Quiet Riot | One Night In Milan

Frontiers

Quiet Riot skrev seg i 1983 inn i musikkhistorien da de med «Metal Health» ble første tungrockbandet som noensinne toppet Billboard-lista. Men fra toppen kan det kun gå nedover, og det gjorde det ganske kjapt for Quiet Riot, med sviktende salgstall og en evig rotasjon av bandmedlemmer. Da frontmann Kevin DuBrow døde i 2007, regnet alle med at dette var kroken på døra for Quiet Riot, ikke minst siden han var eneste gjenværende originalmedlem i bandet. Men neida. Trommis Frankie Banali, som kom inn i bandet i tide til gullepoken rundt tredjeskiva «Metal Health», har holdt det gående, til tross for et imponerende forbruk av vokalister – Mark Huff, Keith St John, Scott Vokoun, Jizzy Pearl og Seann Nicholls har kommet og gått før man knapt har registrert det, og nyeste rekrutt og American Idol-deltager James Durbin ble hanket inn midt i prosessen med å lage siste studioskive «Road Rage» etter at Nicholls fikk fyken. Uten at resultatet ble så mye bedre av den grunn. Bandet kompletteres av den høyst kompetente bassisten Chuck Wright, som har hengt med i svingene i rykk og napp siden 1985 (og han spilte på «Metal Health» selv om han ikke var med i bandet da) og gitarist Alex Rossi som har vært med siden 2005.

I fjor spilte de på Frontiers Festival i Trezzo i Italia (flere mil unna Milano!) og kvelden ble dokumentert med CD/DVDen «One Night In Milan» som nå er ute på markedet. Setlista ser på papiret helt strålende ut, med et solid fokus på klassikerskiva «Metal Health», som med syv låter utgjør nesten halvparten. Og det er nok et klokt valg, når det er den skiva publikum har hørt, og bare de mest masochistiske i salen vil høre noe fra «Road Rage» – men et par låter må man nesten tolerere, samt et par like svake låter fra avglemte skiver som «Terrified» og «Down To The Bone».

Og hvordan låter så dette? Du kan si hva du vil om salig Kevin DuBrow, men mannen hadde skikkelig trøkk i stemmen, og han hadde et helt eget særpreg. Det kan man dessverre ikke si om stakkars James Durbin. Det tar ikke mange låtene før man faktisk begynner å få vondt av mannen, og spesielt under balladen «Thunderbird» – for første gang fremført med piano, med hjelp fra Frontiers altmuligmann Alessandro Del Vecchio – går det så fullstendig ad undas at jeg måtte rett og slett stoppe. Han eier ikke trøkk, troverdighet, scenekarisma eller nærvær, og det han sier mellom og under låtene, er så klisjépreget og pinlig at man gremmes. Men greit, han synger i det minste ikke surt.

Vi skal gi skryt til Wright og Grossi, spesielt sistnevnte imponerer tidvis, og burde snarest finne seg noe bedre å gjøre. Sjefen sjøl, den ellers så stødige Frankie Banali, går på noen solide blemmer underveis, og klasker til med noen trommebrekk som bommer noe så inn i hampen. Skal du imponere publikum med noen ville brekk, må du lykkes med det du prøver på.

For å avslutte med noe positivt, kan vi gi en klapp på Del Vecchios skulder for lyden på skiva – den er kompakt og med trøkk, og samtlige instrumenter samt vokal høres klart og tydelig. Unntaket er publikum – man hører såvidt noe i bakgrunnen når Durbin prøver dra i gang allsang, men de virker ellers uinteresserte og uengasjerte. Den medfølgende DVDen er ikke mye å skryte av – i likhet med de etterhvert mange Frontiers-utgivelsene fra deres egen festival er det heller kjedelig visuelt, filmet med 4-5 kameraer, statisk lys og uten noen særlig form for sceneshow eller produksjon. Hvis det finnes noen hardcore Quiet Riot-fans der ute, så vær så god, løp og kjøp. Det beste denne skiva kan gjøre for oss andre, er å få oss til å dra frem «Metal Health» igjen for å minne oss om hvor bra dette bandet en gang i tiden faktisk var.

2/6 | Geir Amundsen 

Utgivelsesdato 25.januar 2019