «Mein Teil» er en tongue-in-cheek «hyllest» til historien om Armin Meiwes, den tyske kannibalen som søkte på nett etter (og fikk) en frivillig til å la seg slakte av ham. Skal spare sarte sjeler for ytterligere detaljer angående saken, her må det googles på eget ansvar. Keyboardist Flake blir i hvert fall slept ut på scenen i en gigantisk kjele, hvorpå kokken Till tar på seg jobben å flambere kjelen Flake står i med en flammekaster. Og det påstås at tyskere ikke har humor…

Bandet hamrer deretter gjennom en veldig kul versjon av «Du Riechst so Gut» og allsangfavoritten «Du Hast», før det blir et lite sceneskifte. Og da menes det helt bokstavelig. Etter litt om og men (tenk alle bandmedlemmer på alle fire med hundehalsbånd og lenke bli pisket til å krabbe over en catwalk) befinner alle i bandet seg på en liten scene midt ute blant publikum. Og her får man følelsen at man er tilbake ved det originale Rammstein som en gang spilte på små klubber og scener. Nesten ingen staffasje eller effekter, bare seks mann i et band som ser ut som om de virkelig digger det de holder på med. Her kommer det aspektet flere har ment mangler ved liveshowet til Rammstein tidligere, og det passer særdeles godt inn i filmen der de spiller et knippe låter midt iblant publikum.

Vi får etter hvert også de obligatoriske ekstranumrene, denne gangen er det «Engel» og «Pussy» som utnyttes til det fulle. Englevinge-flammekasterne som vokalist Till får på seg er intet mindre enn imponerende. Og det de fleste tror er den store finalen med «Pussy» har en helt spesiell effekt som heller ikke er av det subtile slaget. Vi overlater den der til fantasien enn så lenge.

Som tidligere nevnt var konsertene i 2012, og i et intervju sier regissør Åkerlund at grunnen til forsinkelsen var blant annet at det var en monumental jobb med å klippe materialet sammen. Med over 40 kameraer er det lett å se for seg at dette må ha vært en voldsom oppgave. Filmen er visuelt strålende, klippingen kan først føles hektisk, men dveler lenge nok til at det blir en fantastisk flyt etter hvert. Det skal bli spennende å sammenligne «Rammstein:Paris» med deres første live-DVD, den 19 år gamle «Live aus Berlin», når «Paris» kommer i salg. Det er vel ingen overdrivelse å si at det har vært en viss utvikling.

Tilbake på scenen har bassist Oliver Riedel funnet frem kassegitaren(!) for å sette i gang den gåsehudfremkallende «Frühling in Paris» som den naturlige avslutningen. Selv om låter som «Ich Will» og «Amerika» var savnet denne kvelden blir det bare en fotnote i ettertid. Bandet har opparbeidet seg en imponerende backkatalog, og noen låter må naturlig nok velges vekk. «Rammstein: Paris» er intet mindre enn ren og uforfalsket moro, selv om man har sett Rammstein live opptil flere ganger er det vel verdt å få med seg denne hjemme i egen stue når den slippes i alle formater i mai. Stor underholdning fra start til slutt.

5/6 | Jarle Zachrisson

Utgivelsesdato: 19.05.2017