Ramblin Man Fair 2015

25.-26.juli 2015, Maidstone, England

Det har vært et savn for oss som rakk å oppleve High Voltage-festivalen før den gikk i graven, men folkene bak har nå stablet en ny festival på beina, som fikk sin debut i slutten av juli. Ramblin Man Fair er ikke i London som forgjengeren, men i Maidstone i Kent, en times togtur sørøstover fra Victoria Station. 44 band over to dager, fordelt på tre scener – hovedscenen Classic Rock, Prog Stage, og teltet Outlaw Country / Blues. Som High Voltage har også Ramblin Man Fair ypperlige fasiliteter, men minimalt av kø på de mange barene, toalettene og spisestedene.

Tekst: Geir Amundsen, Terje Nygård
Fotos: Geir Amundsen

LØRDAG:

Vi rakk såvidt å få med oss et par låter med engelske Touchstone (2,5) som gikk på Prog-scenen i 14-tida, men det ble noen hakk for pretensiøst i solskinnet. Vokalist og frontfrøken Kim Saviour har absolutt en bra stemme, og låtene har potensiale, men det ble møtt med apati og skuldertrekk fra et fortsatt slunkent publikum.

Like etterpå entret FM (4) Classic Rock-scenen, og gjorde maksimalt ut av sin drøye halvtime. Med unntak av åpningen «Digging In The Dirt» fra årets nye «Heroes & Villains» kjørte de en pur hitparade og fikk gradvis publikum mer og mer med på notene. Når man har en så sjelfull vokalist som Steve Overland og låter som «That Girl», «Tough It Out», «Closer To Heaven» og avsluttende «Bad Luck» på reportoiret, skal du klusse det grundig til for å mislykkes, og det er FM altfor drevne til. Bra start på dagen!
Blue Öyster Cult (3,5) gjorde det atskillig trangere foran scenen og startet bra, men blåste det hele midtveis med en lang og uttværet «Buck’s Boogie» som effektivt drepte all stemning. Heldigvis tok de seg fint inn igjen med en dobbel punch bestående av klassikerne «Godzilla» og «(Don’t Fear) The Reaper», som ikke uventet fikk alle armer i været, og alle hjerter frydet seg.

På Prog-scenen tok Pendragon (4) over stafettpinnen, og leverte et overraskende (for oss som ikke hadde sett de før) friskt sett, som et 80-talls Marillion uten det teatralske aspektet Fish sto for. Flinke instrumentalister som Nick Barrett og Clive Nolan, og lovende låter gjør at den nye skiva «Men Who Climb Mountains» definitivt må sjekkes ut nærmere.

Tilbake på Classic Rock-scenen var Saxon (2) igang med sin sedvanlige dose av geriatrisk og utdatert NWOBHM, og kjørte ut med «Motorcycle Man» og «Power & The Glory», med et sceneshow som får Spinal Tap til å fremstå som Muse. Beklager, men har aldri helt taklet disse karene, og etter å ha opplevd de på nært hold fatter jeg fortsatt ikke hvorfor de ble så store som de engang var.

I Outlaw Country-teltet ble det fullstendig smekkfullt da Hayseed Dixie (5) dro igang med sin spretne banjo- og feleversjon av AC/DCs «You Shook Me All Night Long», Survivors «Eye Of The Tiger» og Sabbaths «War Pigs». Kanonstemning, allsang og brede glis over hele linja!

Dream Theater (3,5) var på forhånd undertegnedes favoritter, og det hele startet knallbra med «Afterlife», «Metropolis» og «The Spirit Carries On», men dessverre mistet de grepet halvveis. James LaBrie virket veldig halvhjertet i dag, og den siste halvtimens trippel med timinutterslåter og et nådeløst attakk av teknisk instrumentalakrobatikk ble i heftigste laget for de aller fleste utenom hardcorefansen – litt for mange forlot området midtveis for å istedet se Anathema som spilte på prog-scenen samtidig. Selvsagt er bandet altfor dyktige til å levere en dårlig konsert, men de er fortsatt menneskelige nok til å ha en dårlig dag på jobben i ny og ne, og dette var en av de kveldene. Det må motvillig innrømmes at jeg har sett Dream Theater atskillig mer på høgget ca et dusin ganger.

Selv om Dream Theater stod på hovedscenen trakk Liverpoolbandet Anathema (5) likevel bra med folk til progscenen. Med et sett som bestod kun av låter fra bandets tre siste album, vitner det om at Anathema ikke akkurat mangler tro på det de holder på med om dagen. Og hvorfor skulle de det? De fremmøtte fikk oppleve en maktdemonstrasjon fra brødrene Cavanagh og co. Du verden som Anathema har vokst som liveband de siste årene. Strålende!

Mens comebackturneen i 2013-14 hadde fokus på «Snow Goose»-albumet, presenterte Camel (5) her i stedet et sett med vekt på det nesten like klassiske og minst like bra albumet «Moodmadness». Til sammen fem låter derfra ble spilt, i tillegg til andre godbiter fra bandets katalog. Etter å ha vært på turné noen uker var det en veldig samspilt og humørfylt utgave av Camel vi fikk høre. Et utvilsomt høydepunkt var den deilige instrumentalen «Ice», med et gitarspill fra Andy Latimer som om ikke overgår, så ihverfall sidestiller mannen med størrelser som Hackett, Gilmour og Rothery.

Lørdagens hovedattraksjon på Classic Rock-scenen var Scorpions (5) som er på sin avskjedsturne i påvente av 50-årsjubileet i 2016 som skal markere avslutningen på karrieren. Hvis man måler ut ifra antall t-skjorter i publikum, var det også Scorpions, ved siden av Dream Theater, som hadde flest fans tilstede. De valgte å kjøre en svært vidtspennende setliste, fra åpningslåta «Going Out With A Bang» fra deres aller siste album «Return To Forever» til låter fra Uli Jon Roth-epoken på 70-tallet med «Speedy’s Coming», «Top Of The Bill» og «Steamrock Fever». Hovedtrioen bestående av Klaus Meine, Rudolf Schenker og Matthias Jabs så ut til å være i storform og kose seg på scenen – spesielt Meine imponerer med tanke på at mannen faktisk har nådd pensjonsalderen. At Schenker ramla i tran-gryta som liten er hevet over enhver tvil –  har han noensinne lukka munnen sin ett sekund? Og jeg er ikke sikker, men det så jaggu ut som om de har fått med seg Slash på bass! Det ble naturlig nok mest liv og allsang på låtene fra gullperioden på første halvdel av 80-tallet, mens de under det akustiske balladesegmentet midtveis druknet i lyden fra Prog-scenen hvor Camel avsluttet kvelden. Avslutningen med «Still Loving You» og «Rock You Like A Hurricane» satt som en kule, hvor allsangen ljomet over området, og det er vanskelig å unngå å erklære tyskerne som dagens vinnere, siden så få folk kunne klemme seg inn i teltet med Hayseed Dixie..

 

SØNDAG:

Den engelske sommeren viste seg fra sin verste side på Dag 2, med lett regn og vind fra morgenen av. Likevel hadde et par tusen tapre sjeler møtt opp for å få med seg svensk-fransk-amerikanske Blues Pills (3) da de gikk på Hovedscenen som første band i 13-tiden. Elin Larsson & co er et steintøft (og særs ungt!) band, men de sleit tungt i oppoverbakke med et morratrøtt og lettere fyllesykt publikum som sto på et jorde i regn og vind. Da er det dømt til å ikke ta av, men bandet skal ha for innsatsen, og frøken Larsson jobba beinhardt med å slenge på håret mens hun danset barbeint rundt i sin egen lille verden. Og for de uinnvidde; Blues Pills høres fortsatt ut som Fleetwood Mac anno 1969 med Janis på vokal og Jimi på gitar. Kom på John Dee, folkens!

På Prog-scenen startet fiolinisten Anna Phoebe (2,5) og hennes band showet, med stemningsfull instrumentalmusikk, som forsåvidt var behagelig å høre på, men det ble kjedelig etter ett kvarter. Kudos for å ha med egen araber på tablas på scenen, det ser man jaggu ikke ofte på rockefestivaler!

The Quireboys (4) burde normalt sett vært akkurat det som trengtes for å løfte stemninga, og jaggu klarte de ikke det etterhvert, i hvert fall for den harde kjerne i front – mens de fleste andre begynte å lengte etter en varm dusj på hotellet. Låter som «There She Goes Again» og «7 O’Clock» satt likevel akkurat der de skulle, og Quireboys ble dagens første opptur. De skuffer sjelden, tross traurige utgangspunkt, og fikk garantert noen nye venner også denne dagen.

Pineapple Thief (4) er stadig et av progrockens mer undervurderte band, og Bruce Soord og hans disipler hadde absolutt fortjent et større publikum. Fjorårets «All The Wars» var knallbra, og smakebitene fra denne ble et høydepunkt, spesielt tittellåta.

London-bandet The Temperance Movement (5) overbeviser mer og mer for hver gang jeg ser dem, og det skal bli virkelig interessant å se hva de kan levere i studio neste gang. Bandets skotske frontmann Phil Campbell er også bandets joker, med en knalltøff stemme og en sterk sceneutstråling (til tross for at han kler seg som Liam Gallagher, men hvem kan klandre ham i dette været?) Og de har låter av høy klasse i «Only Friend» og «Ain’t No Telling» som får publikum til å midlertidig glemme at vinden pisker regnet i trynet på dem. Klasse.

Polens store progsønner Riverside (4) leverte en solid, men ikke direkte spektakulær opptreden i regnværet. Innimellom godbiter som «02 Panic Room» og «Conceiving You» fra bandets backkatalog presenterte de også nytt materiale fra det kommende studioalbumet deres. Et hyggelig gjensyn med Riverside altså, som dessverre ser ut til å droppe Norge under høstens Europaturne.

Rival Sons (4,5) har ikke så mye bevise lenger, og det er vel kun ansienniteten som plasserer dem under Gregg Allmann og Seasick Steve på plakaten, for det virker som om dette var konserten som absolutt alle skulle få med seg i løpet av helga, til tross for at klokka bare var 17.30. Herregud som dette bandet har vokst siden jeg så dem på lille Blå i Oslo foran 300 stk for fire år siden! De har full kontroll og Jay Buchanan har blitt en autoritet på scenen, stemmen har han alltid hatt. Stor stemning, og jaggu ga ikke regnet seg også nå!

Bernie Marsden (4,5) er stadig mest kjent for å være ex-gitaristen fra Whitesnake, og har attpåtil med seg sin gamle kollega Neil Murray på bass. Denne kvelden i blues-teltet var ment å vise frem den mer blues-pregede delen av musikken hans, men han kommer selvsagt ikke unna sine gamle schlagere «Fool For Your Loving», «Walking In The Shadows Of The Blues», «Ain’t No Love In The Heart Of The City» og «Here I Go Again» heller. Og da ljomet allsangen!

Ian Anderson (3) plays the best of Jethro Tull» var dette annonsert som. Og joda, skulle man plukket ut et rent greatest hits-sett var ikke dette langt unna. Det som derimot var skuffende, men kanskje ikke veldig overraskende, var stemmen til Ian Anderson. Mannens stemme var ikke i nærheten av å yte det klassiske materialet rettferdighet, så da hjalp det ikke all verden at det musikalsk låt bra og at Andersons mellomsnakk var av det vittige slaget.

Siste band ut for i år var Marillion (5) på Prog-scenen, som kjørte tungt ut med 20 minutter lange «Gaza» – en totalt usammenhengende låt jeg aldri har fått helt grepet på, tross mange herlige partier – men hvor er helheten? Men derifra og ut var det en ren parademarsj, med de beste låtene fra Hogarth-epoken («Neverland», «King», «Man Of As Thousand Faces», «The Invisible Man») og den symbolske 80-tallslåta «Sugar Mice». Selv om bandet burde vært litt rustent etter å knapt ha møtt hverandre siden i mars, låt dette kanon, og Steve Hogarth så ut til å storkose seg. Som alltid synger han knallsterkt, og blir bare mer og mer posør for hvert år som går. Og tonene som Steve Rothery tryller frem fra gitaren sin er stadig like magiske.

Så joda – Ramblin Man Fairs første år må betegnes som en suksess, tross for regn og vind, en noe perifer beliggenhet, sviktende publikumsoppmøte på søndagen, og ikke de aller største navnene øverst på plakaten. Men en usedvanlig velsmurt organisering, kanon fasiliteter og scener, bra lyd og god stemning gjør nok at ryktet vil spre seg. Billettsalget for neste år er allerede i gang, og vi har allerede markert 23.-24.juli i 2016-almanakken.

, , , , , , , , , , , , , ,