Queen + Adam Lambert @ Sweden Rock Festival

Torsdag 9. juni 2016

Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk før denne konserten. Queen uten Freddie Mercury, hva er vel det? tenkte jeg, og sikkert mange med meg. Og skulle en som kom på andreplass i åttende sesong av American Idol klare å fylle Mercurys sko? Tvilsomt. Like fullt hadde jeg et ørlite håp om at dette kunne bli et av høydepunktene under årets Sweden Rock Festival. Omlag 33.000 andre festivaldeltakere aktet å finne ut det samme som meg.

På storskjermene kunne vi følge gutta fra garderoben og til de inntok arenaen. Brian May og Roger Taylor ble møtt av en respektabel jubel, men da Adam Lambert entret scenen med nagleskinnjakke og solbriller på størrelse med virtuelle briller, var undertegnedes skepsis fortsatt tilstedeværende. De åpnet ballet med låta «One Vision» – derav brillene formodentlig. Brillene forsvant med låta, og avdekket vanlige pilotbriller under, mens de fortsatte med «Hammer To Fall». Gamlegutta rocket som bare det, og Lambert fungerte også. Heldigvis prøvde han ikke å være Freddie Mercury – der hadde han falt kraftig igjennom med et mye smalere stemmeregister enn kongen sjøl – han gjorde det heldigvis på sin egen måte.

De første låtene synes jeg var litt tamme vokalmessig, vi måtte gjennom både «Stone Cold Crazy», «Another One Bites The Dust» og «Fat Bottomed Girls» før det tok seg opp. For det var ikke før føste klesskift vi fikk se hvilken entertainer Lambert er. Det var da naglene ble byttet ut med fjær og platåsko, og han begynte å spille på sine homsefakter, at Lambert var i sitt ess på scenen. Under «Killer Queen» kunne han sågar boltre seg i en trone som hadde funnet veien inn på scenen. Her viste han gode takter som drag-Queen! Akkompagnert av Brian Mays gitarriff. Og det var først etter denne låta de hadde kontakt med publikum. Vi fikk en ydmyk tale fra Lambert om hvor heldig han var som fikk lov til å spille med disse gamle heltene – iført en latterlig fjørkrejakke.

Videre fulgte «Don’t Stop Me Now» og «Somebody To Love», før May tok ordet, samt dro frem selfiestanga for å filme publikum. Deretter dro de i gang «Love Of My Life» med Brian May på vokal og akustisk gitar. I duett med selveste Freddie, som vi fikk et gledelig gjensyn med på storskjermen. En nostalgisk effekt de gjerne kunne brukt mer. Lambert fikk seg en lengre pause – det var dags for at de eldre herrer skulle få briljere – og det viste seg at også Roger Taylor kunne synge da han stemte i på «A Kind Of Magic». For anledningen hadde han fått et ekstra trommesett plassert ytterst på catwalken, slik at også han fikk noen minutter i høysetet. Og ikke nok med det, men sønnen hans, Rufus Taylor, hadde tatt plass bak det andre trommesettet, og godt ut i låta ble vi vitne til en trommebattle mellom far og sønn.

Så kom Lambert tilbake, denne gang iført rød skinnbukse og røde hansker – og matchende rød mikrofon. Såpass må det være. Det var tid for «Under Pressure» – og for å hedre David Bowie på skjermen. Deretter fulgte «Crazy Little Thing Called Love» og «I Want To Break Free». Sistnevnte med skuffende lite sceneshow. Her er vi vant til å se Freddie Mercury – og Åge Sten Nilsen for den saks skyld – med miniskjørt og støvsuger. Dessverre intet skjørt å spore på Mr. Lambert, så her vil jeg si Åge vant den duellen – dog er Lambert noe mer troverdig som homofil enn den norske glamrockeren.

«I Want It All» ble spilt til allsang, før det var tid for Mays solonummer; «Last Horizon» fra hans album «Back To The Light» fra 1992. Her ble han løftet opp i været på en lift, med universet og stjerner på bakskjermen – en astrofysiker verdig. Til tider fikk jeg en anelse Pink Floyd-følelse, men da han dro dette over i en heftig gitarsolo og det utartet seg til et one-man show som varte i typ ti minutter, ble det litt i det meste laget for en festivalsetting.

Da var det greit å bli reddet av «Tie Your Mother Down» og en Lambert som kom inn igjen med hvit dress og zebratrøye – og selvfølgelig matchende hvit mikrofon. Etterfulgt av «Bohemian Rhapsody», hvor Mercury igjen sang halve låta fra storskjermen. Ganske så magisk. Avslutningsvis fikk vi «Radio Ga Ga» før gjengen forlot scenen til etterdønningene av publikums taktklapping.

De kom selvfølgelig tilbake, vi manglet jo noen låter. Som for eksempel «We Will Rock You». Denne fikk vi servert av en Lambert som helt ubeskjedent hadde fått på seg en krone på hodet, iført gulljakke og gullhansker – og ja, du gjettet riktig; med en matchende gullmikrofon. Her var det høy allsangfaktor, som også fortsatte ut i neste monsterhit «We Are The Champions». Etter store mengder gullkonfetti gikk de av scenen for godt. Jeg var helt sikker på at de skulle komme ut enda en gang, og ble derfor stående å måpe over at de ikke hadde spilt «The Show Must Go On» og «Who Wants To Live Forever». Det gikk nemlig ikke an oppi mitt hode. Heldigvis hadde kvelden uansett vært en eneste lang hitparade.

Det var ekstra strenge fotorestriksjoner under denne konserten. Av et hundretalls fotografer inne på området var det kun 20 utvalgte som fikk lov til å ta bilder av Queen denne kvelden. Litt stolte er vi derfor av at vi var en av dem.

Full festivalrapport kan leses i neste nummer av Norway Rock Magazine.

5/6 | Marianne Lauritzen

Foto: Arash Taheri