Ramblin’ Man Fair 2016

23.–24. juli 2016

En snau times togtur øst for London ligger den idylliske lille byen Maidstone, som de siste par år har vært åsted for en av Nord-Europas triveligste og mest veldrevne festivaler, Ramblin’ Man Fair. De har peilet seg inn på segmentet klassisk rock og progrock, og serverer nærmere sytti band på fire scener over to dager. Her får vi alt fra nye unge lovende band, til veteranene som debuterte på 60- og 70-tallet.

Tekst & foto Geir Amundsen

LØRDAG
Først ute på TeamRock-scenen var det nye engelsk/svenske bandet Inglorious som i deler av media har blitt hyllet som det Nye Store. Og visst har de energi og sprut på scenen, med låter tuftet på de store klassiske rockebandene a la Purple og Rainbow (de covrer til og med «I Surrender»), og at vokalist (og The Voice-deltaker) Nathan James har et sykt trøkk i stemmen er udiskutabelt. Men han trenger ikke nødvendigvis å bevise det hele tiden – dynamikk er en fin ting, det er ikke behov for å vrenge volumet opp på 11 hele tiden. Kraftige innledende lydproblemer ødela også for Inglorious, men det er mulig at disse gutta har et stort vekstpotensiale. 3/6

Inglorious
Inglorious

På den nærliggende Prog-scenen rakk vi akkurat å få med oss de første minuttene av Frost* uten at det føltes som om vi gikk glipp av noe stort da vi forlot de til fordel for The Dead Daisies på den andre scenen. Denne stadig skiftende supergruppa består nå av den eminente vokalist (og Captain Jack Sparrow-kloningen) John Corabi (ex-Mötley Crüe), de tidligere Whitesnake-kumpanene Doug Aldrich på gitar, Marco Mendoza på bass og Brian Tichy på trommer, samt forretningsmannen David Lowy på kompgitar. Og dette er tøffe greier, selv om det var påfallende mange coverlåter – egentlig ganske unødvendig når de nå har tre egne skiver å plukke fra. Fra åpninga «Midnight Moses» (av Sensational Alex Harvey Band) via Howlin Wolfs «Evil» til dagens første selvkomponerte, tittelsporet fra den kommende nye skiva «Make Some Noise» til Creedences «Fortunate Son», så trøkket det bra, publikum tok meget godt imot dem, og vi skulle gjerne hørt mer enn de 35 minuttene vi fikk. «Lock N Load» var derimot det slitsomme unntaket som trakk ned fra femmerkarakteren. 4,5/6

DeadDaisies
The Dead Daisies

Neste ut var engelske Terrorvision som var forholdsvis store i hjemlandet på midten av 90-tallet, med en håndfull hits med mye spilletid på radio. Bandet gikk i graven i 2001, men gjenoppsto for fem år siden med ny skive og sporadiske liveopptredener. Vokalist Tony Wright får lett prisen for dagens mest energiske frontmann, som raser rundt på scenen med ustoppelige hopp og sprett. Det var tydelig at Terrorvision ikke har spilt altfor mye de siste årene, for det skranglet kraftig til tider. Likevel var publikum entusiastiske, spesielt da de kom til de største slagerne som «Oblivion» og «Perseverance». 90-tallsnostalgi som gikk rett hjem hos de engelske 38-åringene i publikum. 3,5/6

Terrorvision
Terrorvision

Vi gikk dessverre glipp av Ginger Wildhearts sett på hovedscenen mens vi satt backstage og snakket med Ricky Warwick og Scott Travis (se resultatet av den praten i høstnummeret av Norway Rock Magazine!), men rakk det siste kvarteret av Lifesigns på progscenen, et svært trivelig bekjentskap med behagelig, svevende men melodisk prog med dyktige musikere. 4/6

På hovedscenen var det nå klart for de store kanonene, og først ut av disse var Europe. Svenskene har for lengst etablert seg som et bunnsolid liveband som rett og slett ikke gjør dårlige konserter, men denne ble av en eller annen grunn ikke mer enn solid. Kanskje er det dagslyset, kanskje er det at et litt tungrodd publikum ikke er der hovedsakelig for å høre på Europe, men vi har sett dem bedre flere ganger før. Litt for mange låter fra «War Of Kings», som publikum generelt ikke har hørt, men kudos for at de ikke velger nostalgivarianten og bare kjører låter fra 80-tallet. Og det ble kanskje litt vel mye forsøk på allsang underveis – allerede i tredje låt «Rock The Night» var det tydelig at publikum ikke var helt med på notene. De spilte heller ikke en eneste ballade, men peisa på med sinnataggen “Scream Of Anger” i stedet. Et magisk lite øyeblikk kom dog idet introen på avsluttende «The Final Countdown» er ferdig, bandet kicker inn, og Joey Tempest roper «‘Ere’s a song for ya!». Nydelig, Joey, nydelig! 4/5

Europe2
Europe

Det henger en evig skepsis over det Scott Gorham-ledede bandet som til tider turnerer som Thin Lizzy, til tross for at Ricky Warwick har gjort vokalistjobben i seks år nå, og Darren Wharton er med på sommerens konserter. Atskillig merkeligere er det at Judas Priest-trommis Scott Travis er hanket inn som vikar (etter at den planlagte vikaren Mikkey Dee istedet tok seg sommerjobb hos Scorpions) i tospann med Aerosmith-bassist Tom Hamilton. Sistnevnte så ikke frisk ut, bleik og alvorlig uten et smil å spore, men han gjorde selvsagt jobben. Spenningen knyttet seg mer til hvordan metal-trommisen Scott Travis skulle fikse den groovy shufflen som Brian Downey har stempla på Lizzy-låtene, men han tabbet seg ikke ut. Litt i stiveste laget kanskje, og han klarte ikke motstå fristelsen til å legge inn et dobbelbasstrommekjør på tampen av «Don’t Believe A Word», men Travis får dog godkjent. Setlista var ellers selvsagt fokusert rundt låtene fra Tidenes Livealbum «Live & Dangerous», og publikum gikk av skaftet til åpningen «Jailbreak» og «Are You Ready». Bakgrunnsbilder av Phil Lynott understreket at dette var først og fremst en hyllest til mannen som døde for 30 år siden, og hans musikk – og det ble akseptert av publikum, som bidro høylytt på allsangen. «Angel Of Death» var et kjærkomment avbrekk fra «L&D»-låtene, med en dramatisk keyboardintro fra Wharton, og Warwick kanaliserte sin indre Lynott på en respektfull måte. Mot slutten fikk vi introdusert kveldens gjest, gitarist Midge Ure – mest kjent fra Ultravox, men han var også Lizzy-medlem rundt 1980 og hadde ikke delt scene med Gorham & co på 33 år. Han spilte på «Cowboy Song» og «Boys Are Back In Town», før de rundet av med gjennombruddslåta fra 1973, «Whisky In The Jar» (av Metallica, overhørte vi noen nek i publikum kommentere…). Men uansett om du anerkjenner denne besetningen som Thin Lizzy eller ikke, så kan det ikke benektes at de skapte stor stemning foran scenen – og det var brede glis på scenen. Pur kvalitet. 5/6

ThinLizzy2
Thin Lizzy

Det var ingen tvil om hvilket band de fleste i publikum hadde kommet for å se, da Whitesnake-skjortene dominerte stort i mengden. David Coverdale & co har nå droppet Deep Purple-låtene fra fjorårets turne, og kjører nærmest en Greatest Hits-pakke med fokus på slutten av 80-tallet. (Med unntak av «Ain’t No Love In The Heart Of The City», finner du samtlige andre elleve låter på «Slide It In», «1987» eller «Slip Of The Tongue».) Coverdale ser ut til å være i storslag, og svinger mikrofonen og flørter med publikum som bare han kan. Men stemmen hans er i forfall. Den dype bluesrøsten som han sikkert behersker fremdeles, blir nesten ikke brukt – det blir i stedet mye skingrende hyling i et toneleie som gjør vondt til tider, og i motsetning til de fleste andre vokalister på hans alder (Gillan, Halford) kjenner han ikke helt sine egne begrensninger lenger. For å bruke en sportsanalogi; Erik Håker var kongen av norsk alpint på 70-tallet, men hadde du slengt ham utenfor bakken i Kitzbühl i dag, ville det neppe gått bedre med ham enn for Coverdale. Han har derimot et superb band med seg, og både gitaristene Joel Hoekstra og Reb Beach, bassist Michael Devin og nykomling Michele Luppi på keyboards korer knallbra, og gjør det de kan for å hjelpe sjefen vokalt. Ofte låter det bedre når kun disse fire tar vokalen og lar Coverdale få et hvileskjær på en strofe eller to – pr 2016 er Coverdale bare den femte beste vokalisten i sitt eget band, og jeg har ikke hørt Tommy Aldridge synge. At en av deres verste låter “The Deeper The Love” blir spilt istedet for noen av 70-talls-klassikerne er en mindre skandale, og “Fool For Your Loving” (spilt i 1989-versjonen) er merkelig sjelløs og tam. Direkte kjedelig blir det når Far må få seg tjue minutter på backstagen og sender først Beach og så Hoekstra ut på hver sin lengre solo, før de drar igang en av kveldens høydepunkter «Slow An’ Easy», som Coverdale fikser greit. Så skal forsyne meg også Devin ha egen traurig solo, og etter en ellers knall «Cryin’ In The Rain'» er det trommis Aldridges tur til å jage publikum i baren eller i dokø – med cirka akkurat den samme monotone trommesoloen som han har på Ozzys “Tribute”-skive, innspilt 35 år tidligere. Publikum begynte på dette tidspunkt å uttrykke sin misnøye med hvor hen dette bar. Sjarmøretappen som avslutter første dag i Mote Park i Maidstone er det derimot ikke mye å utsette på, og den redder sluttkarakteren for Whitesnake – «Is This Love», «Give Me All Your Love», «Here I Go Again» og «Still Of The Night» drar siste rest av allsang og energi ut av et nå slitent publikum som stort sett har vært på beina i ti timer. 3,5/6

Whitesnake
Whitesnake

SØNDAG
Første inntrykk fra søndags ettermiddag er at amerikanske The Kentucky Headhunters fikk god respons fra et uthvilt publikum på sin sørstatsrock, og på siste nummer, en cover av The Beatles «Hey Jude» kom deres bysbarn (og i trommis Fred Youngs tilfelle; sønn) fra Black Stone Cherry løpende inn på scenen og sang sammen med dem. Hodejegerne fikk nok mange nye venner denne dagen. 4/6

På progscenen var det klart for britiske Headspace med bl.a. Threshold-vokalist Damian Wilson og Ozzy og Sabbaths keyboardist Adam ‘Son of Rick’ Wakeman. Dette var deres første konsert på nesten fire år, men det skulle man jammen ikke trodd – gutta i Headspace er alle blant festivalens mest virtuose musikere, og det låt aldeles fantastisk. Og Damian Wilson altså – herregud for en vokalist og frontmann! (At Steve Harris valgte Blaze Bayley i stedet for en klar og villig Damien da Bruce Dickinson slutta i 1992 er helt ubegripelig – hadde han valgt Damien ville Maiden antagelig ikke hatt behov for å få Bruce tilbake!) Wilson var høyt og lavt på scenen, i fotopiten med fotogafene, oppå gjerdet i front, og under det avsluttende og majestetiske eposet «The Big Day» hoppa han like gjerne ut i publikum i front og sto sammen med fansen og sang de siste fem minuttene. Gadd han gå opp på scenen igjen etterpå? Neida, han ble stående i publikum en halvtime og poserte for bilder, snakket med fansen og trykket alle i hånden. Som engelskmennene ville sagt; Top geezer! 5/6

Headspace
Headspace

Etter Headspace skulle normalt sett alt ha blitt en nedtur. Men den finske brødretrioen i Von Hertzen Brothers klarte forsyne meg å legge lista enda høyere for kveldens kommende band, til tross for at de hadde med seg vikarer på trommer og keyboard på denne sommerturneen. Å beskrive brødrenes musikk er temmelig håpløst, det er en eklektisk miks av prog og rock med påvirkning fra alt fra Queen og King Crimson til Black Sabbath og Pink Floyd, men alltid med sterke melodier som griper om hjerterota. Helgas første strittende gåsehud kom under «Sundays Child» hvor frontmann Mikko Von Hertzen instruerte publikum i koringer før de startet, godt flankert av lillebrorbassist Jonna og storebrorgitarist Kie. Fantastiske «Flowers And Rust» satt som en kule, «Coming Home» rocka det hele opp, og brødrenes trestemte vokal på den avsluttende åtteminutters orgasmen «Prospect For Escape» frembrakte tårer i øynene på vårt kvinnelige selskap. Det eneste skuffende med denne opptredenen var at den kun varte i 40 minutter. Sjekk ut intervju med Mikko Von Hertzen i neste nummer av NRM!

 5,5/6

VonHertzen
Von Hertzen Brothers

Tilbake på hovedscenen var det nå klart for det australske AC/DC-tributebandet Airbourne som scorer høyt på energi og pur entusiasme. TIl tross for at de bare spiller egne låter og ikke covrer en eneste konkret AC/DC-låt, så er det helt umulig å ikke tenke «AC/DC, Let There Be Rock, Angus, Malcolm, AC/DC, Riff Raff, Bon Scott, AC/DC, If You Want Blood, Whole Lotta Rosie» når disse karene står på scenen. Frontmann Joel O’Keefe gjør alt i sin makt for å være både Angus Young og Bon Scott på en gang, inkludert å sitte på skuldrene til en roadie og bli båret rundt i publikum mens han spiller en særdeles skranglete solo, og klatre opp i lysriggen fem meter over scenen mens en liksom-sinna stage manager prøver å liksom overtale ham til å komme ned fordi det er farlig. Men det er trøkk, det er sprut, det er moro, og det høres ut som de covrer et amalgam av femti forskjellige AC/DC-låter simultant uten at du helt klarer å sette fingeren på hvilke. De er et nær perfekt festivalband, med distinkte riff, null kompromisser, og refrenger som selv den fulleste mannen i mengden kan kauke med på. Nevnte vi forresten at de høres litt ut som AC/DC? 4/6

Airbourne
Airbourne

Er det et band som har full kontroll på det engelske festivalpublikummet, så er det Thunder. De fleste låtene deres har dette klassiske rockegroovet som får alle hendene i været, og det var generelt høyere stemning og allsang under Thunder enn under hovedattraksjon Whitesnake kvelden i forveien. Det kan hevdes at da Whitesnake begynte å fokusere på MTV og sitt amerikanske publikum, dukket Thunder opp for å overta deres europeiske publikum. Dessverre var ikke 90-tallet et bra tiår å debutere på for denne typen rockeband. Til tross for at Thunder i fjor ga ut sin beste skive på år og dag, «Wonder Days», og åpnet med tittelsporet, så er det likevel de fire låtene fra den klassiske debuten «Back Street Symphony» fra 1990 som får publikum til å ta av, og en tett skog av hender klapper takten over femten tusen hoder. Frontmann Danny Bowes har alltid hatt en av britisk rocks sterkeste stemmer, og den viser ingen tegn til å svekkes med årene. “I Love You More Than Rock N Roll” er nok en publikumsfavoritt, men det var settets eneste ballade, “Love Walked In” som fikk frem både gåsehuden og allsangen. En utvidet versjon av partylåta “Dirty Love” avslutta settet, mens Bowes pisket opp publikum til å bidra maksimalt med veiving med armene over hodet og full kauking på “nana na nana na na”. Riktig moro! (Men hvordan kunne de droppe sin muligens beste låt, “Low Life In High Places”?!?)

 5/6

Thunder1
Thunder

Helgas største overraskelse sto muligens superveteranene Procol Harum for. Det er riktignok bare hovedmann Gary Brooker igjen fra starten, og han er blitt hvithåra og 71 år, men gud bedre for en stemme som bor i den spinkle kroppen! De startet merkelig nok med en enkel standard tregreps blueslåt, før de falt på plass i sitt vante symfoniske progrocklandskap med “The Truth Won’t Fade Away”. Nå var lyden helt perfekt, og spesielt gitaren til Geoff Whitehorn låt delikat, mens Geoff Dunn la en herlig Hammond over det hele. Siste låt som ble spilt på progscenen i 2016 var en av tidenes største klassikere, selveste “A Whiter Shade Of Pale”. 

5/6

Samtidig ble hovedscenen betrådt av et band som for noen måneder siden såvidt klarte å fylle John Dee i Oslo. Men i England er Black Stone Cherry (4,5) massive og ble tatt imot som superstjerner av de 80% av publikum som valgte dem fremfor Procol Harum. Selv om det er vokalist/gitarist Chris Robertson, en røslig og smålåten kar med en enorm stemme, som står i midten, så er det den hyperenergiske gitaristen og strikkballen Ben Wells som er blikkfanget på scenen. Mannen er så frenetisk mobil absolutt hele tiden at han får Angus Young til å fremstå komatøs. Han veiver med armene, banger vilt, løper fra kant til kant av scenen og pisker opp publikum non stop. Og hans basstafsende kollega Jon Lawhon på den andre vingen heller ingen sinke, selv om han ikke tilbakelegger like mange mil i løpet av konserten som det Wells gjør. Bandet raser igjennom et dusin låter fra alle sine fem album (hvorav forrige skive “Magic Mountain” kun er representert ved åpninga “Me And Mary Jane”) ispedt et par coverlåter av Willie Dixon og George Thorogood, og vi får også en livedebut på “Cheaper To Drink Alone” fra årets utgivelse “Kentucky”. Black Stone Cherry har ingen virtuoser i rekkene sine, men de er et tøft og solid rockeband som har spilt sammen siden de fire medlemmene var i tenårene, så det skulle jammen bare mangle at det låt tett og samspilt. John Fred Young er en av de mest flamboyante og visuelle trommisene i bransjen, men all showinga gjør at han misser her og der – men skitt au, han liver opp! Ekstranumrene spente fra en akustisk ballade; “The Rambler”, som måtte fremføres acapella fordi de ikke fikk lyd i kassegitaren, via “Lonely Train” fra debuten, til en cover av Motörheads “Ace Of Spades” som aller siste låt på Ramblin Man Fair 2016.

BlackStoneCherry
Black Stone Cherry

Det er ikke mulig å få med seg samtlige band på denne festivalen, og vi skulle gjerne sett både Uriah Heep, Devin Townsends Casualties Of Cool, Ginger Wildheart, Purson, The White Buffalo, Tax The Heat, Warren Hayes, Hayseed Dixie, The Answer og Hawkwind også, men det får vi heller ha til gode. Denne helga var likevel såpass trivelig og gøy at vi har allerede booket oss inn på et hotell i Maidstone 29. juli 2017.